Den vanskelige bok nummer to

  Nesten hver dag eller i hvertfall noen ganger hver uke får jeg spørsmålet: "Kommer neste bok snart ?"  

Hva svarer jeg da? 

Jo da, jeg vet det har tatt tid.

Mer tid enn jeg trodde. 

 Men selv om jeg har vært unnvikende har jeg  faktisk skrevet ny historie med Christina Fiori Mørk i hovedrollen.

Om det er bra nok, vet jeg ikke.  Hvor mye mer jobb som gjenstår får jeg snart vite. 

Det har ikke  vært lett å svare utålmodige lesere, bokhandlere, bloggere  eller journalister de siste par årene.

Men takk likevel for interessen !  Takk for at dere venter, for at dere ser frem til ny roman , takk for at dere gidder å spørre! 

Hvorfor det ikke har vært lett å bli ferdig 

 , får du snart svaret på her, hvis du henger med til slutt 😉

Livet i spagaten

Jeg trodde aldri at det skulle bli super- lett å komme med en oppfølger av "På direkten. "

Men jeg trodde at det skulle bli lettere etter å ha fått til én krimroman. 

At det skulle bli så tøft som det har blitt , hadde jeg ikke fantasi til å forestille meg. 

 Det er vel ikke skrivingen isolert som har vært den største utfordringen. 

Det har vært å få mental ro og fysisk overskudd til å skrive og å være kreativ som har vært krevende. 

For livet mitt har de siste årene vært i største laget.

Det har ikke bare vært kreften og alt det sykdommen medførte. 

Utfordringene har stått i kø.  Det har vært som å leve i en dårlig og lite troverdig roman. En såpe-historie om en kvinne midt i livet som realiserer drømmen sin , men etterpå opplever utfordringer på alle livets områder.

Mer om det snart. 

 Debutboken min brukte jeg nesten tre år på å skrive ved siden av full jobb som frontsjef og reportasjeleder i NRK .

Jeg var full av sprudlende lykkefølelse da jeg ble antatt hos Aschehoug og enda mer sprudlende og flyvende av adrenalin da romanen ble lansert. Jeg følte meg på toppen av alt.

Og jeg var så heldig, fikk dobbeltside i VG før boken var ute, gode anmeldelser i VG og Dagbladet den første uken og i en rekke regionalviser og i bokbloggere. 

Jeg svevde .  Og jobbet aktivt med å selge boken, hadde bokbad , boksigneringer og stilte opp på intervjuer . Var pågående og aktiv overfor bokhandlere for at de skulle oppdage boken min . 

Hadde det gøy, super-gøy!

Så ble verden snudd opp ned. Dagen etter dette bildet faktisk .  Jeg fikk beskjed om at jeg hadde 

kreft. 

Verden min ramlet sammen. Jeg ble  overveldet av frykt for å dø fra barna mine. Av redsel for smerter og for det ukjente.

Men bokbad, medieomtale og anmeldelser holdt heldigvis tunge tanker på armlengdes avstand. 

Så fulgte tøff tid med operasjon og en lang og utmattende tid med i alt 18 cellegiftkurer og 25 strålinger. 10 måneder med livet på vent.

Utrolig  å tenke tilbake på denne tiden. 

Men opp i alt skrev jeg og dette holdt meg oppe i en tøff sykdomsperiode.  Jeg hadde noe å fylle tiden med. Jeg var ikke bare pasient. Jeg var fortsatt en form for AC. 

Skriving 

Heldigvis   hadde jeg idé til neste roman før kreften rammet. Jeg hadde ide til en god start og et plott.  Så jeg skrev  litt nesten hver dag . 

Da jeg var ferdig behandlet hadde jeg 100 sider tekst , et halvår  etter var førsteutkast med 300 sider tekst skrevet.  Jeg diktet, men strevde med å konsentrere meg opp i alt jeg sto i. Men likevel: Optimistisk sendte jeg manus fra meg til forlaget.

Etter noen uker kom beskjeden jeg innerst inne visste ville komme.  

Manus var selvsagt ikke bra nok. Mer arbeid krevdes for at det skulle bli en utgivelsesklar roman. 

 

Jobbretur

Samtidig: Jeg ble omsider sterk nok til å begynne på jobben i NRK  igjen. Det krevde mye. Ufattelig mye 

. "Chemo-brain" er ikke ideelt når du er vant til å være på høyden og fikse det meste. Chemobrain er cellegift-hode på norsk ,altså 😉

Konsentrasjon og utholdenhet var ikke som før.  

Å vende tilbake til jobb som journalist ble viktigere enn manus. 

Og det ble en kamp å komme i jobb igjen.  Så mye usikkerhet og utrygghet jeg sto i. 

 Det var ingen selvfølge at NRK hadde en jobb til meg. Jeg ville selv ikke tilbake til den krevende og spennende lederjobben jeg hadde før jeg ble syk. Jeg ønsket å bli reporter igjen . 

 Det var omfattende runder med sjefer og personal, inntil det ble en løsning og jeg fikk en jobb som jeg ønsket meg , - som journalist i nyhetene.

 

Uansett : 

Hvordan man finner tilbake jobbform etter en kreftsykdom og  hvordan arbeidsliv møter den langtidssyke snakkes det lite om i det  offentlige rom.  

Alt for mange kreftsyke gir opp kampen blir heller sykmeldt /ufør etter behandlingen. 

Men det er et helt annet tema . 

AC før og nå

Forskjellen fra før kreften er at jeg må ha  overskudd og ro for å skrive bok.  Før kunne jeg skrive et spennende kapittel etter jobb mellom kjøring av barn, leksehjelp og middagslesing. Jeg kunne skrive i fuktig svømmehall mens barna trente eller på benken på fotballbanen .  Jeg skrev om natten etter kveldsvakt , og sov i perioder bare 3-4 timer i døgnet, av og til mindre.  

 Etter kreften trenger jeg ro , ro ikke bare for å skrive, men ro til å kunne skrive. Og helst hele dager.  

Utmattet etter jobb hadde jeg bare overskudd til å forfatte i langhelger og ferier. Knapt nok det.

Men det hendte mer enn krevende jobboppstart. 

Utfordringer i kø

Min kjære gamle pappa ble syk  , veldig syk, jeg var hos ham hver dag i mange måneder, på sykehus, på rehabilitering og hjemme, trente og gikk turer med ham, snakket og ga ham mye av min tid. Ufattelig nok så døde svigerfar midt i pappas sykeleie, og   noen måneder etter hendte noe helt grusomt som  jeg ikke kan skrive om, men en av mine nærmeste ble utsatt for noe helt forferdelig og som krevde mye av meg og som stjal all tid og overskudd.   Et nytt utmattende halvår forsvant,   så døde pappa  og et par måneder etter ble svigermor syk og døde etter et halvår. 

I denne perioden fra pappa ble syk måtte jeg ta noen grep for ikke å miste fotfestet selv.

Skrivepause

Å skrive en roman er ensomt. Det krever ro og overskudd . Det krever disiplin og at du henter motivasjon i  deg selv.

