onsdag 14. mars 2012

Parykken blåser av!





For første gang har jeg kjørt med åpen bil og parykk. Ja, jeg har noe så "jålete" som en cabriolet. Den er ikke ny og fancy. Saaben har fulgt meg nesten i ti år. Etter at jeg fikk barn nummer tre, kjøpte jeg den.
Syntes jeg fortjente det.
( og jeg vet at jeg burde ha vasket den. Skal gjøre det i dag!)
Venninnene mine mente det var upraktisk. "Ja," svarte jeg, "den er det, men det er vanvittig gøy å kjøre den."
Kjenner at jeg lever når jeg kjører med taket hjem fra jobb når solen skinner. Starter cabriolet-sesongen når gradestokken kryper over 10- 12 grader.
Da jukser jeg med varme i setene, ull på hendene og andre nødvendige steder.



Og bilen er praktisk når jeg henter unger med sykler,eller når jeg kjøper et nytt epletre hos gartneren. Det er bare å ta ned taket, og stappe det ned i baksetet.


Håret har alltid blafret i vinden, når jeg har kjørt den. Det kan det ikke lenger. Er redd for at parykken blåser bort! Det hadde vært pinlig det.Og dyrt!
Surrer derfor skjerf rundt håret og halsen.
Elsker bilen min. Det er faktisk bil nummer to jeg har hatt i hele mitt liv.Forrige var en rød VW boble som mannen min til slutt nektet meg å kjøre, på grunn av dårlig sikkerhet....
Jeg får et nostalgisk forhold til biler. Liker heller ikke at mannen min skifter bil, men det gjør han nok ganske ofte.
Selv vil jeg ikke kvitte meg med Saaben min. Den vil jeg ha til jeg blir gammel dame. For jeg skal bli urgammel kul dame som kjører litt for fort i åpen bil!

En vintersesong er over. Det har gått fort. Mye har jeg fått med meg, men også mye som jeg har gått glipp av på grunn av kreften.
31. oktober frem til nå midt i midt i mars. Og ennå har jeg mye igjen.
mye å tåle, mye å forsake.
Fordelen med vinteren er at jeg kunne gjemme mitt delvis hårløse hode under store luer. Men nå skinner solen og det er for varmt for slike luer.
Parykken luftes på tur. Og jeg smører meg med solfaktor 30 hver dag i ansiktet før jeg går på mine turer eller løper. Eller nå altså når jeg setter meg inn i åpen bil.
Du tåler nemlig dårlig å bli solbrent når du går på cellegift. Du får rett og slett hudforandninger som pigmentflekker. Det vil vi jo ikke ha! Derfor høy solfaktor, for å være på den sikre siden. Vil derfor ikke bli noe særlig brun i år, selv om jeg er mye ute. Men noen fregner har jeg allerede fått på nesen.

Kjenner allerede at vårsolen gjør det varmt under parykken. Så til sommeren tenker jeg at jeg må bruke hodeplagg,hvis ikke håret er grodd til.
Tror ikke mitt ultrakorte hår vil beskytte hodet godt nok mot solstrålene.
Er derfor på jakt etter gode tips om fine stråhatter og lignende.

Jeg er sommerjente, elsker lyset,varmen og utendørslivet om sommeren og våren.
Nå er det på tide å rydde bort svarte og grå klær, frem med mer fargerike sommerkjoler.
Gleder meg!

Jeg møter stadig folk som spør om jeg er sliten.Og ærlig talt, føler meg ikke sliten, eneste er at jeg sover for lite.
Tror jeg har motsatt effekt enn de fleste cellegiftpasienter. Jeg blir ikke mer sliten etterhvert. Jeg var mer utslått første gang. Slik kjennes det ihvertfall, på tross av de lave verdiene på de hvite blodlegemene. Mulig belastningen kjentes så stor mentalt første gang, det mentale presset,usikkerhet og redsel gjorde meg sliten.

Nå tenker jeg at jobben min er å bygge opp krefter i kropp og sinn. Selv om FEC-kuren snart er over, gjenstår det fortsatt cellegift og deretter en pause i sommer, før jeg begynner på 25 runder med stråling.
Tenker at jo mer D-vitaminer jeg får nå, dess flere kilometer jeg går eller løper, dess sterkere er jeg rustet til å komme gjennom dette uten å få alle bivirkningene eller langtidseffektene som jeg har hørt andre har fått.
Dessuten er D-vitaminer verdifulle i kampen mot kreft.



Derfor nyter jeg naturen, spirende liv i skogen, som disse blåveisene NRK-kollega Gunnhild og jeg fant på Kalvøya i går, gleder meg over isen som forsvinner fra fjorden, over fuglekvitter. Alt dette gir meg overskudd.
Jobben min er å bli sterk, forbli sterk, forbli glad.
Jeg er faktisk glad, stort sett hele tiden. Depper ikke over cellegiften, hårtap og alt arbeid som gjenstår. Ja, unntatt dagen jeg får cellegift. Da er jeg ikke høy i hatten.
Mange forteller meg at det ikke er normalt for en kreftpasient å være glad. Flere lurer på om jeg fortrenger at jeg har fått en alvorlig sykdom.
Men nei, jeg har jo all grunn til å være glad. Selv om tunnelen jeg er i kan virke endeløs og mørk, er det bare lyspunkter i enden. Jeg er kreftfri og skal og vil forbli det!
Jeg blir faktisk lykkelig over å fikse denne tøffe runden så bra. Kampen mot kreften har gitt meg det vi kaller mestringsfølelse.
Jeg er for pokker sterkere enn kreftcellene, sterkere enn cellegiften!

