lørdag 21. januar 2012

Om å by på meg selv




Denne bloggen har fått uventet mange lesere.
De doblet seg med kreften
Kreft fenger åpenbart mer enn et bokprosjekt.


Først var altså bloggen paadirekten.blogspot.com noen skriblerier om veien frem til kriminalromanen "På direkten". Usikkerhet og tanker før boken kom ut. Så ble "På direkten" lansert. I noen korte høstuker fremsto det som en gladblogg.
En sprudlende, kanskje overfladisk lykkeblogg. En naiv og forventningsfull bokdebutant.



Jeg legger ved dette bildet igjen fordi det fanger alt jeg følte den kvelden boken min ble lansert i Store Studio: Kriblende glede,sprudlende overskudd, ingen sorger, bare en gedigen fantastisk opptur.
Det var umulig å se den kvelden at jeg var syk.
Men jeg var dessverre kjempesyk. Over venstre bryst vokste en kreftsvulst.
Så snikende skummel er denne sykdommen.






Alt endret seg.
Den 31. oktober kjente jeg kulen selv.
Den 3. november fikk jeg kreftbeskjeden.
Etter noen uker bestemte jeg meg for å bruke bokbloggen til å fortelle verden om min sykdom.
Innlegget "Fra himmel til helvete" ble postet her.
Datoen var 20 november 2011.
Min sykdom var ute i det offentlige rom.
Den 1.desember ble jeg operert.

Siden har det blitt litt om min første bok "På direkten", men aller mest kreft her på Paadirekten.blogspot.com.

Jeg har venner over hele verden som leser bloggen, folk på jobben holder seg orientert på denne måten, og nabovenner, barnas lærere og selvsagt egne venner.
Det er for disse jeg først og fremst skriver. For folk som bryr seg om meg. Det gjør livet enklere for meg. Jeg eier informasjonen om meg selv og jeg slipper å snakke sykdom når jeg møter venner og naboer.
Jeg kan rett og slett bare være meg selv. Her og nå. Av og til sprudlende, av og til mer tenksom.
Men denne bloggen har etterhvert fått nye lesere. Folk som er kreftrammet selv eller folk som har dumpet tilfeldigvis over den.jeg får meldinger, mailer og telefoner fra folk jeg ikke kjenner, men som bryr seg.
Nå har jeg også lesere fra hele verden, ser jeg på statistikken. Hver dag er sånn cirka 700 lesere innom bloggen.
Jeg kan ikke se hvem som leser bloggen min, men jeg kan se hvilket land de er i,om trafikken kommer fra andre blogger, fra andre nettsteder fra Faceook eller fra Tweeter,hvilken nettleser de bruker etc.

Selv om jeg har fått nye følgere, har jeg likevel ikke lagt om stilen. Jeg skriver denne bloggen først og fremst til folk som bryr seg, som kjenner meg.
Tror jeg fortsetter slik.

Foreløpig har det at jeg har vært åpen om kreften bare vært positivt,- for meg. Tilbake har jeg fått en bølge av varme og omsorg.
Det er overveldende faktisk.

Samtidig prøver jeg å verne om meg selv, min egen integritet og stolthet.Ikke fortelle ting jeg vil angre på siden, ikke være for privat, ikke vise for utleverende bilder, ikke utlevere andre.
Men det er en vanskelig balansegang. Jeg er litt redd for å bli blind i min egen åpenhet.


Nå som jeg er midt i den verste kreftbehandlingen er det lett å bli sugd inn i det. Miste fotfestet. Rett og slett gå seg vill i krefttåken. Derfor vil jeg heretter kanskje ikke skrive like ofte "på direkten". Heller ha et par dager pause til å tenke meg om.

I dag føler jeg meg helt pigg. Kjempesterk faktisk. Klar for det meste. Jeg har huset helt for meg selv (alle de andre er på svømmestevne i Trondheim) og har en åpen dag jeg kan fylle med alt jeg orker. Akkurat nå kjenner jeg at dagen kan bli innholdsrik. Skitur, isbading, kanskje SPA, ja,hvis noen hadde bedt meg på middag i Paris hadde jeg sagt ja til det. Jeg føler at jeg sprudler av overskudd. Hvor det er deilig etter dager med mye søvn, kvalme og hodepine.

