Den første julen uten pappa

Pappa døde for noen måneder siden.  Han var gammel.  Han hadde vært  syk noen måneder, men han bodde hjemme hos mamma som er langt yngre. Han ville så gjerne leve og ble sterkere igjen for hver dag. Hver eneste dag gikk han på tur. Hver eneste dag nøt han gode måltider, drakk et glass god rødvin, spiste mengder av bær og sjokolade. Hver eneste dag snakket han med venner, naboer og folk han traff på sin vei.
Pappa var en livsnyter.

Jeg trodde jeg var forberedt. Det var jeg ikke.

Savnet etter pappa'n min river. Jeg var en pappa -jente, på godt og vondt.

Jeg tenker på pappa hver dag. Ofte sier jeg bare "pappa"  til meg selv når følelsene og minnene blir for sterke, gode eller vonde.
Som når jeg går ut i hagen min som pappa elsket. Som når bikkja hopper opp i den eneste stolen hun får ligge i, en slitt skinnstol på kjøkkenet, som min far også elsket å sitte i, gjerne med bikkja.
 Som når jeg ser en vakker solnedgang. Som når jeg jobber med en spennende sak. " Nå må jeg ringe til pappa og fortelle ham og høre om han har innspill ..."
Som når jeg er på hytta og ser solen farge hans Rondane rosa.


Disse månedene har lært meg: Du kan aldri forberede deg på tomrom og savn etter en foreldre, uansett hvor gamle de er.
De fleste av mine barndomsvenninner hadde fedre som var 15-20 år yngre enn min pappa. Derfor trodde jeg som ung at jeg vil miste ham før alle andre. Slik gikk det ikke.
 Pappa overlevde mange langt yngre. Pappa hadde inntil siste året jernhelse.


Vår familie har opplevd mye vondt på kort tid. Som barna sier; nå må det bli slutt.

Gammel, men daglig kontakt med barn og barnebarn gjennom SMS, telefon og hyppige og ofte spontane besøk hadde han.

Svigermor tok regi

Forrige uke hadde vi bisettelse for min svigermor. Hun ble aldri glad igjen etter at hennes kjære Erik gikk ut av tiden den vakre vårdagen ifjor. Hun fikk kreft i våres, ble behandlet, men fikk helseproblemer av behandlingen. Tapre svigermor ville ikke mer.
 Svigerfar  døde brått året før, på vei ut til vårens første bad, glad og forventningsfull, den siste lørdagen i mars.
Ingen av oss var  forberedt på at han skulle forlate livet. Svigerfar var sterk og vital , fortsatt i 70-årene . Men et massivt hjerteinfarkt alene på Verdens Ende er ikke noe man overlever.


Svigerfar var en varm og omsorgsfull mann. Jeg sørger og savner. Tapet av svigerfar er stort for oss alle.

Pappa savnet ham som samtalepartner på våre familie-sammenkomster. Det var ufattelig for pappa at svigerfar som var så mye yngre og så sprek, plutselig ikke fantes mer.
Men min far ble syk samtidig som svigerfar døde.

Minus tre

 Pappas død kom ikke like brått på oss. Likevel var sjokket stort da pappa plutselig ble kritisk syk en torsdag i januar. To dager tok det og så gikk pappa ut av tiden.

For to år siden hadde vi fire besteforeldre til bords på julaften.
Ifjor satt tre besteforeldre ved bordenden.
I år er det bare mamma`n min igjen.

Savnet etter de tre besteforeldrene er voldsomt. Det er uvirkelig.
Men det må bli jul for det.
Dessuten må vi ikke glemme hvor heldige vi var som hadde alle fire, så sterke og friske så lenge.

Hver sommer passet pappa og mamma barna en hel uke på hytta. Det var pappa som skiftet bleier og som spilte kort og lært barna sjakk.

Da jeg giftet meg var pappa glad og lettet...

  Jeg satt hos pappa da han trakk sitt siste pust. Jeg holdt ham i hånden og i pannen. Det var så  sterkt å kjenne hvordan livet forsvant fra kjære pappa;n min.

Pappa var en gammel mann. Gammel, men veldig vital, med veldig sterk vilje og engasjement.

Jeg har mistet min største fan, min største kritiker og min største "stalker". Min pappa var full av kjærlighet, men også full av bekymring.

Døden er absolutt

Jeg har lenge vurdert å skrive denne bloggposten. Men det ble for nært. Det ble for privat. Delete-knappen ble brukt.

 Men nå er julen snart her. 
Den første uten pappa, den første uten svigermor. 
 Den andre uten svigerfar.

