tirsdag 21. august 2012

Jeg vil ikke høre din forferdelige krefthistorie



Åpenhet fører med seg mye. Mest har det vært positivt for meg.
Men det har også ført med seg at  mange vil dele sine krefterfaringer  med meg. Og som regel er det ikke fortellerens egen historie jeg får høre. Det er noen de kjenner som har hatt kreft.  Og det er ikke alltid glad-historier som blir formidlet.
Jeg er  høflig  lyttende til historien uten å kommentere.
I blant spør jeg til slutt."Hvordan gikk det?" og angrer i det samme.
For jeg hører ofte." Hun er død."

Et par ganger når venninner eller andre nære har villet fortelle meg om deres venninne, nabo, kollega, eller tante som døde av brystkreft, har jeg sagt at dette vil jeg ikke høre på.
Ofte tar  ikke folk det budskapet, men fortsetter å fortelle. Da har jeg lyst til å stikke fingerne i ørene,  men jeg har  altså ikke gjort det.
Nå tenker jeg at jeg skal si tydeligere fra. Jeg orker ikke høre om alle de triste kreftskjebnene folk kjenner til.  Hallo, de aller fleste overlever en kreftdiagnose og lever lenge, lenge etterpå!

Hvis jeg trenger info, søker jeg det opp. Det er selvfølgelig helt greit og mer enn det at folk som selv er rammet av kreft deler sine tanker med  meg, her eller i det virkelige liv. Det er ikke dette jeg vil slippe.

 Det jeg ikke ønsker er å få servert livshistorier og tragiske skjebner når jeg er ute, når jeg er i selskap etc, hvis jeg ikke ber om det,  av folk som ikke bærer på sin egen krefthistorie, men i stedet videreformidler andres skrekkhistorier.. Sensasjonsfortellinger ønsker jeg ikke.
Mulig noen vil synes jeg er selvopptatt, men altså jeg vil ikke høre om tanta, bestemoren eller naboens  triste skjebne akkurat nå. Kanskje jeg fikser det bedre senere.
Men om bestemoren din fikk kreft som 45-åring og døde som 92åring, er det selvfølgelig noe helt annet!
Og jeg er selvsagt lyttende hvis du selv er sterkt personlig berørt, det er alle de"kjenner noen som fikk den fæle sykdommen og døde fra barna sine" som jeg ikke orker å høre akkurat nå.

OK?

Noe helt annet: Ønsker  heller ikke at dere skal helbrede med deres religiøse greier, slik jeg har opplevd noen ganger nå. Både totalt fremmede som har påstått at de kunne helbrede meg hvis de får legge hendene sine på meg, eller andre mer nære som sier det hjelper å be for meg.
 Hvis du tror selv så intenst, be gjerne, men ikke be om min tillatelse til det. .
Jeg tror ingen gud bestemmer at jeg får kreft eller ei igjen. Er kreften i såfall en straff?
Måtte gud forby!

Ok?

I ti måneder har jeg vært i daglig kontakt med helsevesenet, kunnet spørre sykepleiere og leger om ting jeg lurer på. Snart skal jeg greie meg alene, ( utenom kontrollene da).
Når jeg nå nærmer meg slutten på behandlingen, vet jeg at tankene om tilbakefall er vanlig å få. Frykten for spredning eller tilbakefall kan lett bli dominerende i en kreftoverlevers liv. Mange blir deprimerte og fylt av en tomhetsfølelse når behandlingen er over .
 Merkelig nok, men reelt for de det gjelder. For min egen del ønsker jeg å fokusere på at jeg selv har blitt kvitt kreften, at det er over 84 prosents overlevelse, og at jeg tross en aggressiv kreftform har gode prognoser.
Jeg skal jobbe med meg selv for å forhindre at negative tanker tar regi. Dette er kanskje i seg selv, verdt en blogg.
Kanskje kunsten er å leve i nået, slik jeg har gjort hele tiden underveis i behandlingen.

Tilbake til livet akkurat nå.
Strålingen går greit. Huden er litt rød, men ikke mer enn som om jeg har vært i solen  en dag og glemt solkrem. Noen fordeler er det å ha små bryst, det er ikke så mye som kan henge og skape hud-mot-hud-irritasjoner som er vanlige ved brystkreft.
Håret vokser, det er fortsatt tynt,men det popper ut hele tiden små korte hår. Jeg bruker ikke parykken lenger til hverdags,men i helgen tok jeg den på da jeg skulle være fin på party. Vippene vokser,og hurra er nå i bøye-seg-modus.Overfladisk og skikkelig deilig glede å se ansiktet komme gradvis tilbake.
 I går var jeg på Radium hele dagen. De ville sjekke det ene beinet mitt som er så hovent og vondt. De fryktet blodpropp var årsaken. Men jeg visste jo at det ikke er tilfelle. Har vært slik siden mai på grunn av den helvetes Taxolen.(cellegift, den gir meg vann i kroppen) Og ultralyden viste også det. Vevet mitt er fult av vann. Det sprenger og gjør  veldig vondt. Ingen vet når det slipper, men de regner med at det vil gjøre det i løpet av noen uker. Jeg går til fysio og får massasje i lymfene. Håper det hjelper.  I mellomtiden må jeg leve med et hovent ben. Det er tross alt til å¨leve med.