Derfor tok jeg en beslutning.  Jeg kunne ikke plage meg med dårlig samvittighet for at jeg ikke fikk tid til å skrive. Det er bare destruktivt.

Jeg hadde ingen tid. 

  Løsningen var å legge alt bort . Glemme hele Christina Fiori.

Jeg hadde skikkelig skrivepause halvannet år. Noe annet gikk ikke. 

Hodet mitt hadde ikke overskudd. 

Når du er så mentalt sliten fra før og må stille opp så mye for så mange andre finnes det ikke rom for å være kreativ, for å dikte , for å stryke og strukture manus slik  at det blir  enda bedre.

Og det fantes ikke lommer av tid i mitt liv. Jeg hjalp andre. Jeg var til for mine kjære.  

Bokhøster kom og forsvant. Jeg skulle så gjerne vært der, men det var i et annet liv. Uoppnåelig .

Litt skamfull var jeg for at jeg ikke var med. 

Jeg visste at jeg skuffet mange , lesere og bokhandlere og media har lenge etterlyst oppfølgeren.  Og jeg er lei meg for at jeg har  skuffet så mange. 

Men livet mitt og mine nærmeste var viktigere enn å realisere meg selv og  min forfatterdrøm.

Wow!

  Først i fjor sommer hentet jeg manus frem igjen. Jeg lyktes å finne inspirasjon i mitt romanunivers, gjorde  mer research , fikk innspill av gode lesere.

 390 sider tekst er forfattet .

 

Manus er sendt inn til forlaget. 

Redaktøren min har ikke lest noe jeg har skrevet på et par år.  Men jeg fikk en oppløftende konsulentuttalelse for en tid tilbake og har etter det jobbet etter de rådene.

Mulig det fortsatt ikke er bra nok. Men nå vet jeg at jeg får det til.

Jeg er tilbake . Har mer energi og fokus.

Og jeg har begynt å skrive omriss til ny roman. Til to. En krim og noe helt annet. Mer om det siden. 

Nå må jeg først bli bra i hånden etter et armbrudd .  Et brudd er ingen tragedie men litt dumt for en som trenger hånden for å skrive. Typisk for en venstrehendt å få brudd i godhånden til venstre. 

Mesteparten av dette over her  også skrevet for en tid tilbake og har ligget som kladd i mitt lukkede blogg-univers. Har ikke ønsket å fortelle omverden at manus er sendt inn til forlaget.

Men skitt au. Spørsmålene kommer hyppigere og hyppigere.

  Skylder alle  dere som spør et svar.

Jeg vet at jeg får til ny krim med Christina Fiori Mørk.

Men det er sikkert en vei igjen , jeg må sikkert endre, stryke og forenkle .

Så når boken kommer , vet jeg ennå ikke. 

Lenge hadde jeg arbeidstittel "Arven" på manus . Fant ut at det ble for tamt .  Nå heter manus noe helt annet. Noe tydeligere og bedre.

Foreløpig holder jeg det hemmelig.

Mens jeg venter på dommen fra forlaget og på at bruddet  skal gro, leser jeg andres bøker . Har lest masse bra i påsken

 Hvor langt unna jeg er ferdig manus, får jeg vel vite om ikke alt for lenge.

Da kan jeg også fortelle dere som spør når omtrent cirka ny krim med Christina Fiori Mørl kommer til en bokhandel nær deg.

Det er viktig for meg av flere grunner.. 

For jeg vet at det å lykkes med en ny roman er så mye mer enn bare forfatterskap .

For meg vil det være et symbol på at jeg har overvunnet så mange hindre etter kreften. 

Jeg har mistet uendelig mye på veien.

Men jeg er tilbake. Klar for nye eventyr.

Og etterhvert klar for nye møter med lesere.

I mellomtiden krysser jeg fingrene og forberede meg mentalt på en dom  som krever mye av meg.

Den første julen uten pappa

Pappa døde for noen måneder siden.  Han var gammel.  Han hadde vært  syk noen måneder, men han bodde hjemme hos mamma som er langt yngre. Han ville så gjerne leve og ble sterkere igjen for hver dag. Hver eneste dag gikk han på tur. Hver eneste dag nøt han gode måltider, drakk et glass god rødvin, spiste mengder av bær og sjokolade. Hver eneste dag snakket han med venner, naboer og folk han traff på sin vei.
Pappa var en livsnyter.

Jeg trodde jeg var forberedt. Det var jeg ikke.

Savnet etter pappa'n min river. Jeg var en pappa -jente, på godt og vondt.

Jeg tenker på pappa hver dag. Ofte sier jeg bare "pappa"  til meg selv når følelsene og minnene blir for sterke, gode eller vonde.
Som når jeg går ut i hagen min som pappa elsket. Som når bikkja hopper opp i den eneste stolen hun får ligge i, en slitt skinnstol på kjøkkenet, som min far også elsket å sitte i, gjerne med bikkja.
 Som når jeg ser en vakker solnedgang. Som når jeg jobber med en spennende sak. " Nå må jeg ringe til pappa og fortelle ham og høre om han har innspill ..."
Som når jeg er på hytta og ser solen farge hans Rondane rosa.


Disse månedene har lært meg: Du kan aldri forberede deg på tomrom og savn etter en foreldre, uansett hvor gamle de er.
De fleste av mine barndomsvenninner hadde fedre som var 15-20 år yngre enn min pappa. Derfor trodde jeg som ung at jeg vil miste ham før alle andre. Slik gikk det ikke.
 Pappa overlevde mange langt yngre. Pappa hadde inntil siste året jernhelse.


Vår familie har opplevd mye vondt på kort tid. Som barna sier; nå må det bli slutt.

Gammel, men daglig kontakt med barn og barnebarn gjennom SMS, telefon og hyppige og ofte spontane besøk hadde han.

Svigermor tok regi

Forrige uke hadde vi bisettelse for min svigermor. Hun ble aldri glad igjen etter at hennes kjære Erik gikk ut av tiden den vakre vårdagen ifjor. Hun fikk kreft i våres, ble behandlet, men fikk helseproblemer av behandlingen. Tapre svigermor ville ikke mer.
 Svigerfar  døde brått året før, på vei ut til vårens første bad, glad og forventningsfull, den siste lørdagen i mars.
Ingen av oss var  forberedt på at han skulle forlate livet. Svigerfar var sterk og vital , fortsatt i 70-årene . Men et massivt hjerteinfarkt alene på Verdens Ende er ikke noe man overlever.


Svigerfar var en varm og omsorgsfull mann. Jeg sørger og savner. Tapet av svigerfar er stort for oss alle.

Pappa savnet ham som samtalepartner på våre familie-sammenkomster. Det var ufattelig for pappa at svigerfar som var så mye yngre og så sprek, plutselig ikke fantes mer.
Men min far ble syk samtidig som svigerfar døde.

Minus tre

 Pappas død kom ikke like brått på oss. Likevel var sjokket stort da pappa plutselig ble kritisk syk en torsdag i januar. To dager tok det og så gikk pappa ut av tiden.

For to år siden hadde vi fire besteforeldre til bords på julaften.
Ifjor satt tre besteforeldre ved bordenden.
I år er det bare mamma`n min igjen.

