søndag 11. desember 2011

- Høy på livet!




Travel helg er over.
Og uken som kommer blir i overkant spennende, selv for en skarve krimdebutant.
Denne helgen har jeg skjøvet tanker på det ubehagelige bort. Levd i stedet her og nå.
Boksigneringer, jentekveld, julemarked, familieselskap, turer med bikkja, 9 års-bursta, og ikke minst isbading.

For nå kan vi kalle det isbading. En tynn hinne is lå på fjorden utenfor Sandvika da jeg møtte mine fantastiske badeengler i morges.
Som nyoperert kunne jeg selvsagt ikke svømme. Jeg nøyet meg med å vasse ut til lårene. Sto i det 4 grader kalde vannet noen minutter, mens de andre badenymfene svømte med toppluer.





Det er fortsatt to uker til jeg får lov av legen å svømme. Gleder meg til det. Jeg får så mye energi av badingen. Det er rene adrenalinbomben, og tro det eller ei, man venner seg til kuldesjokket! Søndagsmorgenen var så vakker. Fjorden blinket i solen. Snø, is og svaneflokk.



Jeg får energi av brede smil, støyende latter og kaffen på svabergene etterpå.
Girlpower i frostrøyken.




Signerte en bok der i kulden.



Christina Fiori Mørk isbader også. Men min krimheltinne gjør det hver morgen, helt alene, for å ha kontroll over barndomstraumer.
Vi bader for moro skyld. Bonus for meg; siden jeg samtidig gjør det for researchens skyld, til bruk i til neste bok om Christina Fiori Mørk.

Planen min er å fortsette med dette utover vinteren. Utfordringen er isen. Når fjorden fryser
til, må vi ha øks og styrke til å hogge hull på isen. Christina bader hver dag og da rekker ikke sjøen å fryse til på et døgn. Ved sprengkulde må hun likevel bruke øksen.
"Vi trenger et sterkt mannfolk her," fleipet vi med i dag. "Hvis vi skal fortsette å bade hver søndag fremover."
For vi har ikke tid til å bade hver dag selvsagt, og får finne en løsning på is og øks-problemet.
For denne isbadingen er så livgivende!


På lørdag sto intervjuet med meg i Dagbladet.





Det ble mektig å se kreftdiagnosen på trykk slik. Kjøpte avisen, men har latt være å slå opp på sidene. Må gjøre det nå. Men jeg har fått masse hyggelige tilbakemeldinger på at jeg gir brystkreft et ansikt. Kreft rammer så mange av oss, likevel synes folk at jeg er modig fordi jeg forteller om det.

Flere lurer på hvordan jeg orker å ha så høyt tempo nå som jeg er kreftsyk.
"Er det litt flukt?" spurte en i helgen.
Nei, jeg mener ikke det. Jeg ønsker å leve her og nå, intenst slik jeg bruker.Jeg prøver også å visualisere kreften til at den bare er i svulsten som er borte fra kroppen min. Tror dette bildet gir meg kraft. For jeg er ikke trist akkurat nå.
Snart får jeg vite om jeg fortsatt kan tenke og føle slik. En vanskelig balanse, være forberedt på at ting kan være verre, samtidig som jeg drar meg selv opp etter ørene og lever bare her og nå.


To boksigneringer. En på lørdag og en på søndag. På lørdag i Sandvika sentrum, hos Ark, min nærbokhandel, her hvor jeg kjøper nesten alle bøkene mine.




Der sier Åse at jeg selger kjempebra, og jeg har vært den mest solgte forfatteren der i høst.


Hit kom gamle naboer, dagens naboer, venner, folk jeg ikke har sett på over 20 år og selvsagt flere helt ukjente kjøpere. Solgte bra og det var gøy å sitte der. Utenfor var det julemarked i gågaten og yrende liv. Møtte naboer fra barndommen, og fikk en rørende historie om hvordan en kvinne som jeg passet barna for i oppveksten hadde vært så opptatt av å få lese boken min før hun døde.
Men hun rakk ikke det. Jeg ble så trist. Hun døde av kreft i høst og jeg ante ikke at hun hadde vært syk. Møtte henne stadig i Sandvika og på Sørlandet hvor hun har hytte på naboøya vår. Det var alltid hyggelig å snakke med henne. Skulle gjerne vært i begravelsen hennes.
Med et hull i hjertet dro jeg fra boksignering til burstaselskap til familiens niåring. Full rulle. Og ikke lett å fordøye alle inntrykkene.