 Det er tid for tradisjoner. Det er tid for savn. Det er tid for kjærlighet. 
For vår familie må det bli en tid for nye tradisjoner,

Døden er uvirkelig, den er absolutt. Alt det man aldri kan spørre om, alt det man aldri får vite, alt det man aldri kan fortelle, alt det man aldri kan oppleve sammen.
Stemmen man aldri igjen vil høre, klemmen man aldri mer vil få.
Jeg trodde jeg var forberedt, men jeg lurte meg selv.

Uansett, jeg tror  at man aldri kan bli forberedt på å miste pappa`n sin eller mamma`n sin.
Det er en del av livet, og det er noe  vi alle opplever. Men det er ikke alltid en trøst.

Et liv

Jeg har lurt på om jeg kunne formidle talen som jeg holdt i kirken under bisettelsen til pappa her. Er den for privat ? 

 De rundene tok jeg egentlig før bisettelsen. Når en gammel mann dør , vet man ikke hvor mange som kommer. Man, eller jeg, må veie ordene sine til et publikum hvor man kjenner mange veldig godt, men hvor det er mange som er helt perifere.

Min pappa var en sosial mann. Som pensjonist koste han seg i Sandvika, hvor mamma og pappa var så lure å flytte- 15 år før pappa døde. De reiste mye i inn og utland, var på teater og konserter, på hytta, hos venner og familie.  De var mye på hytta og pappa var der uker alene om vinteren da han ble pensjonist.
Pappa hadde mange venner. Han hadde et langt liv som næringslivleder, og avsluttet sin karriere i Statoil.
Store Helgerud kirke var breddfull av mennesker fra hans lange og mangfoldige liv den vinterdagen han ble bisatt.
Mamma gjorde bisettelsen til en fest. Med vakre blomster, masse musikk, med flere artister,- og hvor Lars Lillo Stenberg kom og ( de Lillos) toppet det hele med "Neste sommer" som de var så glad i, og som Stenberg ga en spesial Rondane-vri til slutt til ære for pappa.
Og et flott minnesamvær etter pappas smak, med god vin og tapas på Bølgen & Moi.
Det ble en vakker og livskraftig avslutning på et veldig langt liv.
Etterpå kom tomheten.


Alle dere som er så heldige å ha faren deres, svigermoren , svigerfaren og moren deres i live. Ta vare på dem. Vær sammen med dem. Ikke glem dem i julen, ikke glem å invitere dem på søndagsmiddager eller onsdagsmiddager, ikke glem å dra dem med ut på tur og la dem være en del av livet deres og ikke glem å snakke om gamle dager, ikke glem å spør om ting dere vil vite om livet deres, om tankene deres..
 Neste gang dere er sammen kan være den siste.

Det vanskeligste jeg har gjort; å finne de rette ordene til pappa i kirken. Passe personlig , uten å bikke over, og uten å å storgråte. Fikk det nesten til, nesten

Min kjærlighetserklæring

Så her er altså  min kjærlighetserklæring til pappa, min tale i kirken foran pappas båre. 

"Kjære pappa,

Så er dagen kommet. Det er tid for avskjed.

Det er uvirkelig at du er borte. Selv om du ble gammel,  trodde vi at du hadde ni liv.  Du hadde liksom  en evig holdbarhetsdato.

De siste årene var det mange små og store ulykker, men du reiste deg alltid.

Hver gang like energisk, opptatt av å leve et godt liv med mamma og resten av oss i familien. Men i mars i fjor ble du alvorlig hjertesyk i Spania, to uker på Spansk sykehus satte sine spor. Selv om du trente deg opp igjen i løpet av våren og sommeren, kom du deg aldri like godt til hektene igjen etter dette.

Jeg er glad for at vi fikk en siste jul sammen. Familien var  samlet juledagene, du så bedre ut enn på lenge, var rund i kinnene, var i godt humør, spiste godt og  koste deg. Sammen med mamma inviterte du også hele familien til deres tradisjonelle julebord hvor du igjen briljerte som vert og var oppmerksom mt oss alle.

For to uker siden  i dag ble du akutt syk.

Selv om du hadde sterk livsvilje og var sta, så ville ikke kroppen din mer nå.  Du forsto selv at kroppen var sliten og uttrykte ønske om å få dø. Du sa farvel til oss og ønsket oss et godt liv. Vi våket over deg i to døgn

Jeg kommer aldri til å glemme den  siste natten da jeg satt med hånden din i min, snakket med deg og sang de sangene du hadde sunget for meg som liten,..  det var både vondt og vakkert å være til stede da du trakk ditt sitt åndedrett.