9 kommentarer:

  1. Klart du skal si ifra!
    Det står respekt av deg, vennen min.

    Håper hevelsen i benet, går ned snart.

    En liten bønn, vil du skrive litt her av og til?
    Kommer til å savne pennen, ført i din hånd!

    God klem, jeg er så glad for å følge deg gjennom alle månedene. Du er god, vennen ♥

    Klem

    SvarSlett
  2. Nå skal jeg banne litt i kjerka her.
    Jeg synes det er fantastisk at du er kommet så langt i behandlingen din, Anne Cecilie. Jeg synes det er flott at du er i så god form. Jeg synes det er flott å nok en gang bli påminnet om at de aller fleste blir friske. Jeg synes det er flott at du fortelle oss at du ikke vil høre alle andres redselshistorier. Det skulle bare mangle. Men ...
    Mange av oss har redselshistorier å fortelle. Ikke alle har vært friske nok til å kunne trene hver dag under sin kreftbehandling. Ikke alle har fått det bedre ved å spise sunt. Noen har vært så syke at de har måttet bruke all sin kraft på å puste. Mange har kjempet en gloriøs kamp for livet, men likevel ikke vunnet.
    Kommunikasjon krever minst to parter. Jeg vil gjerne høre på deg, og heie på deg. Men vil du ikke høre på meg?
    Det ville ikke falt meg inn å skulle minne deg på min historie mens du kjemper din egen kamp. Men ikke glem at legene sier du er kreftfri, og at behandlingen din er forebyggende. Det finnes så mange andre der ute som ikke er så heldige som deg. Skal de holde kjeft?
    Jeg ønsker deg alt godt, og heier fremdeles på deg. Selvsagt gjør jeg det. Men noen av innleggene dine finner jeg litt sårende. Det er ikke sikkert jeg er alene om det.
    Sees vi neste torsdag i hagen på Drammensveien?
    Klem - stor klem og heia, fra nabo'n

    SvarSlett
  3. Jo, jeg vil gjerne høre på deg og din historie, du har noe å bidra med, har sterke personlige opplevelser.du har opplevd det verste et menneske kan erfare; å miste et barn. men jeg vil ikke hver dag, i kassakøen, på skoleveien, i på jentetreff, i selskaper bli fortalt andres historier om at de kjenner noen som har dødd av brystkreft uten at jeg har mulighet til å skjerme meg mot det. Nå når jeg er under en svært aggressiv behandling for en aggressiv krefttype orker jeg ikke hver dag bli minnet om hvor nådeløs og brutal denne sykdommen er. jeg vet jeg må lære meg å leve med angsten for tilbakefall. mulig jeg tåler mer skrekkhistorier senere når jeg føler meg sterkere og får tilbake kroppen min. beklager hvis noen innlegg har såret deg, Gunnhild, det har jeg ikke tenkt på at de kunne. fint om du hadde gitt meg et hint. Håper jeg orker hagefesten, avhengig av dagsform. slike store fester har frem til nå ikke vært en suksess.

    SvarSlett
  4. og stort PS; takk for at du heier på meg Gunnhild. det gjør jeg og, heier på deg!

    SvarSlett
  5. Lykke til videre, Anne Cecilie. Jeg har ikke tenkt å gi meg med å heie på deg. Håper formen er ok på torsdag og at vi sees.
    Klem

    SvarSlett
  6. Anne Ceicilie! Du har vært enestående i å fortelle om sykdom, behandling, oppbygningsfase,- opp og nedturer. Selvfølgelig heier du på andre, dette er såre temaer uansett hvordan man snur og vender på det. Det handler om å overleve behandlingen, det handler om å takle en virklighet som kan være brutalt,- det handler om en ballast på godt og vondt som man må gjøre det beste ut av,- og du har brukt den informativt. Det handler om å beskytte seg selv, selv om man deler. Tusen takk, vi er mange som har hatt nytte av bloggen. Nå gleder jeg meg til neste bok, og andre temaer. Ha en riktig god helg. Hilsen W.B

    SvarSlett
  7. Tusen takk for hyggelig melding W.B. Ja, det handler om å beskytte seg selv, skjerme meg mot alt det triste akkurat nå!!

    SvarSlett
  8. Hei
    Etter å ha fulgt bloggen din har jeg forstått du har forbindelser til Lillehammer. Jeg er født der. Det er helt merkelig og uforklarlig hvorfor jeg husker dette men ... Jeg var sånn ca rundt skolestart i alder og var med moren min i en butikk i Storgata på Lillehammer. Der inne var en liten jente som var akkurat like stor som meg sammen med mamman sin, de snakket oslodialekt og mamman kalte henne for Cille. Ikke mange som heter det og som er akkurat så gamle som meg. Det skjedde også noe mer som gjør at jeg husker episoden. Kan det ha vært deg?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei. Av en eller annen grunn har jeg ikke lest meldingen din før nå, du fra Lillehammer. Det kan godt ha vært meg, ble kalt Cille. Familien til min far er fra Ringebu, og jeg hadde onkel og fettere i Lillehammer....
      Beklager sent svar!!

      Slett