Og hurra!, jeg er kommet helskinnet gjennom første runde med cellegift. I går kveld var jeg på hyggelig sushikveld hos verdens beste nabovenner.For første gang på fem dager smakte mat!

I dag er jeg brettet ut over hele 3 sider i Budstikka. Siste siden ser dere her,de to første i toppen av bloggen.



Her forteller jeg om boken, jobben, kreften, min vann-greie og om ting jeg ikke har fortalt offentlig før, som har vært dramatisk før meg.(Ja,for jeg er jo blitt intervjuet med jevne mellomrom de siste 20 år, mer nå de siste månedene riktignok).
Mye AC, men ikke for grensesprengende privat,håper jeg. Jeg er jo journalist og vet både hvor grensene går og hvordan ting kan brukes mot meg senere.
Likevel forteller jeg noe her fra barndommen, om det å flytte fra trygge og kreative skolemiljø på Uranienborg i Oslo til konforme og snobbete Bærum, og hva det gjorde med meg å føle meg annerledes. Dette gjør jeg helt bevisst. Vet at jeg sikkert tråkker folk på tærne .
Men jeg sier til mine egne barn, og til andres, også når jeg har vært på skolebesøk med boken min: Hvis lærern din sier at du har for mye fantasi, ikke hør på ham eller henne. Bruk i stedet fantasien og dine kreative krefter, tør være annerledes og finn din vei.

Siden jeg våget å fortelle verden at jeg har kreft,har jeg fått så mye åpenhet tilbake. Så mange mennesker har delt sine tanker om liv og død med meg, så mange tøffe karer har fortalt om sine ulike møter med kreften.
Jeg får også mange positive tilbakemeldinger fra andre kreftrammede kvinner, som heier på meg fordi jeg tør å være åpen om sykdommen i det offentlige rom. Det varmer ekstra.

Alt dette gjør at jeg kjenner at min åpenhet har en funksjon. Andre åpner seg også!
Og nå opplevde jeg noe vidunderlig. Jeg var på vei inn i dusjen da det ringte på. Utenfor sto et eldre nabopar. Under armen bar de en stor pakke. De hadde lest Budstikka og ville gi meg et maleri. Hun er kunstner,han er professor, de er hagemennesker som meg, og hver vår skryter jeg av det utrolig vakre magnoliatreet de har.
Nå fikk jeg maleriet av treet som gave slik at jeg skulle ha noe pent å se på hver dag.
Jeg blir rørt av slik. Dette hadde jeg ikke opplevd hvis jeg holdt sykdommen hemmelig.



Min åpenhet har ført til to sider i Dagbladet og en halvtime radiointervju på NRKs program Ekko samt tre sider i dagens Budstikka. Det kjennes litt rart. At åpenhet omkring kreft fremdeles vekker oppsikt. Jeg snakker om det i Budstikka,undrer meg over denne skammen og tabuene i forbindelse med kreften. Hallo, jeg har jo bare vært uheldig, en dag var det en celle som delte seg feil. legene har forsikret meg om at den krefttypen jeg har fått ikke er livsstilsbetinget.
Journalisten lurte på om jeg synes det er urettferdig. Jeg orker ikke tenke slik. Da blir jeg sprø. Jeg er rammet av livets Lotto rett og slett. Noen blir påkjørt i fotgjengerfeltet. Jeg fikk kreft. Det er noe dritt, men slik er livet.


Og ja, så har jeg klippet av meg håret. Jeg er Meg Ryan-kort Litt kortere, men det var en som kalte det så. Mer om det en annen dag.
Og ja, folk synes jeg er fin. "Typete" "Kul", "Fresh" og mange andre vakre ord har jeg fått om min nye sveis.Kanskje sier folk det for å være snille, ikke vet jeg.Det er uansett ikke så farlig. Frisyren er en mellomstasjon.Håret skal av og jeg skal bli helt dugg-frisk!
Dette er en parantes i mitt liv.