.Jeg har grunnet mye over hvordan jeg skulle holde denne talen til deg.

Du ville sagt ; fatt deg i korthet, jenta mi.

Og etter et minutt ville du utbrutt; kom til poenget da!

Du var en spesiell pappa, du var en krevende pappa og du var en kjærlig og umåtelig snill pappa.

Jeg var nok et krevende barn, syntes du. Og vi hadde våre runder, Vi var like viljesterke og sta begge to. Men det fine med deg pappa er at du alltid ba om unnskyldning hvis du følte du ble for sint, du uttrykte hvor glad du var i meg alltid. Du lærte meg at det er viktig å tilgi, stryke ut og gå videre.

For meg og mine brødre var du en engasjert pappa til det siste. Du elsket papparollen, du likte å være en del av våre liv. Da vi var små sang du for oss og fortalte eventyrer,  du kjørte brødrene mine på judotrening og fotballkamper, du heiet på tribunen når de vant medaljer i judo eller skåret mål, du bet negler nederst i slalombakken, og du uttrykte stolthet når vi kom hjem med gode karakterer.

 Da vi ble voksne elsket du å høre historier om jobbene våre, om barna og om ferier vi hadde i utlandet, om vennene våre.

Men aller mest glede hadde du når vi alle var samlet rundt et godt måltid eller når vi gikk på turer i fjellet eller skogen sammen. Når flokken din var rundt deg, når du kunne være pater familias. Du var takknemlig for at vi alle tre var godt gift og du satte stor pris på svigerbarna og på alle barnebarna. 

Vi var flokken din.

Du lærte oss barna som små å elske naturen og særlig fjellet. Søndagsturer sommer som vinter var en selvfølge, og på hytta ble vi vekket tidlig om morgen slik at vi kunne utnytte dagen og været i skiløypene eller på toppene.  Du kunne fjelltoppene i Rondane , Jotunheimen og Venabygdsfjellet på rams. Mindre glad var du i å være på sjøen, og vi er egentlig ikke sikre på om du kunne svømme.

 Hytta  på fjellet var et samlingspunkt,-og der  inviterte dere venner og familie til selskap og til overnattingbesøk.  Det var mye latter og kjappe  replikk der du var, pappa, og ikke alltid like lett å sovne til latter og høylytte diskusjoner fra stuen.

Du var gammel da du ble pappa, til din tid. Jeg husker deg bare med grått hår.

Du var en streng pappa, i hvert fall overfor meg den eneste datteren din.

Men du var ikke gammeldags. Du skiftet bleier på oss  som du siden gjorde på alle barnebarna dine. Du reiste på hytteturer med oss barna mens vi gikk i bleier for at mamma skulle reise til sin syke mamma.

   Da mamma begynte å jobbe igjen som sykepleier lagde du ofte middag og åpnet døren for vennene vår med forkle på magen. Under hadde du fortsatt blådressen fra jobben

Du lærte oss barna  viktigheten av å få seg utdannelse og en trygg base i livet. Du var ambisiøs på våre vegne, og du var fornøyd med at vi alle tok høyere utdanning og fikk gode jobber  i hver våre bransjer . Du og mamma lærte oss  å tenke selv og bruke evnene våre.  Og selv om du var en gammel pappa hadde du ikke et gammeldags kvinnesyn. Du innprentet meg at jeg hadde alle muligheter, og da jeg selv ble mamma var du opptatt av at jeg skulle komme meg raskt tilbake i jobb, og deltidsjobb var aldri noe for datteren din. Kanskje det var derfor du var så villig til å sitte barnevakt, uansett når jeg spurte, du stilte opp på kort varsel.

For barna var du en umåtelig snill og tålmodig bestefar og farfar. Fra Eirik  var to år gammel passet du og mamma ham på hytta i flere dager. Dette ble en tradisjon, hver sommer var Eirik og Else og etter hvert Thea, Bror  ogI ngerid hos dere på hytta. Barna fortalte om dager med ridning, med blåbærturer , fjellturer,  med pannekaker og sjokoladepålegg…

Hjemme hentet dere barna i barnehage og skole, lagde middag for dem, hjalp til med lekser, lærte å spille dem å spille kort og sjakk.  Da Ingerid var to, bror var fire og Eirik syv år delte dere og svigerforeldene mine på å passe barna en uke mens Dag Erik og jeg var i Mexico.   Du var selv i åttiårene.

 Da barna ble større inviterte dere dem med på restaurant og på kino uten oss foreldre.

