søndag 11. mars 2012

Håret faller, men snart er det over!



Nå har jeg nesten så lite hår.
Nesten så lite som da jeg var fire måneder gammel på dette bildet. Tatt hos bestemor Cecilie Remen i Ringebu av min grandonkel, fotografen Jørgen Elstad.


Ja, jeg er feig, har ikke lyst til å blottstille meg slik. Vise meg frem slik jeg er under parykken.
Jeg er ikke like tøff som kvinnene i "Pupp til folket"-aksjonen som både viser frem operasjonssår, bare hodebunner og overkropp med manglende bryst. I lørdagens Dagbladet blotter flere av disse kvinnene sine nakne overkropper hvor noe vesentlig mangler.





De venter på å få tilbake kroppen sin.Få brystrekonstruksjon. Ventetiden er utålelig lang og foreløpig er det uvisst om politikerne vil gi dem en tidsgaranti.
Den yngste brystkreftrammede er bare 23 år, hun har en sterk historie å fortelle. Hun var gravid da hun fikk brystkreft og måtte ta abort før cellegiftbehandlingen. Hun håper at hun blir gravid igjen, etter behandlingen.
Jeg var heldigere. Jeg er godt voksen, har fått de barna jeg skal ha. Og jeg har begge bryst i behold. Kroppen min er som før.
Jeg har ikke så mye å skjule for omverden, har bare et plite arr hvor svulsten var, og en snart blank hodeskalle.
Arret har jeg ikke noe problem med, gikk forleden med utringet skjorte da en observant kollega,( mann selvsagt) tittet ned i utringingen min, og sa; "Du har jo begge puppene jo. Da har du vært heldig!"
Arret mitt synes bare såvidt, til sommeren må jeg beskytte det mot solen når jeg går med dype utringninger.

Men håret, altså mitt virkelig hår,er en katastrofe. Mye sitter utrolig nok bomfast fortsatt, og det er jevnt, men tynt fordelt over hele hodet.
Regner med at jeg snart blir like tynn i håret som på babybildene.
Det er ikke like søtt på en voksen kvinne, og jeg innrømmer det glatt: Jeg er forfengelig.Det blir for nakent, brutalt og personlig for meg nå å vise cellegiftens herjinger med kroppen min. Jeg er ikke modig nok til å blottstille meg slik nå.
Barna har sagt det er helt OK. Venninner likeså. Men jeg er ikke klar for det.
Og som en jeg kjenner sa: "Hvorfor skal det prentes inn på netthinnen?"


Penere en halvskallet baby-AC:





Er kanskje mer modig med ord enn med bilder.
Velger å gi dere glansbildet av AC under kreftbehandlingen. Kanskje viser jeg dere en gang bildene av meg småskallet, uten parykk, men tenker at det må bli først når håret vokser igjen.
Da er det ikke lenger så personlig.Fordi det ligger bak meg.


Når jeg har på kjøpehåret, ser ingen at jeg er under kreftbehandling. Det får meg kanskje til å føle meg friskere, piggere enn jeg er. Og ihvertfall penere enn uten. Av og til når jeg møter et flørtende blikk i butikken eller når jeg stopper på rødt lys og merker at mannen i bilen ved siden av glor, tenker jeg: Du skulle bare visst!
Kanskje jeg en dag blir fristet til å dra av meg parykken, bare for å se reaksjonen!




Eldstesønn mener at jeg ligner på Julia Roberts med parykken!
Et vakkert og ikke helt troverdig kompliment til en "halvgammel" kreftpasient av en mamma, kanskje jeg bør sjekke synet hans. Adskillig penere ihvertfall enn mannen min som fleiper med at jeg ligner "Skalle-Per!"
Vil heller være Ronja Røverdatter i samme fortelling!

Men ærlig talt, det er mindre ille enn jeg trodde å miste håret. Det er jo bare for noen måneder.
Likevel skjuler jeg mitt nesten nakne hode for omverden.. Slik sett er jeg altså feig og gjemmer meg bak en maske.


