Om å møte en forfatterstjerne

I dag har datteren min truffet sitt store forbilde. Ikke en Idolstjerne, men en vaskeekte forfatter. Cecilia Samartin, forfatteren av Senor Peregrino deltok på Bokfestivalen på Operaen i helgen.
Den cubanske lille kvinnen har tatt nordmenn med storm. Samartin har solgt imponerende 800.000 bøker i Norge. Vi har bidratt til fire av dem.

Ingerid og jeg dro for å høre foredraget om å følge sine drømmer med henne og flere andre forfattere.
Heseblesende stormet vi rett fra tur og inn i Operaen, fikk billetter og løp opp til balkongen, for å oppdage at vi var alt for tidlig ute til å oppleve Samaratin.
Ingerid led seg gjennom flere forfattere hun ikke har noe forhold til, før det til slutt var tid for Cecilia Samartin. Fra hovedscenen fortalte hun hvorfor hun måtte komme med en oppfølger på historien om den undervakre Jamilette med det groteske fødselsmerke og den isolerte og på mange måter ødelagte Senor Perigrino.
Jeg har en datter som hoppet rett fra Aurora i blokk Z til voksenlitteratur sommeren hun var 10. Da var vi på seiltur i Kroatia og hun leste gjennom alle sine medbrakte bøker før ferien var halvveis. En av Samartins bøker var med i sekken og Ingerid slukte den.
I fjor høst hørte hun fascinert på historien "Senor Perigrino" på lydbok mens vi kjørte til diverse aktiviteter. Det ble vår greie.
"Kan vi ikke kjøre litt tidlig i dag, mamma, så får vi høre litt mer på lydboken," spurte hun. Og jeg ofret meg. Ikke at det var noe stort offer da. Det er egentlig veldig hyggelig å lytte på lydbøker med barna. Det skaper et fellesskap som er godt å hvile i, en herlig samtidig opplevelse, et nærvær. Ingerid gledet seg til hver kjøretur. Det samme gjorde jeg etterhvert.

Men i dag ble datteren min litt skuffet. For inntil nå har hun på barns vis trodd at det var forfatterens stemme vi hørte gjennom høytalerne.
Likevel gleder hun seg til å lese bok nummer to om Jamilette og insisterer på at vi først må høre oppfølgeren på lydbok sammen, før hun kan lese den. Slik kaller jeg å være hekta på den magiske stemningen en historie kan skape.


Etter foredraget gjorde vi i dag noe jeg har gjort før. Vi stilte oss i signeringskø. En haug med damer sto i kjempelang kø for å få Samartins underskrift. Ingerid var den desidert yngste.

Da Ingerid kom frem til forfatteren slo Samartin hendene sammen av begeistring for at det "lille" barnet foran henne leste bøkene hennes. (Ingerid er høy for alderen og er nesten like lang som den lille kvinnen).
Forfatteren pratet interessert med Ingerid og meg, poserte på bilder og spurte Ingerid om hva hun ville bli når hun ble stor. Ingerid fikk en hyggelig hilsen i boken og gikk med stjerner i øynene derfra.
Da vi satte oss inn i bilen, la hun boken varsomt fra seg i baksetet og snudde seg mot meg.
"Også jeg vil bli forfatter når jeg blir stor," sa hun. "Tenk å være så berømt og samtidig være så snill."