Savnet etter de tre besteforeldrene er voldsomt. Det er uvirkelig.
Men det må bli jul for det.
Dessuten må vi ikke glemme hvor heldige vi var som hadde alle fire, så sterke og friske så lenge.

Hver sommer passet pappa og mamma barna en hel uke på hytta. Det var pappa som skiftet bleier og som spilte kort og lært barna sjakk.

Da jeg giftet meg var pappa glad og lettet...

  Jeg satt hos pappa da han trakk sitt siste pust. Jeg holdt ham i hånden og i pannen. Det var så  sterkt å kjenne hvordan livet forsvant fra kjære pappa;n min.

Pappa var en gammel mann. Gammel, men veldig vital, med veldig sterk vilje og engasjement.

Jeg har mistet min største fan, min største kritiker og min største "stalker". Min pappa var full av kjærlighet, men også full av bekymring.

Døden er absolutt

Jeg har lenge vurdert å skrive denne bloggposten. Men det ble for nært. Det ble for privat. Delete-knappen ble brukt.

 Men nå er julen snart her. 
Den første uten pappa, den første uten svigermor. 
 Den andre uten svigerfar.

 Det er tid for tradisjoner. Det er tid for savn. Det er tid for kjærlighet. 
For vår familie må det bli en tid for nye tradisjoner,

Døden er uvirkelig, den er absolutt. Alt det man aldri kan spørre om, alt det man aldri får vite, alt det man aldri kan fortelle, alt det man aldri kan oppleve sammen.
Stemmen man aldri igjen vil høre, klemmen man aldri mer vil få.
Jeg trodde jeg var forberedt, men jeg lurte meg selv.

Uansett, jeg tror  at man aldri kan bli forberedt på å miste pappa`n sin eller mamma`n sin.
Det er en del av livet, og det er noe  vi alle opplever. Men det er ikke alltid en trøst.

Et liv

Jeg har lurt på om jeg kunne formidle talen som jeg holdt i kirken under bisettelsen til pappa her. Er den for privat ? 

 De rundene tok jeg egentlig før bisettelsen. Når en gammel mann dør , vet man ikke hvor mange som kommer. Man, eller jeg, må veie ordene sine til et publikum hvor man kjenner mange veldig godt, men hvor det er mange som er helt perifere.

Min pappa var en sosial mann. Som pensjonist koste han seg i Sandvika, hvor mamma og pappa var så lure å flytte- 15 år før pappa døde. De reiste mye i inn og utland, var på teater og konserter, på hytta, hos venner og familie.  De var mye på hytta og pappa var der uker alene om vinteren da han ble pensjonist.
Pappa hadde mange venner. Han hadde et langt liv som næringslivleder, og avsluttet sin karriere i Statoil.
Store Helgerud kirke var breddfull av mennesker fra hans lange og mangfoldige liv den vinterdagen han ble bisatt.
Mamma gjorde bisettelsen til en fest. Med vakre blomster, masse musikk, med flere artister,- og hvor Lars Lillo Stenberg kom og ( de Lillos) toppet det hele med "Neste sommer" som de var så glad i, og som Stenberg ga en spesial Rondane-vri til slutt til ære for pappa.
Og et flott minnesamvær etter pappas smak, med god vin og tapas på Bølgen & Moi.
Det ble en vakker og livskraftig avslutning på et veldig langt liv.
Etterpå kom tomheten.


Alle dere som er så heldige å ha faren deres, svigermoren , svigerfaren og moren deres i live. Ta vare på dem. Vær sammen med dem. Ikke glem dem i julen, ikke glem å invitere dem på søndagsmiddager eller onsdagsmiddager, ikke glem å dra dem med ut på tur og la dem være en del av livet deres og ikke glem å snakke om gamle dager, ikke glem å spør om ting dere vil vite om livet deres, om tankene deres..
 Neste gang dere er sammen kan være den siste.

Det vanskeligste jeg har gjort; å finne de rette ordene til pappa i kirken. Passe personlig , uten å bikke over, og uten å å storgråte. Fikk det nesten til, nesten

Min kjærlighetserklæring

Så her er altså  min kjærlighetserklæring til pappa, min tale i kirken foran pappas båre. 

"Kjære pappa,

Så er dagen kommet. Det er tid for avskjed.

Det er uvirkelig at du er borte. Selv om du ble gammel,  trodde vi at du hadde ni liv.  Du hadde liksom  en evig holdbarhetsdato.

De siste årene var det mange små og store ulykker, men du reiste deg alltid.

Hver gang like energisk, opptatt av å leve et godt liv med mamma og resten av oss i familien. Men i mars i fjor ble du alvorlig hjertesyk i Spania, to uker på Spansk sykehus satte sine spor. Selv om du trente deg opp igjen i løpet av våren og sommeren, kom du deg aldri like godt til hektene igjen etter dette.

Jeg er glad for at vi fikk en siste jul sammen. Familien var  samlet juledagene, du så bedre ut enn på lenge, var rund i kinnene, var i godt humør, spiste godt og  koste deg. Sammen med mamma inviterte du også hele familien til deres tradisjonelle julebord hvor du igjen briljerte som vert og var oppmerksom mt oss alle.

For to uker siden  i dag ble du akutt syk.

Selv om du hadde sterk livsvilje og var sta, så ville ikke kroppen din mer nå.  Du forsto selv at kroppen var sliten og uttrykte ønske om å få dø. Du sa farvel til oss og ønsket oss et godt liv. Vi våket over deg i to døgn

Jeg kommer aldri til å glemme den  siste natten da jeg satt med hånden din i min, snakket med deg og sang de sangene du hadde sunget for meg som liten,..  det var både vondt og vakkert å være til stede da du trakk ditt sitt åndedrett.

.Jeg har grunnet mye over hvordan jeg skulle holde denne talen til deg.

Du ville sagt ; fatt deg i korthet, jenta mi.

Og etter et minutt ville du utbrutt; kom til poenget da!

Du var en spesiell pappa, du var en krevende pappa og du var en kjærlig og umåtelig snill pappa.

Jeg var nok et krevende barn, syntes du. Og vi hadde våre runder, Vi var like viljesterke og sta begge to. Men det fine med deg pappa er at du alltid ba om unnskyldning hvis du følte du ble for sint, du uttrykte hvor glad du var i meg alltid. Du lærte meg at det er viktig å tilgi, stryke ut og gå videre.

For meg og mine brødre var du en engasjert pappa til det siste. Du elsket papparollen, du likte å være en del av våre liv. Da vi var små sang du for oss og fortalte eventyrer,  du kjørte brødrene mine på judotrening og fotballkamper, du heiet på tribunen når de vant medaljer i judo eller skåret mål, du bet negler nederst i slalombakken, og du uttrykte stolthet når vi kom hjem med gode karakterer.

 Da vi ble voksne elsket du å høre historier om jobbene våre, om barna og om ferier vi hadde i utlandet, om vennene våre.

Men aller mest glede hadde du når vi alle var samlet rundt et godt måltid eller når vi gikk på turer i fjellet eller skogen sammen. Når flokken din var rundt deg, når du kunne være pater familias. Du var takknemlig for at vi alle tre var godt gift og du satte stor pris på svigerbarna og på alle barnebarna. 

