Christina Fiori Mørk heter min krimheltinne. Tøffere enn toget, tøffere enn de fleste menn, men likevel sårbar. Sårbar og rå.
Nå er jeg godt i gang med bok nummer to, og der får hun enda større utfordringer enn hun fikk i den første, På direkten.
Eller er det mulig da? Ja, selvsagt!!
Mange av dere kjenner henne kanskje, enten gjennom boken min" På direkten" eller gjennom Facebook. Hun har en egen Facebook-profil. Du ser føttene hennes her.
Hver dag får hun venneforespørsler. Hun har mange felles venner med meg, men hun har mange bekjentskaper jeg ikke har. Mange kulturpersonligheter og politikere etc. Og mange menn vil gjerne bli kjent med henne. Det skyldes kanskje de røde skoene som er på profilbildet.
Røde sko liker hun å bruke, gjerne med høye hæler.Eller boots med ditto hæler.
Men aller best trives hun med nakne føtter. Om sommeren er hun aller mest happy som barbeint, eller med kule, feminine sandaler.
Christina er en skikkelig sommerjente.
Hvem er hun? Er det egentlig meg? spør folk.
Ja, folk leter etter likhetstrekk.
Til det har jeg ingen kommentarer. Bare smil.
Men det er åpenbart at vi er svært forskjellig. Jeg er rødblond, hun er mørk, hun er singel og stadig på mannejakt, jeg har vært sammen med samme mann i 19 år og har 3 barn, bikkje og katter, jeg er journalist, hun er politikvinne.
Jeg er hva hun ville kalle ”knadd”. Overetablert.
Hun er en utemmet ungkarskvinne. Elsker friheten. Hun har angst for venninnenes trivielle bekymringer om tidsklemma og nattesøvn. Hun synes rosa,skrukkete babyer er alt annet enn sjarmerende.
Vi er begge såkalt vestkant-jenter og det hender det blir brukt mot oss.
Christina har langt ravnsvart hår og ser ut som en Ponchahontas. Hennes korsikanske aner gjør at hun føler seg litt annerledes i Norge. Litt utenfor. Hun kan ikke fordra den norske vinteren, hater jul og adventstid, mørket og nysnø, hun blir kvalm av norske frokoster og andre særnorske tradisjoner.
Hun savner lyset, frodigheten og livet ved Middelhavet. Derfor drar hun dit ned straks hun har anledning. Familien har vingård på Korsika og der tilbringer hun de fleste ferier og mange ovale weekender.
Når hun ikke er der ved Middelhavet, savner hun det latinske livet.
Mye savn i hennes liv. Sier ikke mer.
Hun snuser, kjører en gammel rød Porsche, går med høye hæler og en stygg gammel saueskinnsjakke. Når hun skal avhøre menn med makt kler hun seg deretter. Åpner gjerne en ekstra knapp i skjorten, tar på seg ekstra høye støvletter, men ler av det hele.
Hun trives like godt hengende i et taus i en fjellvegg som ute på cafeer eller med fiffen i Paris og på rivieraen.
Christina er full av paradokser. Selv om hun hater kulde og snø, bader hun hver morgen året rundt i sjøen nedenfor der hun bor. Hun går alene ut i svarte natten og isbader selv om det er minus 18 og isen har lagt seg tykk på fjorden. Det kan være grøssende kaldt og grøssende skummelt. Sier ikke mer.
Jo, da den observante leser har kanskje fått med seg at også jeg er isbader. Kall det research, kall det høne eller egget. Akkurat der er det et fellestrekk.
Jeg har og en greie med vann. Men hennes er mye mer komplisert og opprivende.
Hun er født i fiskens tegn, og er et skuddsårsbarn. Passer henne bra, fordi hun ikke er så glad i burstafeiring eller stort oppstuss rundt seg selv. Hun skyr media, men journalistene elsker å skrive om henne.
