Lost in France! J`ai perdu la route...

"Tout va bien?" spør den hyggelige hotellvertinnen i det jeg løper ned trappen på vei ut til lunsj, rød i kinnene og med flere fregner enn i går.
Tenk at man nesten kan bli solbrent i januar i Frankrike!
Jo, da alt går bra smiler jeg. Kan ikke annet, blir lykkelig bare over å være i Frankrike, snakke språket, dra inn atmosfæren, maten, vinen, det latinske temperamentet.
Jo, da jeg innrømmer det glatt Je l` aime. Kanskje mer enn noen gang.
Slike turer skulle NAV spandere på kreftpasienter. Er sikker på at solen, klima og det frodige livet her har helbredende virkning.

Jeg smilte til hotell-vertinnen.
"Oui, très bien. Mais j` ai perdu la route à St Paul. Jeg gikk meg vill," fortalte jeg.


Etter frokost og marked i formiddag hadde jeg bestemt meg for å gå en god tur alene i det vakre solskinnet. Senere på dagen skulle jeg møte venner i Antibes, spise lunsj ved havet, jeg skulle bade og gå på Picassomuseet der.
Men jeg måtte ha trim først!

Jeg fikk instruksjoner om turen til den pittoreske, men akk så turistifisere nabobyen, St Paul de Vence. Turen skulle være veldig vakker og ville ta cirka 1 time og 20 minutter, sa hotellvertinen og ga meg instruksjoner om hvor jeg skulle gå. Bort hovedgaten, inn en stikkvei, forbi et kapell, ned en bakke, inn i skogen, langs en elv, en mølle, etc og vips så ville jeg være der.
Hadde jeg flaks ville jeg rekke et glass rose på terrassen til Colombre d`Or før jeg skulle bli hentet av mine franske venner.
"Men ikke ta den bratteste veien ned," sa hun. "Den er skummel."

PÅ nye joggesko, med sekk på ryggen løp jeg i gang. Passerte et vakkert kapell, så et stort krusifiks midt i et villaområde. Fant veien nedover. Forsto etter en stund at jeg hadde valgt den bratteste stien.
Raskt var jeg i skogen, helt alene.



Ikke en lyd, annet enn fugler. Grønt og frodig. Ikke et menneske. Stillhet. Rart å tenke på at jeg var bare 20 minutter fra den hektiske rivieraen. Jeg nøt lyset, solen, turen.
Stillheten.

Jo lengre ned i dalen jeg kom, dess mørkere ble det. Solen trengte knapt gjennom de høye,tette trærne. Plutselig hørte jeg lyder bak meg.
En gren knakk.
Snudde meg. Ingen.
Da tenkte jeg: Tenk om jeg møter en gærn voldelig fyr her? Jeg har ikke en sjanse. Ingen vil høre meg.Ingen vil savne meg heller, før det er gått noen timer.
Mine franske venner vil tro jeg har sviktet dem, og de der hjemme vil ikke savne meg før lenge, de vil ikke reagere på om de ikke får kontakt med meg i dag.
Så en lyd til. Jeg snudde meg fort. Boret øynene inn i skogen.
Jeg er pokker ikke redd, tenkte jeg, mens hjertet hamret. Jeg økte farten litt, la mobilen i lommen. Måtte være klar til å løpe. Så smilte jeg. Det er nettopp slike øyeblikk som er vidunderlige.
Kjenne på den bunnløse frykten. Menn forstår ikke slik. Hvordan vi kvinner kan bli overmannet av frykt, frykt for overfall, for overgrep. Jeg ble litt i følelsen, tenkte at dette kan jeg bruke. Christina skal oppleve flere gufne scener i den nye boken. For jeg har fått gode anmeldelser nettopp på at jeg kan skape gode actionscner, creepy stemning og lignende.
Jeg drømte meg bort i egen skrekk. Var uforsiktig. Skled. Tok meg for. Ramlet ikke.
Hørte et knekk til. Økte farten, og tenkte det var like før.
Men så tenkte jeg at jeg er sterk. Tar voksne menn i håndbak. Jeg husket den gangen jeg som ung overmannet tre menn som angrep meg og venninnen min i Spania, den gangen jeg guidet en gjeng med Blindernstudenter gjennom Paris aller verste strøk nattetid, noen av mennene snakker fremdeles om den skumle byturen de gangene vi treffes. Men jeg følte meg trygg fordi jeg kjente byen som min egen bukselomme. Dessuten hadde jeg lært at jeg ikke skulle vise frykt,
Ok, så er jeg mørkredd, litt, men jeg er ikke skuggredd! Tenker fremdeles at det som funker er å møte frykten. Slik som Christina Fiori gjør.
Derfor bestemte jeg meg der i skogen i dag. Snudde meg.