4 kommentarer:

  1. Du gjør en viktig jobb for mange med din åpenhet. Hvis det gjør deg selv godt også så er det strålende! Men du gjør helt rett i å kjenne på hvor ofte du vil blogge. Går an å kladde først og så vurdere en ekstra gang om dette skal ut eller ikke. Spesielt hvis man har humørsvingninger, føler seg omtåket osv, er nok det fint. Uansett: STOR KLEM fra meg.

    SvarSlett
  2. Her kommer det respons fra en som ihvertfall nå velger å være anonym, rimer kanskje dårlig med åpenheten du snakker om i ditt nyeste innlegg. Men ihvertfall: det er så flott å følge bloggen din!Og jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver! Jeg var gjennom det samme for litt over ett år siden, så jeg kjenner hva du går gjennom nå. Liker innstillingen og livsviljen din! Høy på livet, kanskje kjenne gleden enda sterkere midt i dette alvoret. Jeg er en dame på snart 50, og bor i nord, og har ikke lest bøkene dine, så har ikke så mye respons å gi der akkurat nå.. men er i det skapende feltet jeg også, billedkunstner, og har familie/barn. Jeg er frisk nå.(regner meg som det, da alt var bra på kontroll før jul) Det kommer til å gå kjempebra, synes du klarer det veldig fint! Mange varme klemmer fra meg

    SvarSlett
  3. Takk! Takk for alt du skriver. Jeg er en av de 700. Det er stor grad av gjenkjenning i dine beskrivelser og betraktninger. Noen ganger utrykker du deg som om det var mine egne opplevelser og følelser. Da griner jeg – det gjør godt. 11.januar fikk jeg den siste av seks FEC 60-kurer. Det har vært en tøff høst. Nå vil mange trøste og sier at jeg må være glad for at jeg er ferdig med denne delen av behandlingen. Selvfølgelig er det godt, men sporene det setter skal jeg bruke tid til å bearbeide. I dag har jeg en god dag og erfaring tilsier at formkurven er oppadstigende. Den tålmodige mannen min vandret med meg i vakkert vintervær. På vår vei i midtbyen ble vi invitert til å se en hvelvkjeller. Kanskje fra 1600 tallet, kanskje tidligere? Kanskje brukt til vinstue? Håper dette er noe som blir ivaretatt. Det var litt magisk å stå i rommet og godt å tenke på noe helt annet.
    Når dette skulle ramme meg tenker jeg ofte på hvor heldig jeg tross alt er. Bor i gangavstand til et flott, moderne sykehus (St. Olavs Hospital) med besluttsomt og dyktig helsepersonell. Ved cellegiftbeh var det trygt at jeg hver gang ble møtt og behandlet av den samme hyggelige og empatiske sykepleieren. Snart starter strålebeh.
    Nå benytter jeg sykehusets tilbud om trim for brystkreftopererte. To ganger i uka trener jeg i gruppe med veldig god veiledning av fysioterapeuter.
    Har en opplevelse av jeg blir godt ivaretatt. Jeg har derfor reagert negativt på kritikken av NAV- systemet. Da jeg de første gangene måtte betale føltes det litt merkelig. Nå ser jeg at systemet fungerer mye bedre enn jeg forestilte meg. For å få frikort har jeg aldri fylt ut et skjema eller levert kvittering. Formalitetene ordner sykehuset, apoteket, frisøren og fastlegen. Når taket var nådd fikk jeg frikort i posten.
    Det er god trøst i å lese bloggen din. Du gir så mye av deg selv. Livet mitt ble ganske omsnudd en dag i juli 2011. Godt å lese det du skriver, det er ord og tanker som gir støtte og styrke når jeg føler meg alene med dette. Du er så tøff og modig. Jeg ønsker deg alt godt i den videre behandlingen.

    SvarSlett
  4. Å,tusen takk alle, og takk begge anonyme,takk for at dere deler her med meg på bloggen.Det gir meg kraft og ekstra energi! jeg føler meg pigg nå, og er så spent på hvor mye dårligere jeg blir for hver kur. på en måte vil jeg gjerne vite, på den andre ikke. Best å leve her og nå. Men skulle gjerne vite mer for å unngå plager av cellegiften... synes det er for lite litteratur og stoff om dette... Ha en fortsatt fin søndag!

    SvarSlett