Selvfølgelig bruker vi forfattere oss selv, våre fantasier, mareritt , lengsler og skrekk når vi skriver.ALt jeg skriver er jo sant, men det er min fantasi. Kanskje ville jeg blitt som henne hadde jeg valgt å leve alene, eller forresten kanskje ikke. Ikke helt. Hvem vet.
.
Da jeg etablerte henne, het hun først bare Christina Mørk. Det var et effektivt og tydelig navn. Litt hardt og tøft kanskje. Så etterhvert slang jeg på et mellomnavn. Tenkte meg om; ville at det skulle ha en smak av Middelhavet, av Frankrike eller Korsika, siden hun er halvt eller kvart korsikansk, alt etter som man tenker. Jeg funderte og slo opp i korsikanske bøker ( korsikansk er et eget språk en blanding av italiensk og fransk) Jeg fant Fiori, og tenkte det ville gi henne en sårbarhet og mykhet opp i det hele. Fiori betyr blomst på korsikansk og italiensk.
Christina har verken alkohol eller pengeproblemer. Hun er vegetarianer, hun er storsnuser og hun har bruk og kast- forhold til menn. Hun er ikke en one-night-lady, hun må være forelsket for å innlede et forhold, men hun går lei etter en stund når den første lidenskapen har lagt seg. Hun kutter derfor gjerne ut mennene etter et år eller to.
Hun er altså seriemonogam.
Hun har opplevd stor kjærlighet en gang, men har brent seg og holder vel mye igjen. Har etableringsangst og synes som sagt skrukkete rosa babyer og et A4-familieliv fortoner seg som grøssende kjedelig.
Hun må ha variasjon i livet og er avhengig av en jevn dose adrenalinkick.
Hun er vakker selv, og trenger ikke pynte seg med smellvakre menn. Hun har funnet ut at pene menn egentlig er ganske kjedelige. De er bortskjemte på oppmerksomhet og derfor både dårlige elskere og elendige kyssere. Hun liker mer styggpene menn, men de må være veltrente og sterke.
Hun elsker gjerne utendørs, og det kan av og til bli vel spennende.
I På direkten får Christina åndedrettsproblemer fordi hun faller for en mann som har alt, også utseende med seg, og hun skjønner fort at hun er ute på dypt vann. Spørsmålet er om hun greier å la være å hoppe til sengs med mister perfekt.
Jeg gir dere noen smakebiter av henne her.
Først fra starten av På direkten:
"Da så hun det. Klyngen med journalister stormet mot politibilen.
Christina pustet og dyttet bildøren opp. Flokken av reportere omringet henne straks hun satte føttene på den våte asfalten. En sverm med mikrofoner kretset rundt ansiktet hennes.
Hun holdt pusten og slapp den langsomt ut mellom leppene. Spørsmålene raste mot henne.
”Hvordan er tilstanden til Maria?”
”Mener dere at noe kriminelt har skjedd?”
Hun ante hvordan snøen la seg på ansiktet, på den lange hestehalen og kjente hvordan krystallene smeltet mot på kinnbena. Hun ville ikke dette, men satte uniformsluen på hodet, hentet styrken fra politirollen og løftet hendene fremfor seg."
Om menn og slikt.
Christina svingte til høyre, så i speilet og trykket gasspedalen mot gulvet. Porschen spant opp bakken ved Botanisk hage. Blodet pumpet ekstra hurtig gjennom kroppen når hun utfordret fartsgrensen. Motoren brummet og fristet. Men midt i byen var risikoen for å bli tatt stor.
Hun kastet et blikk inn i Botanisk hage, svingte og giret ned. Parken var dekket med hvit snø. Sist gang hadde området vært irrgrønn. En regnfull vårsøndag hadde hun og Magnus gått i den vakre, folketomme hagen. Raskt og heftig elsket de under et blomstrende magnoliatre. Hun husket hvordan regnet strømmet ned over ansiktet og hvordan hun åpnet munnen mot vanndråpene. Som politikvinne hadde det vært over streken. Hun smilte ved tanken og kjørte inn på parkeringsplassen mellom Munchmuseet og Botanisk hage. Ingenting var mer pirrende enn å elske utendørs.
Møte med en mann:
"Hun så bort og kjente hvordan øynene hans sveipet over henne. Hun dro en hårlokk bak øret og tenkte at hun måtte komme seg vekk.
De så på hverandre igjen. Ingen av dem sa noe. Hun tenkte at hvert øyeblikk som gikk uten at de snakket, var avslørende.
”Ja, takk for hjelpen. Nå må jeg gå,” smilte hun.
”Ja, interessant å støte på deg,” sa mannen og løftet hånden til hilsen.
Christina svaiet ryggen og merket blikket hans i nakken da hun gikk mot toalettet. Normalt ble hun ikke tiltrukket av vakre menn.
Men da hun la hånden rundt det blanke dørhåndtaket, tenkte hun at denne mannen kunne det vært interessant å spise frokost med."
Og senere:
"Hun skilte leppene og ønsket at fingeren hans skulle bli, skulle fortsette. Varmetapet da han trakk til seg hånden, kjentes som en fysisk smerte.
Nå stirret han på henne med et blikk fylt av noe som lignet villskap. Hun strakk hånden ut, men han vendte ansiktet bort. Uten varsel åpnet han bildøren og spratt ut. Før hun hadde løsnet sikkerhetsbeltet, var han rundt bilen og holdt døren oppe. Hun smøg seg ut og ble stående en armlengde fra ham.
”Sov godt og drøm ikke om drapssaken i natt,” sa han, sendte henne et hastig blikk og satte seg inn i bilen. Han løftet hånden til hilsen, blunket med lysene og rygget ut innkjørselen.
Hun sto der utenfor det mørke barndomshjemmet og følte savnet etter ham som en pressbølge.
Hun dro av seg klærne og løp naken ned mot sjøen.”
Og så litt skrekk
Vinterhimmelen virket mørk og grenene på trærne lignet armer bøyd til slag. Det var helt stille. Ingen andre var ute. Den smale veien utover øya var brøytet og hun sprang innover øya, innover i den mørke skogen. En stor fugl skvatt opp og flakset over trekronene.
Like etter hørte hun det. Bevegelse. Noe var rett bak henne. Et dyr, tenkte hun. Et rådyr som lette etter mat. Hun løp lengre innover øya, bort fra lysene. Eller kanskje det var en elg. Dyrene slet med den dype snøen.
Så merket hun det igjen. Tramping på veien. Det var ikke til å ta feil av.
Det var menneskeføtter. Noen løp bak henne.
Pusten hennes gikk støtvis. Hun tittet over skulderen og skimtet en mørk skikkelse et stykke bak seg. Vedkommende løp med hodelykt.
Hun tok til høyre i stedet for rett frem. Personen fulgte etter. Hun kjente pulsen banke i tinningen. Det var mørkt og hun myste mot veien foran seg. Hun snudde seg igjen. Prikken med lys var blitt større. Plutselig kjente hun seg utrygg. Ble hun forfulgt? Hun tenkte tilbake om hun hadde sett noen på veien. Bare kassebilen. En gren raspet henne opp på kinnet. Hun skottet over skulderen, løperen kom nærmere. Lommelykten lyste ikke lenger, men hun skimtet skikkelsen. Det var en mann og han var trent. Sprang fortere enn henne.
Nå oppdaget hun at hun hadde løpt feil. Uoppmerksomheten kostet. Fotfestet glapp på den isete stien. Hun snublet og stupte med hodet inn i en snøfonn. Falt på magen og kjente den kalde snøen skrape mot huden.
Hun sank ned i snøen. Kavet. Mistet den ene votten. Kom seg opp og snudde seg for å løpe. Plutselig var skikkelsen over henne. Han dyttet henne ned i snøen. Grepet satt som en jernklo rundt halsen. Hanskene hans var våte og kalde. Idet han tvang henne ned, kjente hun kald snø treffe rumpa. Buksen skled ned til der lårene startet. Så trakk han frem noe fra lommen. Det glimtet i mørket.
Et rødt sinne fylte henne. Ikke faen om hun skulle bli voldtatt, at hun skulle bli nedverdiget på det groveste. "
Hva som skjer videre?
Min munn er lukket..
Men anmelderne har sagt det er creepy scener i boken. jeg har også fått godord for min skildring av mellommenneskelige forhold.
I disse dager er jeg så heldig at boken kommer i nytt opplag.
Lyst til å finne ut av mer om Christina?
Da må dere selvsagt lese På direkten. Litt kjent blir dere med henne på Facebook og.
Hun fikk en omtale på en blogg som PR-byrået Burson Marsteller hadde nå.
Der sto det:
"Jeg har mange venner på Facebook, men en av dem er i særklasse: Christina Fiori Mørk, etterforsker ved Oslo politidistrikt – Seksjon for Volds- og seksualforbrytelser. Hun er blitt utnyttet i sosial markedsføring, men uten å protestere.
Facebook-profilen hennes viser at hun følges av 348 venner, på veggen ser du aktiviteter og oppdateringer fra hennes aktive liv, og slik beskriver hun seg selv:
”Kvart korsikansk, men oppvokst på Nesøya. Tilbrakte alle somre som barn på familiens vingård på Korsika. Hater den norske vinteren, men elsker ski. Har et hat og elsk-forhold til fart. Holder frykten nede ved å kjøre en eldre Porsche.”
Det spesielle med Christina er at hun i virkeligheten ikke eksisterer, annet enn som en fantasiperson.
Regissøren bak Christina er Anne Cecilie Remen, mangeårig sentral medarbeider i nyhetsredaksjonen i NRK TV, akkurat nå frontsjef, og aktuell med boken ”På direkten”. I denne boken er Christina Fiori Mørk hovedpersonen, en fargerik person som du får lyst til å bli bedre kjent med.
Her spinner Anne Cecilie historien videre, og lar Christina dukke opp både i bloggen sin, på Facebook og Twitter.
Anne Cecilie har med stor kløkt manøvrert seg gjennom bokhøsten, og vist hvordan sosiale medier kan brukes aktivt til å fortelle en historie og engasjere lesere. Salgstallene for boken viser at det virker. Hennes regi rundt boken og bokens hovedperson er et kreativt og interessant case for hvordan man kan skape et helt økosystem i de sosiale mediene rundt et produkt som en bok."
Skriver Ole Christian Lunde som jeg i mange år plaget som journalist da han var informasjonsdirektør i Orkla og jeg var den aldri hvilende reporteren i Dagsrevyen.
Christina lever videre på Facebook, hver dag får hun nye venner. Mest menn. Noen av dem er også interessert i hennes faglige attributter. Et par forfattere har latt seg lure av profilen. Selv om jeg aldri har skjult sporene til meg. En krimforfatter lurte til og med om han kunne få bruke henne som kilde fordi han ”syntes det så ut som hun hadde en spennende bakgrunn.” Først tok han ikke hintet heller om at hun var opptatt på annet hold.
Kanskje jeg en dag spør om jeg kan få bruke historien.
Fiksjon eller virkelighet?
Og PS for de som lurer skoene og bena på profilbildet hennes er mine. Det ene med skoen er tatt dagen da boken min kom ut, og jeg brukte det selv noen dager før Christina arvet det. I starten hadde hun den med benet ut av cabrioleten. Enda mer useriøst... Disse bildene sammen med hennes CV som politietterforsker, trodde jeg at skulle få folk til å skjønne lunten.
Men de gjorde ikke det, i starten ihvertfal.
Fikson eller virkelighet....
FIKK DU LYST TIL Å LESE MER? HER KAN DU KJØPE
PÅ DIREKTEN:
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=6259839&rom=MP