Og så rett på et dyr. En hjort.
Smilte til dyret som stirret på meg med stive, vidåpne brune øyne. Slik sto vi. Inntil den plutselig senket hodet.
Ikke angrip meg, tenkte jeg. Hva gjør jeg nå. Kan ihvertfall ikke løpe. Jeg tok i stedet to skritt mot dyret og sa "Hei, du!"
Dyret skalv og skvatt avgårde. Inn i den tette skogen.Inn til de ubestemmelige lydene.
Jeg fortsatte ned dalen og tenkte, søren hvorfor tok jeg ikke bilde av dyret i stedet for å rope. Så rundt meg. Tok ikke denne stien slutt snart?
Passerte fare-skilt, stien ble smalere og brattere. Plutselig forsto jeg. Jeg var på villspor, Hadde gått meg vill. Følte et sekund panikk. Hvor stor var denne skogen egentlig?
Men så tenkte jeg: 1 . denne panikkfølelsen skal jeg bruke i bok 2, og så tenkte jeg tanke 2: denne stien må jo føre et sted, i det minste må den ende i en landsby. Bare jeg treffer noen. Jeg kan jo språket.
Men jeg møtte ingen. Til slutt endte stien i en kløft.
En dyp kløft.

Virkelig, Jeg snudde meg. Jeg var fanget. Skulle jeg gå helt opp igjen.
Så tok jeg tak i et tre,
Jeg ville ikke rekke lunsjen.
Vennene mine fra Monaco ville bli sure, fornærmet. jeg hadde ikke lagt inn telefonummeret deres på den norske mobilen. Den franske lå idiotisk nok igjen på hotellet.




Grep fatt i en annen gren. Balanserte. Måtte ikke falle ned. Det knakk i den ene grenen.
Jeg falt og støttet meg opp med knærne.
Strevde og slet. Karret meg opp.
Til slutt kom jeg meg opp en bakke og inn i en hage. Løp oppover veien. Så ingen. Ingen å spørre. Alle hus her har høye gjerder og stengte porter. Som i Paris.
Ikke som i mitt provence rundt Aix.
Jeg tittet på klokken. Det hadde gått nesten to timer.
Til slutt møtte jeg en gammel dame på landeveien. Spurte etter St Paul. Hun himlet med øynene. Det var ikke her. Jeg var på vei ned til sjøen. St Paul lå langt opp. Jeg hadde tatt feil vei, gått alt for langt ned i lia.

Oppgitt stirret jeg oppover åsen.
Tenkte på den kalde Bandol-rosèen som ventet på terrassen på Colombe d`Or. Tenkte at det var bedre å svikte Christina Fiori enn å svikte virkelige gamle venner. Dessuten får hun nytt liv ved å bli forbannet på meg.


Veien opp igjen til Vence var lang. Tre timer var jeg ute på tur.
alle disse detaljene fortalte jeg selvsagt ikke hotellvertinnen.
Istedet smilte jeg til henne.

"Men det var en fantastisk tur, sa jeg. "Noe å fortelle mine venner.Noe å skrive om kanskje." Frykten i den store skogen.
"A ce soir." sa jeg og løp ut til solen igjen.

Til ventende venner.
Jeg rakk lunsjen, fikk badet kroppen i et friskt Middelhav, sett kunst og ...
Tenkt ut flere historier om Christina Fiori. Nå går det både i skumle, creepy scener og heftige kjærlighetshistorier. Et lite mareritt av en kjærlighetshistorie. For det finnes slikt og. Det kommer man på når man nesten går seg vill i skogene ved Vence.