tirsdag 9. april 2013

Derfor ble jeg ikke deppa



I dag hadde jeg besøk av et ukeblad som ville lage reportasje på meg. Reporteren hadde oppdaget meg via denne bloggen og lest noen reportasjer om meg tidligere i media.
Tema i dag var hvordan mestre sykdom, hvordan holde kropp og psyke i form. De ville at jeg skulle dele noen råd med leserne.
Igjen fikk jeg spørsmål om jeg hadde blitt deprimert da kreften rammet.
Men nei, jeg ble ikke det.
Jeg gråt de første ukene, var redd for å dø, men etter at jeg ble operert, har jeg ikke deppet eller grått. Selvfølgelig har jeg noen dager vært mer redd enn andre, men jeg har håndtert frykten.

Jeg er ingen ekspert på dette. Har bare vært ordentlig syk en gang i livet.
Og jeg håper ingen mener jeg er blitt besservisser på kreft og helse.
Vet mange kreftsyke følger bloggen og jeg har fått mange heiarop fordi jeg ikke har svartmalt situasjonen, og tilbakemelding om at andre finner inspirasjon i det. Det har inspirert meg til å fortsette bloggingen, selv om informasjonsbehovet overfor venner og kolleger ikke lenger er det samme.

 Når journalister  og andre spør hvordan jeg har holdt ut denne behandlingen og sykdommen uten å bli  deprimert, svarer jeg at jeg bestemte meg for ikke å deppe, ikke bli bitter og at jeg hver dag skulle fylle livet mitt med gode opplevelser.
Jo, jeg bestemte meg for å se det positive i elendigheten. Leve inderlig her og nå!
Jeg fikk kreft, og det var for jævlig, men jeg skulle ikke dø av den nå. Jeg hadde flaks som oppdaget den tidlig. Jeg hadde ikke spredning, og det fantes god og effektiv behandling for min type kreft. Det er ingen selvfølge. Dessuten  hadde jeg flaks som hadde god helse. Jeg var omsluttet av kjærlighet fra så mange.
Jeg hadde en fin familie, tre friske og ressurssterke barn, jobb i NRK og jeg var fersk, veldig fersk forfatter.
Midt i alt det vonde var jeg priviligert.
Det var umulig å bli bitter.
Jeg bestemte meg for å akseptere min skjebne, og å gjøre det beste ut av det, gjøre det beste ut av mitt liv.
For det er nettopp det; mitt liv, mitt eneste. Da kan man jo ikke fylle dagene med depresjon!

Men da jeg startet på cellegiftbehandlingen, begynte en ny tøff periode.
Med smerter og ubehag, for syk til det meste, måtte jeg mobilisere vilje for å skremme bort bitterhet. Jeg måtte finne noe jeg kunne beherske, noe jeg kunne fylle dagene med.

Kreften og behandlingen tok fra meg helsen min, utseendet mitt, kreftene, friheten og jobbidentiteten min for en periode.
Da er det viktig, tenker jeg, å finne noe som du behersker, noe du liker å gjøre som kan fylle dagene med innhold og mening.

Og jeg har selvfølgelig grunnet over det  mange ganger. Hvorfor ble jeg ikke deprimert?
Jeg hadde akkurat lyktes med mitt livs drøm, Å bli forfatter, få utgitt krimboken jeg hadde jobbet med flere år ved siden av full jobb og unger. En krim som attpåtil fikk gode anmeldelser.
Tidenes opptur etterfulgt av et sant mareritt. Det kunne være lett å bli veldig lei seg og bli bitter.

Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle tenke at kreften var urettferdig, at jeg ikke skulle bli bitter.


Jeg bestemte meg for å mestre behandlingstiden.

Jeg tror mestringsfølelse er viktig for å beholde humøret.


Jeg bestemte meg for å se på behandlingen som en jobb. En jobb jeg skulle fikse, en jobb jeg bare måtte holde ut på de tøffeste dagene. At jeg måtte bite tennene sammen til jeg var ute av den lange og mørke tunnelen, for på den andre siden ventet livet.

For å holde ut tanken på å være satt ut av det ordentlige livet og av jobben, satte jeg meg noen mål for hvordan jeg skulle leve disse månedene.


For dere som har fulgt meg en tid vet hva målene mine var.

Hver dag skrive, hver dag gå på tur, hver dag spise bare sunn mat, fylle hver dag  med hjertegode opplevelser og samvær med folk som bryr seg om meg. Og hver søndag i vintersesongen isbade.


Og jeg bestemte meg for å tenke at det var flaks at kreften kom etter bokdebuten og ikke før. Da ville jeg ikke ha greid å fullføre.
Derfor er det mulig at På direkten ble redningen min.
 Boken og ny  skriving holdt meg oppe. Lansering av På direkten og møte med lesere, journalister og entusiastiske bokhandlere ga meg energi mellom operasjon, uvisshet, ventetid, dødsangt, cellegift og stråling. Jeg var høy på livet mens jeg ventet på resultater av kreftprøvene etter operasjonen. Mye av gleden jeg følte midt opp i alt det vonde kan helt sikkert tilskrives mestringsfølelsen som forfatterskapet ga.

De dagene jeg ikke hadde hode til å skrive, tok jeg bilder, lagde god mat til familien, gikk en ekstra lang tur, så en god film med barna eller rett og slett slanget meg på sofaen med en god bok.

Men selvfølgelig det aller viktigste for ikke å bli deprimert er å ha noen å være glad i, noen som er der for deg, noen som er glad i deg akkurat slik du er, på det mest stygge og svake øyeblikket når du sjangler deg ut fra sykehuset etter den ørtende cellegiftbehandlingen.






Og hvilket ukeblad som var hos meg i dag? Norsk Ukeblad. Reportasjen kommer en gang på forsommeren.









3 kommentarer:

  1. Hvilket ukeblad kommer reportasjen i? Det er flott å lese om deg, og jeg vil gjerne lese reportasjen når den kommer ut. Fortsatt god bedring. Det går bra med meg også, og det er jeg kjempeglad for, selv om det mangler mye på at kropp og form er som før sykdommen rammet. Hilsen Mona

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei. Så hyggelig at det går bra med deg. Ja, kroppene våre har fått juling. Det tar tid å hente seg inn igjen!! Reportasjen kommer i Norsk ukeblad. Det er ikke umulig at jeg skriver noe mer om det her når bladet kommer i salg en gang på forsommeren.

      Slett
  2. Gleder meg til å lese reportasjen utpå sommeren . Veldig fint at du stiller opp! Du nevner dette med bitterhet, og jeg tror dette er utrolig viktig - og at vi skjermer oss mot det! Depresjon kommer og går for de fleste av oss i denne prosessen, men alt blir verre med bitterhet på toppen.
    Lykke til!!

    SvarSlett