søndag 25. mars 2012

Tilbake til livet etter cellegift




Dette er en blogg for de mer interesserte....De som bryr seg og lurer på hvorfor jeg har vært litt taus de siste dagene.


Kvalmen er årsaken.
Jeg sier bare:Kvalme, gå din vei!!

Selv om det ikke synes så godt på dette uskarpe bildet tatt lørdag morgen i Oslofjorden, har denne cellegiftrunden vært fæl. Og jeg har vært dårligere mye lengre.
Kvalmere, mer svimmel, mer smerter i hode og kropp.
Uutholdelige smerter, egentlig.
Smaken av cellegiften har liksom etset seg fast til munnen,halsen, magen. Som en blanding av eddik og eksos. En forferdelig uforglemmelig smak.
Det er ingen bønn, hvert sekund blir jeg gjennom smaken minnet om at jeg er kraftig forgiftet.
Gleder meg til at smaken forsvinner en dag til uken.

De tre første dagene etter denne kuren sov jeg, gikk noen turer og sov igjen.
Bare avbrutt av en utmattende tur til sykehus og lege for å få sprøyten som øker verdiene på de hvite blodlegemene.
Denne sprøyten som sykepleieren holder på bildet skal sørge for at benmargen min lager nok hvite blodlegemer at jeg tåler cellegiften. Sprøytens innhold, Neulasta, gir meg noen ganske merkbare smerter noen dager.




Vekten økte med fire kilo umiddelbart, fra et døgn til et annet. Kortisonet i arsenalet av kvalmereduserende piller pluss middelet i denne sprøyten binder vann i kroppen.
Bekymrer meg ikke, vet det forsvinner, men det er likevel underlig å se hvordan ansikt og mage, alt, blåses opp noen dager. Likevel tenker jeg litt på alt dette som kroppen min stappes full av nå. Hva er langtidseffekten? Vel blir jeg fri for kreft, men fører alle disse medisinene og ikke minst cellegiften til skader og bivirkninger senere i livet?

Vet at det ikke hadde vært mulig å overleve cellegiften uten disse pillene mot kvalmen.
Heldigvis hjelper søvn. Jeg sover meg bort fra ubehaget.

Fra fredag til lørdag sov jeg 16 timer sammenhengende.
Lørdag morgen våknet jeg til strålende solskinn og husket avtalen med badeenglene. Gjengen jeg har isbadet med hver søndag siden senhøst og gjennom vinter.
Orket jeg denne uken?
Var fortsatt slapp, mørbanket, svimmel.
Lett å si nei.
Men jeg tvang meg selv opp av sengen.

Mann og barn mente jeg var litt gal da jeg pakket ned håndkle, badedrakt og ullsokker,- klar for isbading.

Fra komatilstand til bading i sjøen i mars!

Litt svimmel og omtåket vasset jeg ut i den kalde sjøen. Som alltid når vi isbader, med ullsokker på føttene.
Det var 3 grader i sjøen og syv grader i luften. Is-slusjen lå fremdeles rundt oss og det var en så utrolig vakker morgen.
Til å bli glad, begeistret, forelsket i livet.
Ikke så vondt å bade som i vinter.
Deilig. Nesten ikke kaldt å komme opp av vannet.
Energikick!

Det var herlig igjen å kjenne at jeg levde etter min verste cellegiftrunde til nå.
En time eller så var alt ubehaget borte.
Før det kom tilbake som en boomerang.

Jeg måtte hvile lørdag ettermiddag.

En venn sa til meg nå i helgen."Hadde jeg fått slik kreftbehandling som deg, ville jeg tatt konsekvensen av det, og vært mest mulig hjemme."

Da vet jeg at jeg hadde blitt deppa.

Jeg ønsker fortsatt å få med meg mest mulig.
Men det betyr at jeg kanskje, jo helt sikkert overdriver, at jeg prøver og feiler.
PÅ lørdag kveld måtte jeg melde pass. Vi var i bursta-selskap til en venn, i Aschehoug-villaen faktisk, som jeg kjenner fra forlagsfester.
Men under middagen måtte jeg kaste inn håndkle. Med over 100 mennesker i høy feststemning, ble det for mye bråk for mitt plagede hode.Jeg dro midt under middagen, mens mannen min ble.
Ikke hyggelig å bryte opp, men jeg vet verten og burstabarnet satt pris på at jeg kom.

Jeg prøver mer enn jeg fikser.
Uken blir travel, og må kanskje spare kreftene.
Jeg skal på bokarrangement på Lillehammer, jeg skal intervjues av en avis om påskekrim, jeg skal være mamma, prøve å skrive litt, trene og bli sterk igjen. I morgen skal jeg til tannlegen også, vil ikke at cellegiften skal gi meg tanntrøbbel.
Kvalme gå din vei!

4 kommentarer:

  1. Vakre vennen, tid for langsom tid....
    Uff da, det er tøffe tak, husker så vel, tiden med cellegift.
    Tenker mye på deg, håper uken blir bedre, ettersom dagene går.
    God, varm oppmuntringsklem!

    SvarSlett
  2. Unni Strand-Hansenmandag, 26 mars, 2012

    Må bare si deg at jeg er så imponert over hvordan du forteller åpent og ærlig om din kamp for livet.
    Med dine valg av aktiviteter utover det vi "friske" klarer så tror jeg du lurer kreften til å tenke: "Her har vi ingen ting å gjøre, hun er ikke til å stagge. Bedre å forsvinne fra denne kroppen!"
    Ønsker deg alt godt i påsken og resten av livet.

    SvarSlett
  3. Ja, her var det mye å kjenne seg igjen i. Spesielt det med at giften henger mer og lengre i, skal være glad når jeg er ferdig med FEC kuren.
    Du er utrolig sprek som driver med isbading, det frister ikke meg mye, brrr! Håper de neste kurene med Taxoter gir mindre bivirkninger for deg.

    SvarSlett