Tanken på hva som kan skje med meg til uken, spøker stadig sterkere i bakhodet.
I går kveld fikk noen venninner narret med meg ut på byen. Jeg hadde egentlig mest lyst til å synke ned i sofaen med en god bok og et lite glass vin, men ble fristet.Tenkte at det ikke er så mange helger til jeg kanskje føler meg for dårlig til å ville gå ut på byen. Og jeg angret ikke. Lattermusklene ble støle. En fabelaktig kveld som endte på morgenkvisten. Mulig legen min ville rynket pannen av slik rangling, men for en livgivende kveld! Jeg ble virkelig høy på livet.
Ny signering i ettermiddag på Nye Storli På Sandvika Storsenter. En av landets største bokhandlere. På veggen her henger bilder av meg og andre forfattere som skal signere:




Unni Lindell, Tove Nielsen, Linn Ullmann Ellen Vahr, Cecilie Enger, kollega Jarle Roheim Håkonsen, Hans Olav Lahlum, Øystein Wiik, Jan Ove Ekeberg og selvfølgelig Jo Nesbø og Knausgård.





Føler meg beæret som får signere i slikt selskap.


Også her på Nye Norli selger jeg bra. De ansatte der er søte. Mange av dem har lest boken min og anbefaler den til kunder. Eksponerer den kjempebra.





Slikt blir det salg av! Resultatet er at jeg er blant de mestselgende krimforfatterne der. Fantastisk! Mer av det. En slik signering hjelper også på salget. Som forfatter blir du løftet frem og blir mer symlig. Mange kjøpte boken min på søndag også, og mange hadde fått med seg den helsides annonsen Norli hadde hatt i Budstikka.


Her på Nye Norli kom andre type kunder enn dagen før. Dette er ikke nabolagets bokhandel. Ikke så mange kjenninger, men jeg skrev signeringer og hilsner til svigermødre, kjærester, datter og bestefar. Mange ville kjøpe boken min, enten fordi de hadde lest om den eller også liker pennen min fra gjestespalten i Budstikka. Glad signerte jeg iført mine røde "På direkten"- sko. Image. Profil.





Etter meg skulle fire sprudlende kokker selge og signere bøker. Gutta kjøpte min bok og jeg deres.


Latter og humør er beste medisin.
Tanken på det som skal skje neste uke, presser seg på. Når som helst nå ringer telefonen og det er kirurgen. Da får jeg vite om de må ta mer enn svulsten. Jeg prøver å være mentalt forberedt uten å deppe. Operasjonssal er reservert denne fredagen til meg. Tenker at det blir operasjon. Kirurgen sa det var 20 prosents sjanse for et nytt inngrep.
Kanskje får jeg ikke vite før torsdag når patologene er ferdig med å undersøke kreftsvulsten min.
Det er så mye lettere å leve med positive overraskelser enn de dårlige.





"Skjønner ikke hvordan du får tid til bloggingen," sa en av badeenglene i dag. samtidig ga hun meg ide til denne bloggen. "Du er så høy på livet," fortsatte hun.
Vi lo sammen og jeg fortalte litt om hvordan jeg skriver.
Og for å være ærlig: Bloggingen tar ikke tid. Jeg får en ide, kanskje av et bilde, noe jeg opplever eller som i dag noe andre sier. Tanker spinner rundt i hodet en time eller en halv dag, og jeg skriver fort. Fort og gæli. Høy på livet. Glad mens jeg kan.
Forberedt på det verste.

2 kommentarer:

  1. Hei, Anne Cecilie! Vil ønske deg lykke til, en fredelig førjulstid og den beste julen du og dine kan ønske dere. Det gjør godt å se slik livsglede, og jeg gleder meg til å lese boken din.

    SvarSlett
  2. Takk, Jakob. Og ja, å leve fullt og helt er den beste terapi. Så hyggelig at du vil lese boken. Der får du noen friske isbadescener, mye action og litt kjærlighet.
    God jul til deg og dine og

    SvarSlett