- Puppemakt!

Plutselig endte jeg på topp i nyhetene.
En Dagblad-journalist ringte meg i går kveld da jeg sto på farten ut.
Ville ha min reaksjon på stengingen av puppesiden på Facebook til brystkraftaksjonen.
På denne siden har 10 brystopererte kvinner hvor det ene eller begge brystene er fjernet, lagt ut bilder av sine opererte kropper. Dette er ikke vakre modell-bilder, men avslørende foto av hvordan kvinnekroppen kan se ut etter en brystkreftoperasjon.

Det er harry av Facebook-ledelsen å ikke se forskjell på opererte kvinner og på pornografi, sa jeg blant annet til Dagblad-journalisten.
Som journalist selv visste jeg det satt.
Likevel skvatt jeg da jeg fikk en SMS fra en venninne om at jeg lå på topp på SOL.no og på Dagbladet.no
Her sto det blant annet.

" - Det er harry og lite nyansert av Facebook å stenge siden. Dette er jo opererte kvinner og ikke pornografi. Dette er veldig synd, og jeg er lei meg på aksjonens vegne at gruppa er stengt, sier NRK-journalist Anne Cecilie Remen til Dagbladet."


Avisen hadde selvsagt valgt de styggeste bildene de hadde av meg. Med slitent ansiktsuttrykk i kaldt vinterlys. Slitenhet sto jo bra til tema, og jeg tåler det. Jeg registrerer det og tenker påny hvor utrolig sunt det er for oss journalister å være på den andre siden av bordet...Hvor mye makt media og den enkelte journalist egentlig besitter.

Men det som ikke kom frem av artikkelen er at jeg er full av beundring for disse kvinnene som tør stå frem med sine sår og nakne, bare brystkasse.
Hvilket mot!
Selv har jeg sagt at det blir hit, men ikke lenger for meg. Jeg viser ikke frem mitt operasjonssår og nakne bryster. Jeg har heller ikke lyst til å vise mitt nakne hode, når håret faller av etterhvert.
Det er min private sfære. Det blir for sårbart og nakent for meg.
Selv om jeg deler mange tanker om det å ha kreft, er de fleste av disse tankene og bekymringene universelle og til å kjenne seg igjen i for andre kreftpasienter.
Min kropp er helt og fullt bare min.
Mitt arr synes nesten heller ikke. Det er ikke et brystkreftarr å skryte av. Jeg blir omtrent som før. Kan fortsatt gå med utringede kjoler og bikini på stranden til sommeren
Men for mange tusen brystopererte er kreften en større katastrofe enn måneder i sjokk, smerte og fortvilelse under cellegiftbehandlingen.


Derfor beundrer jeg Lise Askvik og andre i aksjonsgruppen som virkelig tør blottstille seg slik. Vise seg frem fra sin mest sårbare side for å få oppmerksomhet rundt kampen om å få brystene sine tilbake.
Få kroppen tilbake.
Kvinner må vente i mange år på å få nye bryst. Det er opp til syv års ventetid, noen steder ti år, for å få rekonstruert bryster.
Det er uholdbart.
Facebook stengte aksjonsiden i går. Her lå det godt stoff for tabloide journalister. Amerikansk storselskap overkjører svake norske kvinner, attpåtil med "skamferte" kropper. Brystkreft er jo stigmatisert, sa den mannlige reporteren til meg
Ja, mange menn er nok skremt av kvinner med brystkreft. Som om vi mister vår kvinnelighet.
Og det er nok det som er tungt for alle disse kvinnene. Uten to hele bryst føler mange at de mister sin kvinnelighet.

Slik har jeg vært heldig. Kroppen min ser utvendig ut omtrent som før. Det er bare inni meg jeg er forandret.

Kanskje jeg en dag er klar til å vise frem brystet, for å vise andre kvinner at en brystkreftoperasjon ikke nødvendigvis er et stort og synlig inngrep. For å avmystifisere brystkreft. Man kan ha "pene pupper " etter en operasjon.Men jeg er ikke der nå.
jeg er ikke like modig som disse kvinnene i aksjonsgruppen.

Det må være en fantastisk følelse av seier for kvinnene bak aksjonen når Faceook gjør retrett og åpner siden igjen. `Dette er girl-power!!! Puppemakt.
I mellomtiden har hele Norge fått øynene opp for deres kampsak.
Kanskje regjeringen også finner penger i budsjettet slik at tiden i puppe-kø blir kortere?