Alt for første gang

Livet går fremover.
Jeg feirer små og store suksesser.
Det er så mye jeg orker for første gang på over et år.
Det er så mye å være takknemlig for!!
Som at jeg orket å være på Krimfestival noen timer uten å bli møkksliten, som at jeg har vært på shopping to lørdager på rad i Oslo sentrum med barn,  som at jeg i helgen har hatt huset fullt av unger på burstaselskap uten å kollapse, som at jeg har vært på skiferie i Alpene og stått på slalom i hele 8 dager.

Det var kanskje den største seieren denne måneden.
Kroppen min tålte å være på 4000 meters høyde i 23 minusgrader, faktisk 25 minusgrader en dag.
Kroppen min tålte at jeg kjørte ski under slike forhold.





Jo da hjertet pumpet kanskje litt raskere. Men jeg kjørte fortere og bedre på ski enn de fleste damer over
30 pluss. ...
 Jo, jeg skryter nå. Men jeg er en røff skikjører som liker bratte heng med de tøffe gutta.
Det å kjøre slalom fra klokken 0930 til klokken 16 hver dag i åtte dager, det var en eventyrlig opplevelse etter det bratte året jeg har hatt.
Det er fantastisk å kjenne at formen er bra. Jeg kjører fortsatt sorte løyper og synger høyt for meg selv i bakken. Beina dirrer og jeg kjenner at jeg lever!!

Jeg har ikke kjørt slalom siden før kreften.
Enda det er noe av det herligste jeg vet om.

Som mannen min sa: "Vær glad og stolt av deg selv. For et år siden var dette helt urealistisk."
Ja, for et år siden var jeg hjemme mens familien var på vinterferie. Jeg fikk verken lov til å fly, være tett på andre mennesker og eller kjøre slalom på mange tuseners høyde.

Hele fjorårets vintersesong forsvant. Jeg var på langrenn noen ganger under cellegiftrus, men aldri på slalom. Jeg grøsser med tanke på det jeg har vært igjennom. Smertene, slitenheten, hevelsene, smaken av cellegiften, hårfallet, alt....
Jeg står fortsatt ved at jeg synes kreften og alt den innebar er noe dritt. Men det er håndterlig. Jeg kom meg gjennom tiden ved å tenke at det var en jobb som skulle gjøres.
Nå når jeg er på den andre siden er jeg så glad for at den perioden er over.
Jeg forstår ærlig talt ikke dem som sier at kreften har beriket deres liv.  For meg tok den fra meg alt.
Men nå tar jeg gradvis det ene området i livet etter det andre tilbake.

Jeg er en kreftoverlever. Kroppen er bygget opp igjen, selv om jeg fortsatt har dumme bivirkninger i kroppen etter cellegiften. Å sitte stille er noe kroppen min ikke liker. Da kommer smertene.
 For å holde bivirkningene unna må jeg trene og bevege meg mye hver dag.
Og endelig er jeg gått ned de siste par kiloene etter cellegiften. Til forskjell fra annen type cellegift, legger brystkreftpasienter ofte på seg av behandlingen.
Men trening og turer gir resultater.
 Nå passer alle klærne i størrelse 38 eller small til meg igjen.
Også det er en seier.  Selv om det kan virke overfladisk, er det viktig. Kreftceller trives i fett. Derfor er det viktig å være slank og trent.
Forskning viser dessuten at kvinner som har hatt brystkreft og som trener mye, reduserer mulighetene for tilbakefall.
Det liker vi!

Hvil i fred, Alexander.

Vi var på vei ut døren barna og jeg for å gå en lang tur i skogen søndag da vi fikk den tragiske nyheten om Alexander Dale Oens tragiske død.
Så ufattelig vondt. Som et av barna sa: "Det er den første jeg kjenner som dør. Og stakkars kjæresten hans."
Alexander var Bærumsvømmer. Han var en del av mine barns svømmemiljø. En mye eldre klubbkamerat som de traff på trening,  på stevner, som de så opp til, og som de i likhet med hele svømmeklubben var stolt av. Et stort idrettsmenneske. Vårt OL-håp.