Vi var flokken din.

Du lærte oss barna som små å elske naturen og særlig fjellet. Søndagsturer sommer som vinter var en selvfølge, og på hytta ble vi vekket tidlig om morgen slik at vi kunne utnytte dagen og været i skiløypene eller på toppene.  Du kunne fjelltoppene i Rondane , Jotunheimen og Venabygdsfjellet på rams. Mindre glad var du i å være på sjøen, og vi er egentlig ikke sikre på om du kunne svømme.

 Hytta  på fjellet var et samlingspunkt,-og der  inviterte dere venner og familie til selskap og til overnattingbesøk.  Det var mye latter og kjappe  replikk der du var, pappa, og ikke alltid like lett å sovne til latter og høylytte diskusjoner fra stuen.

Du var gammel da du ble pappa, til din tid. Jeg husker deg bare med grått hår.

Du var en streng pappa, i hvert fall overfor meg den eneste datteren din.

Men du var ikke gammeldags. Du skiftet bleier på oss  som du siden gjorde på alle barnebarna dine. Du reiste på hytteturer med oss barna mens vi gikk i bleier for at mamma skulle reise til sin syke mamma.

   Da mamma begynte å jobbe igjen som sykepleier lagde du ofte middag og åpnet døren for vennene vår med forkle på magen. Under hadde du fortsatt blådressen fra jobben

Du lærte oss barna  viktigheten av å få seg utdannelse og en trygg base i livet. Du var ambisiøs på våre vegne, og du var fornøyd med at vi alle tok høyere utdanning og fikk gode jobber  i hver våre bransjer . Du og mamma lærte oss  å tenke selv og bruke evnene våre.  Og selv om du var en gammel pappa hadde du ikke et gammeldags kvinnesyn. Du innprentet meg at jeg hadde alle muligheter, og da jeg selv ble mamma var du opptatt av at jeg skulle komme meg raskt tilbake i jobb, og deltidsjobb var aldri noe for datteren din. Kanskje det var derfor du var så villig til å sitte barnevakt, uansett når jeg spurte, du stilte opp på kort varsel.

For barna var du en umåtelig snill og tålmodig bestefar og farfar. Fra Eirik  var to år gammel passet du og mamma ham på hytta i flere dager. Dette ble en tradisjon, hver sommer var Eirik og Else og etter hvert Thea, Bror  ogI ngerid hos dere på hytta. Barna fortalte om dager med ridning, med blåbærturer , fjellturer,  med pannekaker og sjokoladepålegg…

Hjemme hentet dere barna i barnehage og skole, lagde middag for dem, hjalp til med lekser, lærte å spille dem å spille kort og sjakk.  Da Ingerid var to, bror var fire og Eirik syv år delte dere og svigerforeldene mine på å passe barna en uke mens Dag Erik og jeg var i Mexico.   Du var selv i åttiårene.

 Da barna ble større inviterte dere dem med på restaurant og på kino uten oss foreldre.

Du sa aldri nei til  hjelpe oss, og sist gang du var barnevakt for mine barn var du 88-89 år gammel.

Etter hvert ble det tid for oss å hjelpe deg. Men du var sta og stolt, du ville greie det meste selv. Du var flinkere til å gi av deg selv enn å få hjelp og oppmerksomhet.

For Mamma var du drømmemannen. Du elsket henne høyt og viste det, selv om dere fortsatt kunne småkrangle.   Du var grenseløs lojal og beskyttende, av og til overbeskyttende.  Typisk deg at du ikke ville at hun skulle gå ut nå i vinter når det var glatt, men du selv gikk ut med rullatoren din.

  Hver høst dro gikk dere på tur til Skjennungstua der dere møttes og minnet den første romantiske tiden sammen. De siste årene hvor beina dine ikke var sterke, nøyde dere dere med å dra til Frognerseteren. Sist gang dere var der var i november hvor et av barnebarna tok dere med på tur.

På bryllupsdagen deres 13 desember inviterte du mamma med ut på Stand restaurant og jeg hadde gleden av å kjøre dere dit . Det var rørende å se hvordan du anstrengte deg for at mamma og du skulle ha en hyggelig kveld.

For mammas skyld gikk du med på å være på avlastningshjem i sommer slik at mamma kunne  ha ferie hos oss på Sørlandet. Selv sa du etter  det siste spania-oppholdet at du ikke ville dra lenger enn til Løkke bro, men den siste tiden var du mer optimistisk. Dagen før du ble syk var jeg hos dere og da snakket du om at du gledet deg til å se lillebrors nye hytte i Valdres til sommeren, og du sa du håpet  å bo på hytta vår også til sommeren, slik du har gjort hvert år unntatt ifjor. Vi ble enige om at hvis du fikk litt hjelp med medisiner og slik så kunne det gå. Du lurte til og med på om det kunne gå og reise til Spania igjen med mamma.

I  det hele tatt var du full av fremtidstro. Noe av det siste du gjorde var å bestille en kasse med dyr bordeau fra polet.

Hele Sandvika sørger over at du er borte pappa. Jeg har truffet naboer og folk i dine stambutikker som har grått over din bortgang.  Du var mister Sandvika og du var på hils med alle. 

Ja, da pappa jeg kommer til poenget.

Pappa du hadde sterk livsvilje og du var sta. Det var det som holdt deg i gang de siste årene. Det og kjærligheten til mamma, til vi tre barna og alle barnebarna.

Du ble gammel med verdighet og du tilpasset deg den nye helsesituasjjonen din.  Etter at du kom hjem fra rehabilitering  i slutten av mai, fikk du daglig besøk av hjemmesykepleien. Etter hvert greide du det meste selv og du var påkledd og stelt da de kom om morgenen, men noe hjelp til medisiner og til barbering trengte du fortsatt. Og du syntes det var hyggelig med alle de søte jentene og staute karene som hjalp deg. da du var død fortalte med hvor stor glede de følte over å komme hjem til deg og mamma. Du var blid , takknemlig og i godt humør.  To ganger i uken ble du hentet og dro på seniorsenteret på Valler hvor du raskt ble et midtpunkt og muntrasjonsråd. Her fant du likesinnede som du kunne prate og diskutere med, her gikk dere på turer og hadde gym sammen.

Ja, nå er jeg ved poenget pappa.

Pappa, det siste året med deg var både vondt og godt. Vondt fordi vi så du slet med smerter, men godt fordi du viste så mye kjærlighet og takknemlighet. Vi to hadde mange fine stunder og turer sammen, og vi snakket sammen hver eneste dag. Du fikk en ny mildhet over deg, og du overøste meg med vakre ord.  Nytt var det også at du ba meg og brødre om å hjelpe deg med smått og stort.  Det lå en smerte i at du spurte, men jeg hjalp deg med dine utfordringer med glede, pappa.

Poenget er pappa:

Jeg er fylt av takknemlighet over å ha fått beholde deg så lenge, over å ha lært så mye av deg.. Du vil alltid være i mitt hjerte, og i våre hjerter

 God tur til det uendelige fjellet .

