Et stort Ps: Denne skrev jeg etter at jeg hadde fått kreftdiagnosen. Jeg gråt da jeg badet, men lo da jeg kom opp av vannet. Og karer, dette er ikke et bilde...for dere.
I morges badet jeg i sjøen med fem andre jenter. Det er fjerde søndag jeg gjør det i høst. Planen er å fortsette med det hele vinteren.
Jeg i gang med ny bok om Christina Fiori Mørk og vil lage flere creepy scener med vann og is.
Fantasien får god drahjelp av egne opplevelser. Jeg har badet i påsken og jeg har tatt en dukkert i kalde fjellvann i høstfjellet, men jeg har aldri svømt i så kaldt vann som i dag. Fem blanke grader.
Men jeg har lyst til å gå enda mer inn i Christina Fiori Mørks verden. Slik sett har romanskrivingen påvirket meg til å gå nye veier, også personlig. Ved å leve meg inn i hennes følelser, tør jeg utfordre meg selv.
Galskap å bade mens gradestokken kryper nedover? Kanskje litt. Men herlig oppfriskende, et energikick av de sjeldne.
I dag var det ikke vanskelig å bade. Solen skinte, fjorden blinket vennlig og seks svaner svømte i sjøen mellom Kadettangen og Kalvøya. Høsten var på sitt vakreste nå ved inngangen til vinteren. Det er like før en ishinne legger seg på fjorden.
For meg handler denne badingen om glede, smerte og vilje. Om å sette meg mål og forfølge dem.
Akkurat det samme som det innebærer å skrive bok. For meg har det vært ren og skjær vilje å lande bok nummer 1.
I På direkten har jeg noen heftige isbadescener.
Her gir jeg dere en liten smakebit. I denne scenen møter leseren Christina første gang som isbader.
Kapittel 6
"En skingrende lyd brøt gjennom søvnen. Christina bråvåknet, lettet over å bli dratt ut av den vonde drømmen. Hun famlet med hendene og fant telefonen under hodeputen. Gned seg i øynene og kjente på de stive øyenvippene at hun hadde glemt å fjerne maskaraen kvelden før. Stemmen i telefonen tilhørte sjefen. Rasmussen snakket på ut- og innpust. Han hadde ombestemt seg.
Drømmen om endeløs leting slapp taket, hun plasserte fotbladene på det kalde gulvet, krøllet tærne og tenkte at det var like greit å hoppe ut i dagen. Sjefen ville etterforske dødsfallet likevel. Han ville at hun skulle lede arbeidet og ba henne om å kjappe seg på jobb. Hun kastet telefonen på sengen, strakte armene over hodet og gjespet. Hun så bort på den tomme hodeputen ved siden av seg og kjente et stikk av dårlig samvittighet.
Fort ristet hun av seg følelsen, forlot sengen, rev ned den røde badedrakten fra knaggen, trakk den på seg og dro den tykke morgenkåpen om kroppen, stakk føttene ned i ullsokkene og trakk ulluen over håret. Så gikk hun ned trappen i det gamle tømmerhuset, inn på kjøkkenet og satte på vannkoker, fant tørkede mynteblader i et norgesglass, dyttet dem ned i en termokopp og helte det varme vannet over. Frisk myntelukt bredte seg på kjøkkenet.
Det kriblet i magen. Etterforskningsleder.
Hun tok med seg den varme koppen, åpnet stuedøren og trædde på seg selstøvlene.
Den mørke vintermorgenen omfavnet henne. Et sekund ble hun stående på dørstokken. Heldigvis hadde det sluttet å snø, men det var blitt kaldere.
Lyset fra månen lå som penslet sølv på den hvite snøen. Vintermorgenen var stille, i det fjerne ante hun sus fra E18. Hun lukket døren bak seg, gikk ned trappen og ut i hagen. Støvlene sank ned i dypsnøen og hun kjente våt snø treffe de nakne leggene. De høye bjørkene kastet skygger over snøen og et sekund kjente hun på redselen som lurte i underbevisstheten. Men hun ristet av seg følelsen og tvang føttene fremover.
Nede ved bryggen børstet hun vekk snø fra steinbordet og satte fra seg koppen. Hun kastet morgenkåpen over trebenken og sparket av seg støvlene. Hutrende sto hun på den isete og snødekkede bryggen i badedrakt, raggsokker og lue. Hun tenkte at folk ville trodd hun var gal eller at hun var i ferd med å ta sitt eget liv, hvis de hadde fått øye på henne nå.