Det er så mye å være glad for, så mye å glede seg over, være takknemlig for.
Kreftbehandlingen gir meg også mer tid, mer tid med barna, mer tid med venner og mer tid til å dyrke fritidsinteresser. Tid til å tenke på ny bok også. Skriver litt hver dag. Og skriver om sykdommen og livet mitt i dagboks form.
Nå gleder jeg meg til bokbad i kveld på Rockefeller med blant annet Robert Wilson. Han er fantastisk krimforfatter som blant annet har skrevet "Et lite drap i Lisboa." Noe av det beste innen krim.
Synes det er supert å høre andre forfattere fortelle hvordan de jobber. Gleder meg til å høre Wilson.
Ellers mye annet å glede seg over.
Avtaler flere bokarrangementer for tiden. Både nå før påske på Lillehammer og et par andre steder i Gudbrandsdalen, trolig også her i Bærum og i Asker, til sommeren på Sørlandet og til høsten her i Oslo-området. Det er jeg selv som fikser dette, ikke forlaget, og jeg er kjempetakknemlig for at bokhandlere og bibliotek fremdeles er interessert i debutboken min På direkten.
Jeg har også fått bokinspirator Liv Gade på min side. Hun reiser land og strand rundt holder entusiastiske foredrag for bokinteressert folk . På direkten er med som en av anbefalingene.
Det er jeg stolt og glad for!
Boken er kommet i nytt opplag, og skal også bli paperback, men rik på penger blir jeg ikke.
Men skriving gir meg stor glede.
Nå skal jeg ut på tur med min gamle cab. Deilig å kjenne at det river. Deilig å kjenne at jeg lever!! Det er mye livskvalitet i disse åpne kjøreturene.
Fin fin dag til alle lesere av bloggen.

OG PS: jeg var nok litt tøff i trynet denne dagen. Åtte grader i luften, viste det seg. Kjørte likevel med kalesjen nede, gikk tur selvfølgelig, men dummest kanskje var det å sitte på kafe i ettermiddagssolen. Ble kald, Avsluttet dagen med bokbad og kvelden ble sen. Neste dag også full rulle, før jeg da kollapset litt om kvelden. Pause, sier folk strengt til meg. Ja, pauser og å holde meg varm, må nok til

5 kommentarer:

  1. Du er sterk som en bjørn!!! Eller noen andre du heller vil sammenligne deg med:)
    Din herlige blogg!! Jeg 'hører' på deg du er glad og positiv for våren:-)
    Bra med solfaktoren, fikk jeg beskjed om, jeg fikk mine cellegifter vår/sommer. Det var kjempevarmt med parykken om sommeren:/
    Herlige bilder av deg, rooosa skjerf og cab:)
    Mye positivt i ditt liv fremover. Bra, Anne Cecilie.
    Gleder meg over bloggen din, du er best!
    God klem fra navnesøster.

    SvarSlett
  2. Takk!Ja,nå ser jeg lyset i enden av tunnelen. Må glede meg over det livet gir!!!

    SvarSlett
  3. Det er fint å lese din positive blogg. Jeg holder på med samme behandling som deg og ser en del likehetstrekk mellom oss. Jeg har heller ikke deppet så mye og føler at jeg lever ganske normalt. Har av og til litt dårlig samvittighet siden jeg er sykemeldt og ikke er på jobb siden jeg ikke føler meg så veldig syk. Jeg er litt dårlig den uken jeg får cellegift, men er ikke sengeliggende. Det meste av bivirkningene jeg har syns ikke så godt på utsiden, bortsett fra at håret er borte, så jeg føler at jeg ser frisk ut. Tenker også at jeg vil bruke denne tiden på meg selv, så jeg er begynt å trene og gå turer - også får jeg bedre tid til min datter, venner og familie.
    Jeg gruer meg litt til sommeren med parykk, så jeg håper at du får noen gode tips til gode alternativer for parykk. Nå er ikke vestlandssommeren kjent for å være spesielt varm og solrik, så det er ikke sikkert jeg skal ta bekymringene på forskudd :-)
    Kristine

    SvarSlett
  4. Jeg er kanskje ikke urgammel riktig ennå. Men litt gammel er jeg, og litt for fort kjører jeg i min espressofargete Saab cab.
    "Er ikke det en litt upraktisk farge," spør folk. Se på bilen min, svarer jeg, tror du jeg kjøpte den fordi den er praktisk? Men jeg er helt enig. Tar vi taket av får vi plass til potteplanter, busker og trær. Fiiine Saaben :)
    Jeg følger med deg. Og du står han av, ser jeg. Bra.
    Da tar vi hver vår Saab, bryter fartsgrensen litt forsiktig og ønsker våren velkommen. Med eller uten hår.
    Fortsett i samme sporet, Anne Cecilie. Det ser ut som om du har funnet den gode løypa.

    SvarSlett
  5. takk ,Gunnhild, tidligere nabo! Ja, herlig bil å kjøre. er litt lik som Christina der, kjører ofte for fort, men i motsetning til henne har jeg snakket med ut av eventuelle møter med UP på veien.
    Og Kristine,verken du eller jeg skal ha dårlig samvittighet fordi vi er sykmeldte. Jobben vår nå er å være så sterke både fysisk og mentalt at vi slår kreften tilbake og ALDRI,ALDRI får noe tilbakefall!!

    SvarSlett