Du sa aldri nei til  hjelpe oss, og sist gang du var barnevakt for mine barn var du 88-89 år gammel.

Etter hvert ble det tid for oss å hjelpe deg. Men du var sta og stolt, du ville greie det meste selv. Du var flinkere til å gi av deg selv enn å få hjelp og oppmerksomhet.

For Mamma var du drømmemannen. Du elsket henne høyt og viste det, selv om dere fortsatt kunne småkrangle.   Du var grenseløs lojal og beskyttende, av og til overbeskyttende.  Typisk deg at du ikke ville at hun skulle gå ut nå i vinter når det var glatt, men du selv gikk ut med rullatoren din.

  Hver høst dro gikk dere på tur til Skjennungstua der dere møttes og minnet den første romantiske tiden sammen. De siste årene hvor beina dine ikke var sterke, nøyde dere dere med å dra til Frognerseteren. Sist gang dere var der var i november hvor et av barnebarna tok dere med på tur.

På bryllupsdagen deres 13 desember inviterte du mamma med ut på Stand restaurant og jeg hadde gleden av å kjøre dere dit . Det var rørende å se hvordan du anstrengte deg for at mamma og du skulle ha en hyggelig kveld.

For mammas skyld gikk du med på å være på avlastningshjem i sommer slik at mamma kunne  ha ferie hos oss på Sørlandet. Selv sa du etter  det siste spania-oppholdet at du ikke ville dra lenger enn til Løkke bro, men den siste tiden var du mer optimistisk. Dagen før du ble syk var jeg hos dere og da snakket du om at du gledet deg til å se lillebrors nye hytte i Valdres til sommeren, og du sa du håpet  å bo på hytta vår også til sommeren, slik du har gjort hvert år unntatt ifjor. Vi ble enige om at hvis du fikk litt hjelp med medisiner og slik så kunne det gå. Du lurte til og med på om det kunne gå og reise til Spania igjen med mamma.

I  det hele tatt var du full av fremtidstro. Noe av det siste du gjorde var å bestille en kasse med dyr bordeau fra polet.

Hele Sandvika sørger over at du er borte pappa. Jeg har truffet naboer og folk i dine stambutikker som har grått over din bortgang.  Du var mister Sandvika og du var på hils med alle. 

Ja, da pappa jeg kommer til poenget.

Pappa du hadde sterk livsvilje og du var sta. Det var det som holdt deg i gang de siste årene. Det og kjærligheten til mamma, til vi tre barna og alle barnebarna.

Du ble gammel med verdighet og du tilpasset deg den nye helsesituasjjonen din.  Etter at du kom hjem fra rehabilitering  i slutten av mai, fikk du daglig besøk av hjemmesykepleien. Etter hvert greide du det meste selv og du var påkledd og stelt da de kom om morgenen, men noe hjelp til medisiner og til barbering trengte du fortsatt. Og du syntes det var hyggelig med alle de søte jentene og staute karene som hjalp deg. da du var død fortalte med hvor stor glede de følte over å komme hjem til deg og mamma. Du var blid , takknemlig og i godt humør.  To ganger i uken ble du hentet og dro på seniorsenteret på Valler hvor du raskt ble et midtpunkt og muntrasjonsråd. Her fant du likesinnede som du kunne prate og diskutere med, her gikk dere på turer og hadde gym sammen.

Ja, nå er jeg ved poenget pappa.

Pappa, det siste året med deg var både vondt og godt. Vondt fordi vi så du slet med smerter, men godt fordi du viste så mye kjærlighet og takknemlighet. Vi to hadde mange fine stunder og turer sammen, og vi snakket sammen hver eneste dag. Du fikk en ny mildhet over deg, og du overøste meg med vakre ord.  Nytt var det også at du ba meg og brødre om å hjelpe deg med smått og stort.  Det lå en smerte i at du spurte, men jeg hjalp deg med dine utfordringer med glede, pappa.

Poenget er pappa:

Jeg er fylt av takknemlighet over å ha fått beholde deg så lenge, over å ha lært så mye av deg.. Du vil alltid være i mitt hjerte, og i våre hjerter

 God tur til det uendelige fjellet .

 Hvil i fred pappa, det har du fortjent."

Sånn. Kostet meg mye å holde talen. Jeg er glad for at jeg brukte mye tid på pappa det siste året han levde, hvor han trengte meg mer enn jeg trengte ham.
Først nå forstår jeg hvor mye jeg trengte pappa`n min.

Savnet er der hver dag, fortsatt.