I morgen forsvinner håret

Fjerde dag.


Status er bra! Overraskende bra.
Ok, jeg har følt meg groggy, kvalm, som om jeg er med på en svimlende evig karuselltur. Det verste har vært hodepinen. Dunk, dunk.

Men jeg har sovet det bort.
For jeg har sovet og sovet. Rekorden var 18 timer sammenhengende mellom dag 2 og 3.
Og så har jeg gått på tur hver dag. Gradvis lengre.
I dag var det nydelig vær og jeg gikk en lang tur med bikkja og mannen min.
Skal ut på en tur i kveld også. Målet er å gå to timer hver dag.

I morgen er jeg sterk nok til skitur.

Og i morgen har jeg tenkt å klippe av meg håret. Vil ta regi selv. Slippe å vente på at det lange håret faller av.

På dette bildet som mannen min tok i dag,ser håret mitt mer rødlig enn det er i den lave vintersolen. Det ser ganske levende ut fremdeles. Men jeg kjenner at det er mindre"fluffy" enn det det pleier.
Det er på tide at det går nå. Det kjennes riktig. Orker ikke å se at det sakte blir glansløst og livløst.

Ja,jeg tar ikke alt, beholder litt, men likevel ikke mer enn at det oppleves mindre smertefullt og mindre dramatisk når det først faller.
Jeg orker ikke finne lange lokker på hodeputen om morgenen.

Datteren min dro meg i håret i dag tidlig.

"Er det løst,mamma?"
"Nei," smilte jeg, "Det er ikke det ennå."

Da fikk jeg en ide. Kanskje frisøren kan lage løsflette av håret mitt? Som jeg kan bruke når det vokser ut til sommeren?

Forleden sa datteren min:"Mamma, jeg lurer på om jeg også skal klippe meg kort?"
Da ristet jeg på hodet og sa:"Det er pent av deg å tenke slik, men du er så vakker med det flotte håret,så det vil jeg ikke at du skal gjøre."

Jeg vil heller ikke at hun, brødrene eller mannen min skal barbere hodebunnen min, hvis det blir nødvendig.
Det skal jeg fikse selv, eller kjøpe meg hjelp.

For håret faller av,det er sikkert. Men kan hende går det flere uker til. Legen med fløyelsøyne antydet 3-4 uker.
Men jeg vil ikke gå i åndeløs spenning. Bedre å gjøre kort prosess.
Ok, halvkort da.


Det er fjerde dag, og jeg er i prinsippet giftfri i kroppen.
Det er som om jeg kjenner at tåken letter.
Men fremdeles må jeg spise piller.
Jeg hater piller. Tror jeg får vondt i hodet av disse kvalmedempende som jeg må dytte ned i hopetall.
Ringte sykehuset i dag for å høre om jeg kunne slippe å ta flere. Er jo ikke kvalm lenger. Men nei, det er langtidseffekten.Fikk beskjed om å spise to paracet sammen med de herskens pillene for å ta bort hodepinen. Sykehuset bekreftet at noen får vondt i hodet av de kvalmedempende pillene.
Jeg skal få ny type medisin neste gang, lovet de.

Så er jeg er på rensern. Drikker vann og te i bøttevis.

Jeg spiser nesten bare frukt og grønt.Masse smoothie som barna lager til meg. Gomler appelsiner i lange baner. Til frokost,lunsj, middag og kvelds.
Det er som de gangene jeg var gravid. Spiste appelsiner i kassevis. Da fleipet mannen min med at vi måtte skrelle babyene når de kom ut.

Varm middag har jeg ikke orket.Lukten av varm,stekt mat byr meg foreløpig i mot. I kveld var jeg invitert ut på restaurant i byen. Men etter en liten betenkning takket jeg nei.
Barna har bestilt taco til middag i dag. Det frister mer. Jeg får heller hoppe over kjøttet.

Og ja, jeg skriver også litt på oppfølgeren til På direkten. Ikke mye. Men litt hver dag. Jeg får hver eneste dag positive mailer eller smser fra fornøyde lesere av På direkten. Det er så deilig opp i alt det vonde!

På lørdag er jeg ferdig med pillene i denne omgang. På lørdag skal jeg også på fest. Gleder meg til å være litt ute i verden igjen. Ja, jeg er vel ikke natterangler denne helgen da! Og så har jeg to hele uker til å bygge meg opp til neste karuselltur.
Slik går dagene..