 Hvil i fred pappa, det har du fortjent."

Sånn. Kostet meg mye å holde talen. Jeg er glad for at jeg brukte mye tid på pappa det siste året han levde, hvor han trengte meg mer enn jeg trengte ham.
Først nå forstår jeg hvor mye jeg trengte pappa`n min.

Savnet er der hver dag, fortsatt.

- Brystene er helt fine

Ikke stort annet å si enn at alt er bra!

"Brystet ditt er helt lik slik det var på forrige kontroll. Det er helt fint," smilte legen mot meg.

Da hadde jeg ligger på ank en evighet.  Etter mammografien som gjorde like vondt som sist på det operert brystet og på det andre hvor det ikke gjør vondt, ble jeg bedt om å kle på meg og sendt videre innover i gangene.
Til ultralyden. Her ser de kjertlene og brystvevet bedre enn på mammografi.  Det er en tilleggsundersøkelse som ikke er standard, men som brukes når pasienten har tett brystvev samt kjertler,- og hvis man har gjort funn på mammografi.
Med meg var det bestilt ultralyd på forhånd av kreftlegen.
I uken før undersøkelsen har jeg vært urolig, jeg har grudd meg til denne viktige kontrollen. All statistikk forteller at det er nettopp nå , to års tid etter behandlingen at risikoen for tilbakefall er størst.
Brystkreft er ingen spøk om du får spredning. Da er den uhelbredelig. Den finnes ingen kur  som fjerner kreften helt fra kroppen

Les også Den verste dagen i året:

Jeg fant riktig dør, kledde av meg, hilste på røntgenlegen og la meg på benken.  Hun sa hun ikke fikk opp papirene mine, det var noe datatrøbbel. Hun forsvant.
Så lå jeg der, halvnaken, men med skjerfet mitt til å varme meg rundt livet. Fryser lett.
Da kom frykten. Visste at det var bare to muligheter. Enten er jeg frisk og kreftfri eller så finner de kreftceller. Tenkte på barna mine, at de måtte beskyttes mot mer vondt. Det holder nå.
 Minuttene på den harde, kalde benken var ulidelig lange. I korridoren utenfor hørte jeg stemmer og raske skritt. Bak et en halvåpen dør og et forheng på naborommet satt leger og analyserte
bilder på dataskjermene, andres bilder, og kanskje mitt også.
Pulsen gikk raskere, tårene presset, jeg bet meg i leppen.
Husket sist jeg lå slik og ventet på ultralyd, da jeg fikk den forferdelige kreftbeskjeden av legen på Volvat.

Her kan du lese om det:   Slik var det å få kreftdiagnosen. Fra himmel til helvete

Sendte en sms hvor jeg uttrykte hvor vondt jeg hadde det. Lukket øynene og prøvde å bare være tilstede i meg selv, ikke kjenne mer på frykten , ikke tenke det verste, bare tenke på planer, gode ting jeg skulle oppleve senere i dag, til helgen, til uken, senere. Alt det gode.
Endelig kom legen tilbake,  hun er en av over 30 leger jeg har møtt på min vei i helsesystemet siste årene. Hun smurte den kalde geleen på brystene, førte ultralyd-staven over først det venstre opererte brystet.
"Jeg forstår hvordan du har det nå. Denne tiden før kontroll er ubarmhjertelig tøff og vond for dere som har hatt kreft, sa hun.
Jeg nikket. Innstilte meg på det verste. Tårer.
 "Men dette brystet er helt fint, ingen forandring fra forrige gang."
"Er du helt sikker," spurte jeg.
"Ja, helt sikker,"  sa hun og fortsatte over på det andre brystet.
"Dette er like fint, " sa hun.
Bare smil og glede.
Men fortumlet kledde jeg på meg.
.
"Ingen kreft, ingen kreft," gjaller det i hodet mitt og jeg har lyst til å rope det høyt til de som går forbi på fortauet. Jeg smiler bredt for meg selv. Folk smiler tilbake.
Brystene mine er friske. Kreften har holdt seg borte. Jeg er blant de heldige.
Heretter faller risikoen for tilbakefall hvert år.
Nå kan jeg senke skuldrene.  Helt til neste kontroll.
Men nå er jeg pumpa...

Etter undersøkelsen fikk jeg den triste beskjeden om at Brystkraftkollega Synnøve er død. Hun har hatt uhelbredelig kreft lenge, men har holdt humøret oppe og har hatt et liv med mening og innhold. Her er hennes blogg. Uhelbredelig kreftsyk, jeg?
Hvil i fred, Synnøve.  Gode tanker til alle barna dine.
Sier det igjen: Kreft er en drittsykdom

Den verste dagen i året

Så er dagen her.
Den verste dagen i året.
Eller i halvåret som det har vært for meg foreløpig.
Det er tid for sjekk av brystene.
Tid for mammografi og ultralyd.
Det er i morgen det skjer.
Dagene før kontroll er jeg på tuppa. Prøver å være glad, ikke bry mine omgivelser. Holder kjeft om min frykt for resultatet.
 Nå i helgen hadde jeg 20 nabovenninner her på fest, de hørte ikke et ord om den raskt forestående kontrollen.
Kan ikke bry venner og bekjente med slik. Alle tror jeg er kurert for kreft for evig og alltid, og at bekymringer for kreft er historie.
Slik er det ikke,
Folk som ikke har hatt kreft forstår ikke hvordan livet egentlig er snudd på hodet.
Jeg smiler, er glad, er midt i livet på alle måter.
 Men inni meg roterer uroen uken før kontroll, i blant ellers også. Jeg holder det bare for meg selv.
Og i tiden før kontroll kjenner  jeg på bryst, under armene der hvor lymfene er, stirrer på meg selv i speilet, ser jeg ikke litt mer sliten ut enn ellers?

To år siden jeg var skallet, uten vipper og bryn. Trodde ikke jeg skulle få hår igjen. Men vips er det tilbake, omtrent som før.

Jo, man leter etter tegn.
Fra å ha vært den mest bekymringsløse og kanskje røffeste kvinne i noen kilometers omkrets, er jeg mer på vakt,  jeg vet at god helse er ingen selvfølge.

Jeg gruer meg som en unge til morgendagens kreftundersøkelser.

En ting er at mammografi er vondt for en som er operert i puppen og hvor brystet er strålt. Innihampen noe så jævlig vondt, unnskyld uttrykket.
Jeg biter tenna sammen, lukker øynene mens det forferdelige apparatet knuser brystene mine flate som en pannekake mellom to glassplater.  Og holder pusten og følelsene inne.  Tårene renner, redselen roterer som en ildkule.
"Det må være nok nå, "hikster jeg. Nei, pust med magen, litt til får jeg beskjed om.
Runden med mitt normale friske bryst går som en lek, merker nesten ingenting.

Jeg gråter ikke ofte. Men etter kreften er jeg mer sippete og følsom.
Tankene går tilbake til tiden da jeg fikk den forferdelige kreftbeskjeden.

Det som rir meg akkurat nå  er selvsagt at jeg vet at det er en risiko for tilbakefall, og en risiko for spredning. Tankene om det er tydelig før kontroll.

