Overlevde denne cellegiften og

Slik er jeg nå!
Ute av cellegifttåken igjen. Nesten ikke mer kvalm. Hodepinen har sluppet taket.
Minus et par kilo. Litt blekere enn vanlig.
Begynner å venne meg til parykken, og har faktisk klippet den litt mer rufsete i luggen, for at det skal være mer meg.
Bortsett fra kvalmen, hodepinen og håravfallet på hodet har jeg heldigvis ikke mange plager. For det er så mange bivirkninger man kan få av cellegift. Jeg har verken tørre øyne eller tørr hals, tørr og flassete hud, ikke dårligere pust, ikke .... nei, kan ikke liste opp alle mulige bivirkningene her.
Uanseett:føler meg nesten som før.
Søvnen er dårligere, men jeg kan ikke klage.
Det eneste jeg kjenner er at jeg blir lettere sliten enn normalt.Prøver å lære meg opp til å ta bittesmå pauser på sofaen.

Etter lang tur i solen i dag, tok jeg på meg mer jobbaktig tøy og hang adgangskortet til NRK rundt halsen.

Dro til det hvite hus på Marienlyst, hentet ny iPhone(endelig online igjen) på det som kalles "hylla" i NRK, fikk mange klemmer og god bedringsønsker fra folket på nyhetsgulvet i Dagsrevyen og NRK.no.
Hadde ikke hjerte til å si at jeg egentlig ikke bør klemme alle....
Fine kolleger...
Er så glad jeg har en jobb som venter. Er så glad for fine kolleger.

Det er opptur å treffe kolleger. De sier jeg ser sunn ut og ikke syk. Ikke så rart. Jeg er jo egentlig ikke syk.
Det er bare cellegiften som får meg til å føle meg elendig noen dager.
Sprøyten som jeg fikk for å øke de hvite blodlegemene var heller ingen gratistur. Fikk smerter i ledd, og hovnet opp i kroppen de første dagene etterpå.
Som dere ser på dette bildet tatt to dager etter cellegift på jobb. (Ja, var innom en kort tur da også.) var ansiktet både hovent og rødt etter behandlingen.

Men nå har både cellegiften og kvalmedisinene sluppet taket. Hevelsen er borte. Rødmen og.
Nå har jeg to fine uker foran meg hvor jeg skal samle overskudd til den siste av FEC-kurene. Så glad jeg skal være når det er over.



I bilen på vei hjem ringte en av mine kjærester fra jeg var i 20-årene.... Han bor i utlandet og ville gjerne komme på besøk snart. Slik varmer. Han er en gammel-kjæreste som er blitt venn for livet.Også en familievenn.
Og da jeg akkurat hadde kommet hjem fra jobb,ringte et bud på døren. Vakre blomster fra Aschehoug.

Jeg føler meg ikke glemt, selv om jeg er litt ute av sirkulasjon.
Men nå oppsøker jeg ensomheten noen dager. Er på vei til Sørlandet, tar med meg bikkja og reiser til hytta vår.
Får nok besøk av Christina Fiori Mørk. Skal jobbe effektivt noen dager, sove og gå lange turer langs sjøen. Blir sikkert fristet til å bade i det kalde vannet. Men jeg bør vel kanskje ikke gjøre det alene. Jeg er tross alt ikke helt meg selv.
Om kvelden skal jeg lokke frem mørkredselen og skrive noen gufne, jeg lover skikkelig gufne scener på den nye boken.

Og på fredag skal jeg til Aschehoug igjen med en helt annen bokide jeg har.
Slik går ukene. Snart er jeg ferdig med den verste behandlingen.