Han var et forbilde, ikke bare for sine idrettsprestasjoner, men for sitt gode smil, raushet og humor.
Den blonde kjæresten var av og til der i svømmehallen på Hundsund. Barna mine tenker  mye på henne nå.

Det hendte også jeg traff  Alexander i svømmehallen.  En stor, utrolig muskuløs og bredskuldret fyr med stort glis og med svømmebriller over pannen.
Nå lever han ikke lenger.
Et slag så vondt.Ufattelig. Uvirkelig.  En ung toppidrettsmann som får hjertestans på treningsleir. Og så er det ikke mer liv i den så sterke, trente kroppen.
Kjære, kjære. Ufattelig. Vondt.
Igjen blir vi minnet på hvor kort det er mellom glede og vitalt liv til sorg og brutal død.
Hvordan skjebnen leker med oss.
Det er ikke første gang en ung toppidrettsutøver får hjerteproblemer. Hva er det med idretten som får unge, trente folk til å kollapse, tenker jeg.

Som min yngste sønn sier."Det er bra Alexaner ikke visste hva som ville skje med ham. Han døde sikkert lykkelig. "

Jeg blir satt to år tilbake i tid.
 En søndag forfjor vår  da 4 av oss i familien hadde vært avgårde på helgetur, men eldstemann, Eirik, bodde hos en kamerat  fordi han ville spille en viktig fotballkamp.
Rett før Eidsvoll duret mobilen min. Det var Eiriks trener.
 Jeg så¨på telefonen og fikk dårlig følelse før jeg tok den.
Trener, nå? De spilte jo kamp.
Det var den telefonen en foreldre frykter. Eirik hadde fått problemer med hjertet på fotballbanen, fortalte treneren.  Mitt hjerte nær stanset før det banket iherdig og vondt mot brystbeinet.
Eirik segnet om etter å ha scoret, men rakk å si "hjertet mitt."
 En mamma som var tilskuer fanget opp situasjonen. Hun og en annen  mamma fikk ham på sykehuset.
Treneren ante ikke hvordan tilstand Eirik var i akkurat da han ringte. Prøvde klønet å trøste.
Fortvilet forsøkte jeg å ringe sykehuset, brukte to tre mobiler samtidig, ringte Eirik, ringte mammaer som hadde tatt ham med. Ikke svar.
Dette var den lengste timen jeg noensinne har opplevd. Hjertet var utenfor kroppen min. Mannen min og jeg, vi sa ikke et ord på bilturen, på en eller annen måte greide vi å skjerme de to små i baksetet for hva som hadde skjedd med storebroren deres.
Det var grusomt ikke å vite, ikke å være hos barnet mitt da han ble syk.
Endelig fremme på sykehuset
. De to minste ble igjen i bilen for å passe bikkja, sa vi til dem.
Det var vondt å se sønnen vår ligge på intensiven blek og redd med masse ledninger koblet til kroppen, med apparater som pipet. Eirik hadde en puls på 170.  Situasjonen var under kontroll, men likevel litt ustabil.
  Han hadde fått betennelse på hjerteposen.Ble på sykehuset i fire-fem dager.Ble sykmeldt og hadde treningsforbud noen uker.
 Eirik hadde ufattelig flaks. Det kunne ha endt helt annerledes.
I dag to år etter er Eirik en superpigg, sprek ung gutt som trener masse.

Som jeg skulle ønske at Alexander ikke hadde vært alene da han fikk hjertestans.

Mine tanker går til Alexander Dale Oens foreldre, familie og søte kjæreste som mistet ham så alt for tidlig.
Norsk svømmemiljø og Bærumsvømmerne har mistet sitt største talent noensinne.
Hvil i fred, Alexander.