Men ingen kunne se hvordan hun utførte sitt morgenritual.
Isen hadde ennå ikke lagt seg ytterst i viken og hun slapp å bruke øksen.
Noen lys blinket på den andre siden av sundet, men folk flest hadde ennå ikke stått opp. Et sekunds nøling og så sank hun ut i sjøen. Det iskalde vannet omsluttet kroppen, det var som huden trakk seg sammen, kulden iset helt inn i skjelettet, hun gispet og kjente at hjertet slo raskere.
Fire svømmetak ut, aldri lenger, og seks inn. Hun fikk vann i munnen, spyttet det fort ut. Aldri hodet under om vinteren. Dukkerten fikk adrenalinet til å pumpe gjennom blodårene. Hjertet oppførte seg som om hun hadde løpt 200 meter hekkeløp.
Oppe av vannet ble den brennende kulden til en ildkule som spredte seg fra navlen, utover i kroppen og inn i skjelettet. Det prikket vondt overalt på huden, men snart kom varmen. Bena var fortsatt kalde. De skalv. Hun dro av seg de våte raggsokkene og dyttet tærne ned i støvlene, flerret av seg badedrakten og knyttet den tykke morgenkåpen om livet, grep koppen og vendte seg mot sjøen igjen. Føttene var verst. All kulden satte seg i bena. Hun grep koppen og varmet hendene. Med de nakne stivfrosne føttene mot pelsfôret ble hun stående å betrakte sjøen. Den var mørk og ugjestfri. Det måtte en lengre kuldeperiode til før isen kom. Saltvann frøs på minus to grader, vannet i sjøen holdt fire-fem grader. Hun blåste ned i urteteen, tok noen slurker og kjente hvordan varmen spredde seg nedover spiserøret og magen.
Med et dypt sukk snudde hun ryggen til vinterfjorden, trakk luen ned over det våte håret og ruslet opp til huset.
I dusjen prikket huden. Først kaldt vann, litt etter litt skrudde hun opp varmen. Mens det varme vannet strømmet over kroppen hennes, husket hun en ting om Maria Bergstrøm.
Hun skrudde av dusjen og frotterte det nyvaskede håret. Hvis hun dro nå, kom hun før køen og kunne suse inn på 20 minutter.
Hun fant frosne kaffebønner i fryseren, malte dem, satte på espressomaskinen og melkesteameren og hentet så avisene, syltetøyet og rundstykket. Pressedekningen var verre enn hun hadde fryktet. Media hadde gått ballistisk. Hun sank ned ved kjøkkenbordet og bannet. Dyppet brødet i den varme kaffen og smurte på syltetøy, mens hun undret seg over hvem tipseren var. Illojalitet var verre enn nysnø."
Is og vann går igjen i flere sentral scener i På direkten. Selv om Christina blir forfulgt og overfalt, fortsetter hun å gå ut i den mørke kalde vintermorgenen for å bade.
Christina bader alene. Det viser seg senere i boken å sette henne i livsfarlige situasjoner.
Christina vil nok fortsette med dette morgenritualet i neste bok. Litt dumt at boktittelen Isbaderen nå er tatt. For det heter Kjell Ola Dahls siste roman som kom ut nå i høst.
Jeg kunne ikke finne på å bade alene om vinteren. Jentefellesskapet gir meg mot. Jeg vet at andre like lekne jenter venter der nede på svabergene mot Kalvøya. Sammen med dem blir isbadingen en opplevelse. Mulig vi ikke kan kalle det isbading ennå, snøen er ikke kommet, isen har ikke lagt seg. Men det er like før.
Forleden fikk jeg influensevaksine hos bedriftslegen i NRK. Da jeg fortalte ham om min isbading, så han bekymret på meg og utbrøt.
"Du må ikke finne på å hopppe rett ut i. Det kan være farlig for hjertet. Du må gradvis venne kroppen til det kalde vannet."
Ja, litt seigpining må til. Til glede for forbipasserende over broen til Kalvøya.
Heldigvis har jeg funnet en glad jentegjeng som vil utforske isbading. Det er mye positiv energi der på svaberget, både før og etter badingen!
Vinteren kan bare starte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar