Den 9. januar er en festdag hos oss. Da ble eldstesønn født.
Jeg ble mamma for første gang.
På burstaene til alle barna mine blir jeg nostalgisk og lever meg gjennom fødselen.
Men i dag, den 9. januar ble jeg dratt inn i dagen i dag, inn i tiden som kommer.
De ringte fra sykehuset.
Jeg fikk tidspunkt for min første cellegift.
De neste 15 ukene kan planlegges etter denne spesielle turnus. Mandag inn for cellegift, så dårlig noen dager, svak, og deretter sterkere for hver dag som går inntil neste cellegift. ( 9. jan 2013. Er glad for at jeg ikke visste fra starten hvor omfattende behandlingen ble. Legene plusset jo på flere måneder med cellegift og lidelser for meg 9
Fremdeles lever jeg her og nå. Søker egentlig, og ganske naturstridig for meg, minst mulig informasjon gjennom andre, les skrekkhistorier, om hva som venter meg.
Jeg vil ta det som kommer, en dag ad gangen.
Slik jeg egentlig gjorde første gang jeg fikk barn.
Den gang da eldstemann Eirik ble født spurte jeg lettere anklagende mine venninner som hadde fått barn før, hvorfor de ikke hadde fortalt meg om de boblende, fantastiske følelsene.
Da himlet de med øyene og så oppgitt på meg
"Du var ikke klar for det."
Nei, jeg var ikke klar.
Ingenting var planlagt. Ok, jeg var gravid, men kjørte livet på full rulle for det. Kjørte slalom, klatret, jobbet masse, masse. Grenseløs.
Jeg hadde ikke babyplagg, ikke en vogn, ikke en bleie ingenting.
Det var full rulle i redaksjonen i Dagens Næringsliv frem til fødselen. Ja, riene begynte på vei hjem fra jobb.
Jeg hadde ikke gått på svangerskapskurs, jeg hadde ikke lest en baby-bok.
jeg tenkte at dette fikser jeg på naturmetoden, slik kvinner har gjort i tusenvis av år.
jeg stolte på min intuisjon.
Jeg gjorde rett i det. Fødte som en dronning verdens vakreste skapning. Syntes jeg da!
Noen år senere kom det en gutt til, og enda etter noen år en liten jente. Hver fødsel like vakker og vond, hvert resultat like himmelstormende fantastisk. Januar, februar og mars-barn. Hvert år blir jeg like silkemyk innvendig på deres bursta.
I dag den 9 . januar, ladet på masse energi etter en uke i Provence får jeg endelig datoen for min første cellegift-kur. Kuren starter halvannen måned etter operasjonen. Operasjonssår er grodd, jeg er sterk og nesten glad, men kommer ikke unna alvoret.
Mandag 16. januar skal jeg inn og få min første dose. Siden følger 5 kurer til. 15 uker totalt. Mandager og tirsdager, kanskje onsdager og hver tredje uke kan jeg dermed bare glemme.
Jeg kan fastsette dato for når håret faller av, men har tenkt å komme dævelskapen i forveien ved å ta håret selv. Mer om det en annen gang, kanskje.
På samme måte som da jeg ble mamma første gang, har jeg ikke søkt masse informasjon om ukene og månedene fremover. Jeg orker ikke gå inn i alle skjebnehistoriene som ligger på nettet, høre andres mareritthistorier om behandling, spredning, senskader etc.
Jeg orker ikke ta alt inn over meg. Jeg forholder meg til det neste skritt på veien til å bli helt kreftfri.
Jeg har rett og slett lagt min skjebne i legenes hender. Må stole på ekspertisen og den info jeg får derfra. Ta en dag ad gangen. Ta ting som det kommer.
Noen lurer på om jeg flykter fra kreften. Hvorfor jeg er så aktiv, og ikke bare lader batteriene. Men for meg tror jeg at jeg best lader batteriene ved å være aktiv.
Jeg gjør det beste ut av situasjonen. Gleder meg over barna, gleder meg over På direkten, over nye setninger og nytt plott som jeg jobber med til ny bok, over naturopplevelser, over en god vin, en samtale, en historie.
Denne januardagen som aldri kan bli som andre januardager er likevel brukt til å feire eldstesønn Eirik, både på sengekanten i morges med gaver, boller og sang, og på Theatercafeen i kveld.
Når barna forsvant på skolen i morges har jeg, foruten å mimre, unnet meg den megaluksusen det er å tilbringe dagen på SPA, trent vekter, svømt og fått tidenes overhaling på kropp, ansikt og føtter.
Slik møter jeg i det minste kreftlegene med silkemyk hud, så silkete den kan bli da. Dette er en luksus jeg har bestemt meg for å unne meg mellom slagene i hele vinter og våres.
Innen mai måned kommer er jeg ferdig med cellegiften, hvis alt går bra. Mandag 30. april får jeg siste cellegiftdose.
Innen 17-mai kan jeg kaste parykken, og møte sommeren med kort og raft hår.
Jeg skal gå inn sommeren kreftfri og glad, helt sikkert!
Kanskje er bok nummer to også veldig godt i gang.
