tirsdag 4. desember 2012

En frisk pupp!


 I





Jeg har grudd meg veldig til kontrollen på  Radiumhospitalet. Den siste uken har vært ille.
Har sett for meg alle scenarier. Mulige og umulige.

Jeg har vært taus, alvorlig, irritabel og sikkert ikke til å leve i hus med.

Vet at det er ganske normalt, egentlig. Alle de jeg har snakket med som har hatt kreft har hatt det på samme måten. Den første undersøkelsen etter ferdig behandling er jævlig.
Man hører jo så mange historier, om kreft som blusser opp igjen fort. Og sannsynligheten for å få kreft igjen er størst de to  første årene etter endt behandling.
Derfor har jeg mentalt rustet meg til at jeg kunne få en forferdelig beskjed. Slik er jeg. Det er bedre å være forberedt på det verste, og så heller blir glad og lettet , enn å være uforberedt på verdens største sjokk.
Hva gjør jeg om jeg har fått tilbakefall, har jeg tenkt. Orker jeg en ny runde med behandling?
Egentlig ikke.
Men selvsagt ville jeg gjøre det, hvis det var den eneste løsningen.
Likevel; Tanken på mer cellegift gjør meg  ubeskrivelig kvalm.

Da jeg igår troppet opp på Radiumhosiptalet var jeg ganske persilleblad. I tåka hadde jeg glemt lommebok, og nesten meg selv. Hadde ikke kort eller penger til å betale for meg på Radiumhospitalets parkering.
Møtte mannen min der i adgangsområde, (med lommebok) ved kiosken og cafeen i første etasje på kreftsykehuset.  Der hvor alle de syke sitter og drikker kaffe med pårørende, mange skallet, andre med grått cellegift-hår, noen med skaut, og ja, alle ser så syke ut.  Her har jeg hastet forbi så mange ganger på vei til behandling, også da syntes jeg alle andre så mer syke ut enn meg selv. Det gjorde de sikkert ikke.
Nå følte jeg meg både fremmed og kjent her. Utenfor meg selv, men samtidig veldig tilstede.

Både stedet og de ventende undersøkelsene skapte dårlige minner.
Vi tok heisen ned til kjeller 2, hvor mammografien lå.
Fylte ut nok et skjema, med samme informasjon som sykehuset har på meg fra før... Jeg sier det igjen: sykehus-Norge er full av unødvendig dobbeltarbeid. Hvorfor finnes ikke et datasystem hvor all denne informasjonen ligger? Hvorfor skulle det være nødvendig for meg å skrive nå hvor kulen i brystet mitt var, om noen i slekten min har hatt brystkreft og når jeg tok mammografi sist? Alt dette har de jo i journalen min?!!

 Og der på venterommet satt flere andre kvinner. Ingen av dem hadde med følge. Kanskje de ville gå alene. Det kunne ikke jeg. Måtte ha noen jeg kunne klype i hånden på venteværelset, en skulder å lene hodet mot.  Slik sett er jeg heldig, som har en mann som blir med meg. Flere venninner har tilbudt seg det og, hvis det hadde vært krise.
Men derfra,   inn til undersøkelser og  mammografien gikk jeg alene. Det skal mannen min slippe å være med på.
Mammografi er ikke morsomme saker. Etter at man har vært gjennom alt det jeg har, er det ennå mindre festlig. Og veldig vondt i operasjonssåret gjør det når radiologen presset sammen puppen min. AU!



Jeg fokuserte på å puste med magen og stenge smerten ute.  Slik som jeg er blitt flink til etter all isbading.  Dessuten bort med alle vonde tanker, stenge minnene ute om forrige gang da de fant kreften min, og ikke tenke på alle de smertefulle prøvene som så fulgte. Må jeg så må jeg. 
Fem Bilder, fem posisjoner. Vondt, vondtere, vondest. Men likefullt helt håndterlig. 


 Jeg pekte på strekene på mammografibildet og spurte. "Det er ikke kalk da ( det kan være tegn på begynnende kreft, har jeg lært) , det  der er ikke en svulst da." Radiologen smilte og svarte høftlig. Legene skulle se på bildene. Jeg ville få svar. 




Så var det ut å vente. Jeg var forberedt på å måtte ta flere prøver. Jeg har tett brystvev, og kreft kan derfor være vanskelig å oppdage. Mens vi ventet, spurte en pleier en av de andre kvinnene hvem hun var. Hun sa navnet sitt. 
"Men det er ikke registrert at du er kommet. Du må gå opp og registrere deg," sa den sykehus-ansatte.
"Men dere ser jo at jeg er her," sa pasienten. 
Den andre ristet på hodet. " Nei, vi ser det ikke i systemet, du må opp i skranken for å gjøre det."
 Jeg så at den andre pasienten var sliten og på gråten. "Må jeg virkelig opp, vesken min er så tung å bære," sa hun.
 Da bøyde jeg meg frem. Irritert på et lite pasientvennlig system.
 "Vi kan passe vesken din, eller mannen min kan ihvertfall gjøre det," sa jeg til den andre pasienten.
Så gjorde vi.

Jeg sier bare, det er mye tungvint administrasjon i sykehus-Norge. Dette er bare et lite rart eksempel på rare regler. 
Har sett så mye eksempler på det. Gleder meg til å bore i dette som journalist på jobben i NRK.

Rett etter kom radiologen ut. Sa navnet mitt, og hadde smil i øynene. "Legene har sett på bildene dine. Bildene var fine, du trenger ikke ta mer prøver eller ultralyd."
Jeg reiste meg. Hjertet dundret. "Så det betyr at det ikke er mer kreft der?"
Hun nikket. "Du kan bare gå nå."

Jeg har brukt litt tid til å fordøyde dette. Jeg skal til Radiumhospitalet senere i måneden, noen flere undersøkelser venter. Kreften min var  mer agressiv enn de trodde på forhånd og jeg har mange spørsmål til kreftlegene.
Men jeg regner med at jeg er helt kreftfri. Må jo tro det. Må tro på bildene, må tro på legene.
Kreften er borte fra brystene mine!! På bildet over ser dere en kreftoperert, men helt frisk pupp! Da er det lov til å være himmelstormende lykkelig og takknemlig. 





Jeg har stått den av. Jeg har beseiret kreften. Prisen har vært høy. Fortsatt har jeg smerter. Fortsatt er jeg sliten etter ti måneder med rhotenolbehandling, som mannen min kaller det. Nå må jeg bare fortsette å trene meg opp til å tåle et hektisk liv med jobb i NRK og travel tre-barnsmorsliv uten å møte veggen.  


5 kommentarer:

  1. Hei!
    Er så glad det gikk bra! Jeg har kontroll (2 år) den 4 januar. Gruer meg jeg også. Dette er tøffere enn mange skjønner.
    Helene (heleneholter.blogg.no) Ps.Ønsker å bli ferdig med dette jeg også.... skrive om noe annet, men man er ikke ferdig før man er ferdig. Så jeg legger vel ut noen ord.

    SvarSlett
  2. Takk, lykke, lykke til med din kontroll også, Helene!!!

    SvarSlett
  3. Dette har du fortjent! Spennende å følge den fine bloggen din!

    SvarSlett
  4. Takk for at du deler gleden din, men også angsten din og reaksjonene foran kontrollene.
    Jeg var gjennom det samme som deg for 7 år siden, ble utskrevet fra sykehuset ifht kontroller for noen få måneder siden, men angsten foran årlige mammaoer og redsel for tilbakefall eller spredning har ikke gitt seg Og senvirkningene etter behandling er fremdeles til stede. Flott at du setter ord på hvordan du føler det.

    Supert at du fikk et godt resultat og at du er symptomfri. Lykke til videre.

    SvarSlett
  5. takk for hyggelig ord! og lykke til dere anonyme med helse og livet!!

    SvarSlett