tirsdag 28. august 2012

Den vanskelige bok nummer 2




Joda, jeg skriver. Har gjort det nesten hver dag under kreftbehandlingen. Det betyr ikke at jeg er ferdig. Det betyr ikke at jeg har et super-langt manus.
For jeg har strøket masse, jeg har ombestemt meg med plott. Jeg har virret fælt.
Det er det vanskeligste, finne et godt, troverdig plott. Noe ingen har skrevet om før.

Men nå har jeg storyen, plottet og alle sidesporene. Og ikke minst; jeg har stemningen i boken.

Ideen, eller hovedideen altså,  fikk jeg ifjor, før På direkten kom. Når, hvor og hvordan kan jeg selvsagt ikke røpe..
Siden har jeg ombestemt meg og flikket litt på motiv og gjerningsperson. Men nå sitter det!
Ja, det har sittet en stund altså.
Jeg har en god start, og jeg vet hvor jeg skal.
Da er jeg ganske langt. Jeg vet også hvor og hvordan boken  slutter.
Det er slik jeg skriver. Jeg starter med å skrive starten. Siden prøver jeg å skrive kronologisk, lever meg inn i handlingen og dikter underveis.
Andre forfattere lager et skikkelig detaljert synopsis før de starter skrivingen, men det funker ikke for meg.
Det blir for kjedelig rett og slett.
Jeg får en ide om start og slutt, og funderer og tenker på motiv og persongalleri før jeg starter jobbingen. Jeg lager et dokument hvor jeg skriver ned plott, steder og personer,- og løse tråder etterhvert det er mitt arbeidsverktøy. Diktingen, manus er et helt annet dokument.

Da jeg fikk kreft og var redd for å dø, var jeg noen uker usikker på om det var en god ide å fortsette å skrive kriminalbøker. Det å dikte opp andres død og elendighet kjentes akkurat da ikke helt riktig. Men nå tenker jeg at det er godt for meg å ta spøkelser, fantasier og mareritt helt ut.
Men det har ikke vært like lett hele tiden. Kreftbehandlingen har tatt mye fokus, tid og tankekapasitet.

Midt under den verste behandlingen i sommer fikk jeg skrivesperre. Slikt skjer.
I stedet for å bli der  i tåka, gjorde jeg noe nytt. Jeg skrev scener lengre frem i handlingen. Da gjelder det selvsagt å ha tunga rett i munnen.
Mye av det å utvikle et manus handler om tid og modning. Jeg tenker på  manuset når jeg går tur, når jeg kjører bil, handlingen murrer i bakhodet når jeg lager middag og rett som det er tar jeg frem notatboken eller iPhonen og skriver ned ideer eller gode formuleringer. Samtidig er det viktig å skrive litt hver dag, ikke bli rusten i språket.


Bok 2 er regnet for å være bøygen. Samtidig har jeg gjort dette før, unngår kanskje noen av de verste fallgruvene.
Dessuten har jeg med med meg noe gratis fra bok 1. Christina Fiori Mørk er med videre. Jeg synes jeg har skapt en kul krimheltinne.

Christina Fiori Mørk  er politiførstebetjent og fersk etterforskningsleder. Hun har langt ravnsvart hår og ser ut som en Ponchathontas. Det er mye paradokser i henne.





 Vakker, beintøff, men sårbar innerst inne.  Hun snuser, kjører en gammel rød Porsche, går gjerne med høye hæler og tar på seg en stygg gammel saueskinnjakke for ikke å fryse. Hun hater den norske vinteren, med bader likevel året rundt i havet. Hun er  isbader altså, og går gjerne ut i mørke vintermorgenen og bader alene, hun løper i svarte skauen midt på natten.
 Slikt kan det  bli creepy scener av.
 Hun kan ikke fordra norske frokoster og andre særnorske tradisjoner. Jeg måtte gi henne litt Middelhav, derav Fiori-navnet. Siden jeg selv kjenner meg mer enn hjemme der nede i Sør-Frankrike. Hun er halvt korsikansk. Hun savner, lyset frodigheten og livet ved Middelhavet.
Det er mye savn i hennes liv. Mye tap.


Når hun skal avhøre menn med makt kler hun seg deretter. Åpner gjerne en ekstra knapp i skjorten, tar på seg ekstra høye støvletter, men ler av det hele.
Hun trives like godt hengende i et taus i en fjellvegg som ute på cafeer eller med fiffen i Paris og på rivieraen.

Hun er singel, eller hun har forsåvidt et ganske aktivt og krevende kjærlighetsliv, noe som ikke blir mindre utfordrende i neste bok..
Det er gøy å skrive disse scenene.

Anmelderne  likte henne og sa også at det lå materiale til flere bøker med henne som hovedperson, og jeg fortsetter der første bok sluttet. Utfordringen nå er å utvikle henne uten å gjenta ting fra forrige bok.

Men bok nummer 2 er frittstående, og du skal kunne lese På direkten etter å ha lest den nye boken. Det  blir kunsten. For det skjer dramatiske ting i Christina Fioris liv i På direkten  som jeg spinner videre på i bok 2.


Flere av bipersonene fra første bok er med. Men jeg leker meg med å skifte litt sted og klima for deler av handlingen. Dere som har lest På direkten forstår kanskje hvorfor.

For å skrive godt, trenger jeg fullt fokus.  Ned med Facebook og nettaviser. Men jeg har registrert de siste dager at to TV2-journalister er kommet med en roman som ligner på min På direkten. Om spisse albuer i Tv-verden , store ambisjoner, mannssjåvinistiske sjefer og hemmelige kjærlighetsforhold.

Skrivingen er god terapi, god hvile for meg. Og jeg kan skrive hvor som helst. I svømmehaller, på tog, på terrassen eller på kjøkkenet midt i barnekaos.  Starter og avslutter dagen med skriveøkter. Det fine er at jeg kan gjøre noe fornuftig og styre tempo selv. Er jeg sliten en dag, blir det mindre tid med skriving, og kanskje heller å lese andres litteratur.
Det er viktig å lese bøker uansett hver dag, det blir aldri bortkastet. Akkurat nå leser jeg Fifty Shades of Grey, og boken har ingen fan i meg. Det er en banal historie, med dvelende sex og alt for lite indre og ytre handling. Boring! På den andre siden av skalaen ligger Gabi Gleichmanns debutroman Udødelighetens elixir fremme på stuebordet, klar til lesing. Han er forfatter på samme forlag, Aschehoug og har samme redaktør som meg. Gleder meg til å starte på den!

Men den viktigste jobben min nå er å bygge opp kroppen etter en beinhard behandling. Jeg går på turer, trener og hviler, det er aller viktigst. Helsen kommer foran alt annet.

Når kommer så bok nummer 2 ?
Kanskje neste år. Kanskje.

Og jøss dette ble jo en bokblogg

2 kommentarer: