I morgen skal jeg til pers igjen, har jeg regnet med.
Cellegiftrunde nummer to.
Jeg har vært forberedt og ganske fysisk sterk, har jeg trodd ihvertfall.
I dag fikk jeg en vekker.
I min iver etter å gjenfinne min styrke, har jeg kanskje overdrevet aktivitetsnivået de siste ukene.
Har gått lange turer, svømt, gått ski, spist sunn mat, trent, til og med isbadet, vært med barna og venner, vært på jobb to ganger, vært på flere bokarrangement, sitter i festkomitee etc. etc, vært på jentekvelder,fester,og nå arrangert hyttetur for 20 venner.
Vært med i livet,nesten som normalt.
Har vel ikke sittet ned på sofaen overhodet. Unntaket var de første dagene etter første kuren. Da slappet jeg mye av.
Mulig jeg rett og slett har vært for aktiv til å være på cellegift.
Ikke latt kroppen hvile.
Nå får jeg kanskje lide fordi jeg har vært så så hyper.
De ringte nemlig fra sykehuset i ettermiddag. Forsto med en gang at noe var galt.
Hadde vært der i formiddag, hos legen med fløyelsøynene. Tok prøver. Snakket om behandlingen fremover.Jeg hadde tusen spørsmål. Og fikk noen svar.
Nå er svarene på blodprøvene kommet.
Verdiene på de hvite blodlegemene mine er veldig lave. På grensen. Sykehuset vil ta nye prøver i morgen. De hvite blodlegemene beskytter meg mot sykdommer. Mitt immunforsvar er lavt.
Hvis verdiene er lavere i morgen, kan jeg ikke behandles.
Da blir cellegiftkuren utsatt.
Dette er min første nedtur som kreftpasient.
Og dette kom fullstendig overraskende på meg.
Trodde jeg var sterk som en okse. Det sier jo alle ellers at jeg er.
Men jeg er ikke som jeg er. Jeg går på heftige saker.
Cellegift.
Jeg må kanskje legge om stilen.
Har undervurdert kraften i cellegiften.
Giften som dreper alle hurtigvoksende celler i kroppen min.
Jeg har trodd at ved å leve sunt og aktiv ville jeg bli sterk. Jeg har trent og vært aktiv hver eneste dag. Men har glemt å hvile.
"Vi vil gjerne at pasientene skal komme seg opp av sofaen og ut. Du gjør mye riktig. Men du er nok i overkant aktiv. Kroppen trenger hvile," sa stemmen i telefonen fra sykehuset.
I forrige uke, etter portrettintervjuet med meg i Budstikka med en isbadende AC, sa den samme stemmen fra sykehuset:" Vi har aldri sett slik før, en kreftpasient som isbader."
Nå får jeg smake effekten over eget overmot.
Merker nå hvor ivrig jeg er etter å få dette overstått. 12 uker igjen, har jeg tenkt. Det må ikke bli lenger. Jeg har planlagt livet mitt, ukene,våren og sommeren etter denne cellegiftturnusen. 1 mai skal jeg være ferdig.
Tips til kjapp oppbygging av immunforsvar mottas med takk!
Håper en lang natt søvn hjelper...