I  høst var jeg på scanning av skjelett fordi legen gjorde noen mistenkelige funn.  Selv om jeg har hatt kreft måtte jeg vente i over fem måneder før jeg ble undersøkt. Det er vel neppe i overenstemmelse med de fagre kreftløftene til politikerne. Ventetiden var tøff.
Og tiden etterpå er enda tøffere, før man får resultatet,

Men svaret jeg fikk etter en tid var heldigvis oppløftende. "Null kreftceller i skjellettet."


Det er nok mye juks med tall innen kreftforskning. I dag sier man at cirka 80 prosent overlever brystkreft, 80 prosent er i live etter fem år.
Problemet er at det ikke finnes ordentlig forskning på hva som skjer etter at de fem årene er gått.
Jeg er sånn halvveis. Litt over to år siden jeg var ferdigbehandlet, ferdig forgiftet og strålet.
Og det er akkurat nå, i denne to års perioden at risikoen for tilbakefall er størst.

Man vet ikke hvem som får kreften igjen. Det eneste man vet er at 25 prosent får tilbakefall. Og er det tilbakefall med spredning har man foreløpig ikke funnet er kur. Pasienten blir aldri kreftfri. Pasienten dør etterhvert, noen før andre. Dette avhenger av krefttype og aggressivitet.
Til tross for alle smileys og tomler på Facebook og sosiale medier. Ingen er helbredet for brystkreft med spredning.  Det er den tøffe sannhet.
Heldigvis er jeg ikke der nå. Håper jeg.




Les også :Fra Himmel til helvete

Jeg har før fortalt om oss damene fra Radiumhospitalet. Vi var 12 for to år siden som gikk til behandling og som deltok på rehabilitering sammen. Vi trente oss tilbake til livet i et program som heter "Raskere tilbake." Vi var spredt i alder,fra 32 år til 65 år. Etter mindre enn et år døde den første. Hun som var yngst. Et stort ufattelig sjokk for oss alle, jeg er fortsatt ikke kommet over det.
 Så fikk en av oss kreft igjen, uten håp. Vi andre strever oss tilbake til jobb og livet.  Noen opp og nedturer og tilbakeslag opplever vi alle.
Livet og kreftene blir aldri som før.

 Men heldigvis skjer det fantastiske undere. En av de flotteste vakre jentene  i kreftgjengen vår fortalte i sommer at hun var gravid. Og vi jentene møttes nettopp ute på byen til sushi, den ene av oss med stor rund mage.
Nå denne uken tikket det inn på mailen et bilde av en vakker litn jentebaby.
Og for alle dere kvinner som får kreft og må gjennom cellegift og medikamenter. Det er håp : mensen og fertiliteten kan komme tilbake igjen.
Jeg har fått de tre barna jeg skal ha. Nå håper jeg bare at resultatene i morgen er strålende slik at jeg fortsatt kan være en sterk og frisk mamma for mine tre.
Kryss fingre og tær for meg, folkens!

En sommer med mening og mål

Før sommeren begynte satte jeg meg noen mål.
Det ene var å bruke sommeren til å padle igjen. Det andre var å skrive igjen. Og det tredje var noe mer privat...
Padle har jeg ikke gjort på mange år, selv om vi i familien har to kajakker. De siste somrene har kroppen ikke vært med meg. Sommeren før jeg fikk kreft hadde jeg en mystisk hevelse i det ene beinet og kunne nesten ikke bevege meg.  (Åtte leger på tre ulike sykehus undersøkte meg, og jeg ble utredet for mye uten at noen fant ut av det. I  ettertid tror jeg nok at den hevelsen var et signal fra kroppen om at kreften hadde tatt bolig i meg)
 De neste to somrene var jeg enten syk på grunn av kreft og behandling eller av bivirkninger og seneffekt av behandlingen. Elefantlegger og hovne ledd og ankler har vært en del av moroa de siste par årene.
Jeg har ikke vært like smidig som før, og har vært en krøkke i båt og på svaberg. Padling har vært utelukket.

Denne sommeren er den første på flere år kroppen begynner å lystre meg. Endelig har jeg fått kroppen min noenlunde tilbake. Hevelsene er nesten borte ( cellegiften taxol gjør at du får vann i kroppen,- og dermed et oppblåst utseende, cellegift og annen behandling gjør kroppen stiv) og anklene har fått nesten den gamle bevegeligheten tilbake. Hvis jeg passer på å være i bevegelse det meste av dagen, trene og være på farten, er jeg nesten som før.
Og så deilig det er!
Derfor har jeg denne sommeren blitt en padler.  Ritualet er :Først tur med bikkja og en dukkert om morgenen, en kaffe på brygga og deretter gjerne en tur med kajakken. De første gangene "tvang" jeg mannen min til å være med. Etterhvert tok jeg turene ut på havet alene, inn langs skjær og holmer og rundt øya vår og inn tilbake i viken ved Skjeggestø. Fantastisk!!
Dessuten er det beste trening for armer, skulder, rygg og mage.

Det andre målet satt litt lenger inne. Å skrive handler om konsentrasjon. Å skrive krim eller skjønnlitteratur handler om å la fantastien gro, blomstre, om å leve seg inn i personene dine og i handlingen. For å kunne skrive, for å kunne la fantasien blomstre må hodet være fritt for tanker og bekymringer.  Du må ha fullstendig fokus.  Og det har dessverre vært noen mørke skyer over tilværelsen min de siste månedene.  Når hodet er i ferd med å eksplodere av bekymringer, er det ikke god grobunn for gode skriveøkter.
Det har vært veldig tøffe tak rundt meg det siste halvåret, uten at jeg nå vil gå nærmere inn på det nå. Og denne gangen handler det ikke om meg og helsa mi, men om andre som jeg er glad i.  Det er egentlig ikke til å tro at så store utfordringer står slik i kø for noen familier.

Men en gang i sommer, løsnet det likevel for meg, til tross for alt det vanskelige. Dager i ro ved havet gjorde godt. Et par bokarrangementer jeg var invitert på som forfatter i regi av Kystkulturuka minnet meg på at jeg har utålmodige lesere som vil ha mer fra min hånd. Takk alle som i sommer har mast på når neste bok kommer!!   Etterhvert tok  jeg fatt på skriving igjen. Manuset har ligget brakk i mange måneder, helt siden i vinter. Storyen er ferdig, manusutkast er dissikert av en ekstern konsulent og av redaktøren min i Aschehoug. Nå er det opp til meg å gjøre manus bedre, luke bort klisjeer, redigere, fjerne unødvendige sidehistorier, øke spenning noen steder, ta bort unødvendig spenning andre steder slik at denne boken blir bedre enn den forrige.  Jo, det blir bok . Den er bare litt forsinket. Boken er forsinket fordi livet mitt har vært i det største laget en stund.


På  noen av mine padleturer er jeg også blitt inspirert. Tid for meg selv, jo da flyr tankene og nye ideer dukker opp. Så ja, det er nok noe padling i det nye manuset. Og selvsagt er det mye sjø, kaldt vann og isbading i dette manuset og. Det måtte bli det.
Som mange av dere vet er Christina Fiori Mørk isbader. Som meg. Og i neste bok må jeg ta dette med isbading helt ut. Starten er guffen og creepy. Langt unna den eventyrsommeren vi har hatt på Sørlandet.
Mål nummer 3 var selvsagt å nyte sommeren, leve langsomt og være med de jeg er glad i, og gjøre livet bedre for de som trenger meg. Håper og tror jeg har fått til det.
I  morgen begynner barna på skolen igjen.  Sommerferien er over. Men jeg håper følelsen av sommer sitter lenge i hodet.

Ikke bli bitter!

Mange har lurt på hvorfor jeg ikke skriver mer på bloggen. Og jeg får stadig mail fra lesere som undrer.
Hva skjer?

Jeg har ikke et enkelt svar. Annet enn at livet har vært i største laget de siste månedene. Denne gang handler ikke livets skyggeside  om meg og min helse, men om andre, om andres liv og helse, litt om jobbsituasjon og noe mye verre, foreløpig lar jeg det ligge der.
Det har vært en tid hvor jeg ikke har ønsket å formidle så mye.
Når tiden er moden forteller jeg kanskje mer. Uansett har de siste månedene gitt meg rom til å tenke på livets forgjengelighet, at man ikke kan ta lykke og helse for gitt, at trygghet er en gave, at man ikke skal ta jobb for gitt, at det er en tid for alt.
 Livet handler om flaks og uflaks, kall det rettferdighet eller urettferdighet. Kall det å være på rett sted til rett tid, eller på feil sted til feil tid. Kall det livets lotto-spill.
 Uansett: tilværelsen har de siste to og et halvt årene vist meg at livet ikke er en rett og slagen landevei.
Livet  inneholder ikke en utholdelig letthet.
Livet er her og nå,- det er tøft og røft, det byr på smerter og redsel, frykt for å miste, redsel for det ukjente, redsel for den neste katastrofen som kan ramme.
 Det gjelder å nyte de gode dagene, ikke ta lykke for gitt, men være takknemlig over alt livet likevel gir.

Fordi livet har vært og fortsatt er krevende, mer enn krevende har jeg heller ikke hatt kapasitet til å skrive.
Manus har ligget brakk i mange måneder.  Etter å ha levert det til redaktør i Aschehoug i vinter, skjedde det mye rundt meg. Alt for mye. Den ene katastrofen etter den andre.
Det er en tid for alt.

Nå har det vært en tid for å gi av min tid og overskudd til andre.
Jeg fikk ikke skrivesperre. Det handler altså mer om mangel på tid og mangel på overskudd. Jeg bestemte meg for å ta en skrivepause. Bestemte meg også for ikke å ha dårlig samvittighet for det.
For hallo, jeg er ikke en maskin, men jeg må stå i det som raser rundt meg, stå i livet.
For å skrive må man ha både tid og rom mentalt. Kreativitet kommer ikke når hodet sprenges av bekymringer.

Slik sett er det rart at jeg faktisk har vært i stand til å forfatte en ny historie med det som redaktøren min tross alt mener har et spennende plott, gode miljøskildringer og fint persongalleri mens jeg selv har vært så syk og svak.
Det ligger mye smerte i det bokmanuset som skal bli bok 2,- og de som har lest manus mener nok at det også er litt dystrere enn debuten.

Nå jeg har tenkt å bruke sommerferien på manus, forbedre, stryke med mer, slik at det blir så godt at det holder Aschehoug-nivå. Hvem vet kanskje blir det enda mer dystert med de siste måneder som ballast. Eller kanskje er det slik at heretter må det bare gå oppover?

Seminarmat for forfattere

Men altså: i går var jeg på Aschehougs sommerseminar for forfattere. Hyggelig, nyttig og  skikkelig påfyll. Godt å treffe forfatterkolleger igjen.

Blant  foredragsholderne var Aschehoug-forfatter Jan Kjærstad.

Han delte sine tanker, råd og boktips med oss forfattere som er så heldige å få utgitt bøker på Achehoug.

Hans hovedpoeng var;  Ikke bli bitter.  Vi kan ikke alle bli Jo Nesbø, vi kan ikke alle forvente at vi slår gjennom etter 20 år som Cecilie Enger eller få Nordisk råds litteraturpris en gang. Vær fornøyd med at vi  lykkes med å få utgitt bøkene , det er ingen selvfølge, vær glade og stolte over at vi har lesere.
Det han ikke sa var at vi ikke alle kan ha slik suksess som han har hatt, og at han også er blant vinnerne av den gjeve Nordisk råds litteraturpris.

"Det er påfallende ofte tungt å ikke være Jo Nesbø. Vi vil jo alle være Jo Nesbø, men vi kommer ikke til å bli det. Men av og til holder det at noen få leser boka og blir betatt, " sa han.

Ikke bli bitter fordi om boken eller bøkene dine ikke selger i mengder. Vær takknemlig for skriveglede, for skriveglede, tenker jeg, for at vi er så heldige at vi har en redaktør med tro på oss og et forlag som tar sjansen på å selge bøkene våre.

Jeg tenker at det med bitterhet gjelder på andre områder i livet også. Det er ikke alltid at ting blir som man har drømt om eller planlagt, men man bør ikke la nederlag eller problemer forsure livet. Det å ha evne til å gå videre, til å lukke døren eller boken og å starte på nytt,- ja det er en evne som virker mot bitterhet.

Det å gå videre hjelper også helt sikkert mot skrivesperre.

Her er direkte sitat fra foredraget til Jan Kjærstad, kopiert fra kronikken hans på Forfatterforeningens sider.

" Bli ikke bitre. Ikke sløs bort energien på å være sjalu eller klage over de begredelige forholdene i bransjen. Det er ikke Jo Nesbø som er fienden. Fienden er bitterheten, lammelsen, det at vi glemmer hvilket privilegium det er å kunne skrive, faktisk få antatt bøker. Og det går an å få oppmerksomhet, nå ut, selv om vi ikke skriver Min Kamp 1–6 eller vinner Nordisk råds litteraturpris. Vi glemmer at bøker kan bety noe, at bøker til og med kan skape betydelige ringvirkninger, selv om de ikke blir nevnt av Mette-Marit eller ikke selger i bøtter og spann.

Av og til holder det at noen få leser boka og blir betatt, og så formidler sin fascinasjon videre til andre. Det oppstår et rykte, en slags kult, og stadig nye, til og med nye generasjoner, finner frem til denne boka, så å si i det skjulte."

Skjeve perler i norsk prosa er tittelen.

I foredraget listet Jan Kjærstad opp ti bøker som har betydd mye for ham som forfatter. Bøker som ikke nødvendigvis er blitt storselgere, men som forlag har satset på og utgitt og som  hatt sine lesere og som har betydd mye for ham og hans utvikling som forfatter.
Eller for å bruke hans ord: Ti bøker til almenn oppbygging.

1. For synsvinkelskiftene. Kjell Askildsen, ikke novellene, men en roman fra 1969 : Omgivelser. Fire mennesker på en øy – en øy med et fyrtårn, bør jeg kanskje legge til. Jeg leste denne boka omtrent da jeg begynte å skrive selv, og jeg har siden alltid tenkt at få litterære grep er mer virkningsfulle enn å skifte synsvinkler.

2. For sin sjangerblanding. Cecilie Løveids debutbok Most, 1972. Om Veslemøy og Marit og den upålitelige John Wesley, om kjærlighet og natur og øya Most. Most er den første av Løveids fire punktromaner, eller lyriske kortromaner, som når et toppunkt med Sug. Løveid skriver med noe jeg vil kalle et språklig begjær eller kanskje bedre: begjær etter språk. Hun beveger seg i grenselandet mellom poesi og prosa, mellom drøm og virkelighet, mellom det folkloristiske og det episke, mellom logiske sammenhenger og frie assosiasjoner.

3. For hva den gjør med rom. Finn Carling: Piken og fuglen, 1952. En miniatyrroman med en ukonvensjonell behandling av rommet, en av de fiksjonsvariablene det eksperimenteres minst med. Romanen foregår i et tidløst landskap og er preget av en slags kulisser, men allikevel gjør Carling noe spennende, han lar personene gå inn i ”umulige” rom, hvis dere skjønner hva jeg mener. Det stemmer ikke hvis man forsøker å tegne det opp, og det er ikke så enkelt som at det dreier seg om parallelle universer. Det er mer rom i rom. Det er sikkert ikke tilfeldig at Carlings selvbiografi heter I et rom i et hus i en have.

4. For å våge noe allegorisk. Solveig Christov, Torso, også den fra 1952. 1952 var et godt år for norsk litteratur, det var også da Trygve Åslund ble født. Torso viser at det finnes alternativer til den psykologisk-realistiske fremstilling. Menneskene i romanen bor på en hylle i fjellveggen og lever i spennet mellom lengselen mot høyden og frykten for avgrunnen, og bare denne korte antydningen røper at Christov lar en symbolsk og allegorisk skrivemåte prege romanen. Boka ble naturligvis kritisert for å være ”for tørr”. Selv blir jeg fylt av safter når jeg møter en slik vilje til å skrive annerledes.

5. For sitt språk. Geir Pollens roman Hutchinsons Eftf, 1998. Jeg nyter det litt arkaiske, litt omstendelige språket, eller den stemmen som skapes når Pollen skriver om en antikvariatbokhandlers nysgjerrighet på en stamfar som var forfatter av pionerverket Fluefiskeriets Anvendelse i Norge, og om den selvsamme antikvariatbokhandlers pasjon for en kvinne som forsker på dronning Mauds selskapskjoler.

6. For på snaue 90 sider å skape forbausende mye undertekst. Mette Karlsvik: Flytårn, 2007. Historien om Flygelederen som sitter i flytårnet og har utsikt og oversikt. Samtidig et riss av Norges historie, fra steinalderen til i dag, fra tidlig innvandring til sen utvandring. Flygelederen har ikke fullt så god oversikt over følgene av å sitte i flytårnet, strålingen, eller over sine nærmeste etter at han innleder et kjærlighetsforhold til Nora. "Flyveleiaren snur seg mot Nora. Hestehalen hennar er eit mørkt, mjukt og tjukt spørsmålsteikn." En på samme tid enkel og dyp bok om samferdsel og kommunikasjon på mange plan.

7. For motet. Johan Borgen: Jeg, 1959. Jeg er full av beundring for en forfatter som etter en suksess som Lillelord-trilogien, og etter at folk roper mer, mer, skriver en tynn, utradisjonell roman som gjør at han mister ¾ av Lillelord-leserne. De fleste lesere falt antakelig av alt på første side der jeg-personen deler seg i to og jeg står ved huset og samtidig ser seg selv stå i skogkanten og gå innover stien. Men som Hans Herbjørnsrud skrev i Samtiden kort tid etter utgivelsen – og det viser hvilken betydning nettopp slike skjeve bøker kan ha: ”Vi unge har innlemmet Borgens metafysiske roman ”Jeg” blant våre hellige bøker...”

8. For sin sjeldne, tidlige prosamodernisme. Rolf Stenersen, Stakkars Napoleon, 1934. I denne boka finnes elementer som trekker tanken både til ekspresjonisme og surrealisme, i tillegg rommer den impulser fra psykoanalysen i form av stoff fra det underbevisste. Stakkars Napoleon er et av de første forsøkene i Norge på stream of consciousness. En rekke løsrevne innfall er bundet sammen av assosiasjoner og omkved, kanskje med døden som et slags sentrum. Boka fikk bare dårlige kritikker. Til og med Sigurd Hoel syntes romanen var så besynderlig og utilgjengelig at han først refuserte den. Stenersen sa for øvrig at han ville skrive som Ludvig Karsten malte, en påstand jeg finner meget ansporende.

9. For sin insistering på forskjellen mellom menn og kvinner. Kari Bøge, Vivian, hvit, 1974. En kvessende og sanselig og originalt vinklet feminisme, og dét midt i den dogmatiske sosialrealismens glansperiode. Rett og slett et betimelig kvinnelitterært avvik, preget av en kroppslig, språkkritisk fortellemåte. Mye av handlingen, som dreier seg om frigjøring, foregår på det indre plan. For øvrig er også de typografiske løsningene i denne boka spennende.

10. For sine lange, melodiske setninger. Morten Claussen: Laura, 2003. Handlingen, eller ikke-handlingen, er lagt til rikmannssønnen Benjamins overdådige barndomshjem der han gjør alt for å ikke gjøre noe som helst, iallfall ikke dra tilbake til studier i London og til kjæresten Laura. Et særdeles vellykket eksempel på senmodernisme, og med et slags proustaktig språk som nav. Hvert av de 36 kapitlene, alle på 2-4 sider, består av én eneste setning. Som om hvert kapittel er fortalt i ett langt pust.

For å avslutte: Burde vi ikke starte en offensiv for de skjeve perlene? Jeg ser for meg at vi i de neste ukene snakker, blogger, tvitrer, skriver på facebook, skriver artikler om disse bøkene. Jeg ser for meg at vi får bokhandlene til å stille ut slike bøker, at vi får bibliotekene til å plassere dem ved utlånsskranken, at vi får forlagene til å gjenutgi disse sjeldne bøkene i noe de kaller Kultserien. Jeg ser i det hele tatt for meg at det bare blir skjeve bøker i sommerferien."

Sommertid er lesetid for mange. Sommertid er både lesetid og skrivetid for meg.  Jeg skal ihvertfall få med meg et par av Kjærstads perler i sommer. Håper noen av dere også gjør. Eller at dere selv finner en perle utenom sjokkselgerne.
God boksommer!
 Og husk at uansett hva livet og sommeren bringer, så er det faktisk lurt å ta Kjærstads ord til seg. Ikke bli bitter. Lær heller av egne erfaringer og gjør det beste ut av situasjonen. Når det går hardt nedoverbakke i livet, må oppturen snart komme igjen.
God sommer!!

Aschehougvillaen som arena for seminar og ikke bare fest

Hudløs og sminkeløs, men med hår igjen- når livet blir i største laget. Snapchat-bilde til en av mine