Jeg har hørt at jeg ville føler meg mer tappet for hver cellegiftbehandling. Mer sliten.
Men jeg har det vel ikke slik. I det hele tatt har jeg fått lite bivirkninger annet enn å være kvalm, svimmel og ha vondt i hodet de første dagene etter kuren.
Ellers føler jeg meg full av energi.
Glemmer nesten at jeg er under kreftbehandling.
Lever nesten et helt vanlig liv. Tenker at jeg kanskje hadde hatt energi til å jobbe litt. Men legene vil ikke det. Og selvsagt har de rett. Jeg har energi fordi jeg passer på meg selv, lever livet på lavere gir, er mye ute,trener og tar vare på kroppen min. Jeg lever ikke med prestasjonspress, stadige deadline, krav til gode redaksjonelle vurderinger og god ledelse av andre. Det eneste prestasjonspresset jeg har;er at jeg skal fikse denne behandlingen på "normert tid".
Ingen flere utsettelser.


Jeg har bare en FECkur igjen, om ni dager. Hvis ikke alt håret er falt av til da, barberer jeg bort resten. Etter dette skal jeg få en annen cellegift som ikke er like tøff mot kroppen. For når virkningen av cellegiften er ute av kroppen,vil de første hårstråene poppe ut. Det nye friske håret skal få komme uten å konkurrere med "høyhåret" jeg har nå.
Når FEC-kurene er over, er etappe to gjennomført!! Og jeg kan begynne på ny etappe.
Det gjelder å ta utfordringene med et smil. Og å være tålmodig. Akkurat det er jeg ikke ekspert på....
Men nå kan jeg nyte livet i hele ni dager. Gleder meg til det!

7 kommentarer:

  1. Så bra du skriver vennen min :-)
    Jeg ville heller ikke vise meg 'frem' uten hår....
    Du har min fulle støtte.
    Så fint du er i såpass form!

    Ha en flott søndag videre.

    SvarSlett
  2. Takk!!!Fin søndag til deg og!

    SvarSlett
  3. Helt fantastisk deilig å väre i så bra form som du beskriver !!

    Og- du er IKKE alene om å väre forfengelig.
    Det finns overhode ikke ETT bilde av meg fra mine cellegifter forrige gang. SÅ enkelt er det.
    Det er så herlig å se frisk ut - ikke bare i andres öyne- men også i ens egne öyne. Det gjorde at jeg ikke fölte meg like mye som en cancerpatient- hvilket jo er en stor fordel i den processen man går igjennom : ) Mang en gang har jeg kjent en styrkefölelse av å vite at ingen kan se og vite at den kvinnen de ser framfor seg går uten bryster - og er under cellegifts behandling. Hun lever normalt.
    En lärdom i og for seg- det at det er mye mer ved en person enn det man umiddelbart ser ved förste öyekast.

    SvarSlett
  4. dvs- ikke et eneste bilde av meg uten hår. MAsse av bilder finns der jeg ser fräiche og lekker ut- med parykk : )

    SvarSlett
  5. Takk, for at du deler din erfaring. Du har et godt poeng der med lærdommen om at det er mye man ikke vet... Man skal ikke skue hunden på hårene, som det heter. Jeg vil nok og har også allerede tatt bilder av mitt hode uten den vanlige hårprakten... Men vil ikke vise det til andre før jeg er gjennom dette og håret spirer igjen!!

    SvarSlett
  6. Jeg viste meg heller ikke:-) Parykken kom på hver morgen og ble ikke tatt av igjen før jeg la meg! Og ingen bilder her heller:-) Så jeg skjønner deg godt!

    SvarSlett
  7. Det eneste problemet med å bruke parykk mye, er at jeg synes det klør litt. Jeg har såpass mye av mitt eget hår i behold og tror det gjør at det klør... Men det er egentlig til liten sjenanse...

    SvarSlett