Derfor grøsser jeg av Halloween

For et år side var jeg svimlende lykkelig. To- tre uker før hadde jeg debutert som forfatter, og hadde fått fornøyde lesere og gode anmeldelser.
Helgen før Halloween for et år siden hadde jeg bokbad  i Tvedestrand, solgte masse bøker, og  jeg kjente meg priviligert, var en gjennomlykkelig bokdebutant, trebarnsmamma og journalist.

 Hadde planer om bok 2 klar, hadde til og med begynt på de første setningene.
Datteren min var med til Tvedestrand denne helgen, vi bodde på hytta, koste oss, badet i havet og jeg hadde ingen, absolutt ingen bekymring.
Jeg hadde realisert bokdrømmen og hadde fått en spennende ny verden å forholde meg til, i tillegg til alt det andre i livet som gjorde meg lykkelig. Livet smilte til meg.
Jeg svevde på en lykke-rus.

Men brått ble livet mitt snudd på hodet.
 Jeg  fikk livet midt i fleisen.

På Hollooween-kvelden  som ifjor falt på en mandag kjente jeg kulen. Datteren min hadde hatt hele huset fullt av 25 utkledde røvere, prinsesser, hekser, skurker og hva de nå var alle sammen. Mannen min var i USA, og da alle barna vr i seng og huset hadde falt til ro, satte jeg med ned i sofaen med en bok og et glass rødvin. Så strøk jeg meg selv sånn tilfeldig over huden på brystkassen innenfor skjorten, og hånden min stivnet. Hva var det? Søkte igjen til området rett over venstre bryst. Og kjente den harde kulen. Helt annerledes enn noe annet jeg hadde kjent før. En kvinnes bryst er jo full av kjertler og vev, og rett før mensen skifter brystet ofte karakter , blir hardere. Men dette var noe annet. Dette var ikke en hoven melkekjertel. Jeg forsto at dette var rivende ruskende galt.

Her kan du lese hva jeg noen uker senere skrev da jeg fortalte om kreften. :Fra himmel til helvete

Aldri om jeg noensinne vil få det samme gode forhold til denne syke  kommersielle Halloween- kvelden.
I alle år med barna har jeg stilt opp på dette sirkuset, har hatt Halloween-party hvert år faktisk, organisert knask og knep-runder med andre foreldre og har levd meg inn i barnas frydefulle, skremmende utkledningsverden.
Jeg elsker vanligvis slike ting, lage til barneselskaper, ha huset fullt av glade barn. Gjerne kle meg ut selv. Være det barna kaller Monstermamma.
Et år er gått.
Jeg har kommet meg helskinnet gjennom året. Ventetid, frykt, operasjon 1. desember, smerter, venting på resultater, cellegift, redsel, kvalme, smerter, nye resultater, utvidet behandling, ny cellegiftkur, stråling, smerter.  Så ferdig!  Litt utladning.  Sliten. Så: håret og helsen er på vei tilbake. Jeg har til og med hatt mitt første bokarranement uten parykk denne uken  med Kurt Hanssen hvor vi ble intervjuet av Nils Nordberg.

Jeg sto kreften av.
Jeg er i ferd med  å finne meg selv igjen.

Men jeg er forandret, livet er forandret. Takknemlight, sårbarhet og skjørhet er ord som har fått nytt innhold i livet mitt.
Jeg lever livet mer intenst enn før, akkurat her og nå.

Da jeg i dag kjøpte inn gresskar og noe Halloween-ting, fikk jeg tårer i øyene.
Halloween  vekker så mye grusomme minner. Mitt mareritt.


Vet ikke om jeg noengang greier å glemme den Halloween- kvelden ifjor. Den grenseløse smerten og opprivende frykten.Angsten for å dø fra barna mine.

Tror jeg rett og slett sier det så sterkt : Jeg er ikke så begeistret for Halloween lenger.. For meg vil den alltid forbindes med ekte frykt og dødsangt.  Det er vel lov til  å si det? Ihvertfall akkurat i år, på et års dagen for funnet....

Men PS:.  Barn: det er fortsatt lov å komme på døren vår, vi har både grøssete stemningen ved inngangspartiet og godtbollen klar.
Og når det kommer til egne barn, så er jeg forhåpentlig klar for Halloween-partyer neste år. Bare ikke i år. I år kan andre mammaer og pappaer ta den støyten...

men PS2 skrevet  senere på  selveste... Holloween-kvelden... Det ble ikke helt slik. To av husets tre barn er her i kveld på Halloween-kveld med sine venner, den tredje er ute på knask eller knep med venner.  Jeg liker det jo, å være omgitt av barn og unge... og det er godt å ikke være alene hjemme med minnene om ifjor.

og det har heldigvis ramlet inn utkledde barn her i dag med lange armer, spede stemmer og tiggete blikk.. Ringeklokken har gjallet ustanselig.  Vi iler ut med godtbollen. Eldstesønn skar ut gresskar i kveld og tente masse lys ute. Velkommen unger!

Første bokbad i nettoen,- På direkten!

Torsdag 25 oktober, i morgen, skal jeg ut på dypt vann. Da skal jeg delta på mitt første bokbad sånn helt slik jeg er, i nettoen altså... med mitt ultrakorte hår, med småvondter og fortsatt hovent høyreben og ansikt.
Litt skummelt det hele.
Mitt første bokbad etter at jeg kastet parykken, etter at jeg ble ferdig med ni måneders kreftbehandling, skal jeg møte publikum slik jeg er, - og fortelle om kriminalromanen min,- På direkten. Boken som ble lansert på Aschehoug forlag bare 3 uker før jeg fikk kreftdiagnosen.

Jo da, jeg ser snart normal ut, men som jeg sier til snille folk som gir meg komplimenter. "Ingen ser slik ut frivillig. Ingen klipper seg i en slik frisyre."
Synes det lyser cellegift av hele meg.
Likefullt er det herlig å være ute i verden akkurat slik jeg er.

Sist gang jeg hadde bokarrangement var det  varmt under parykken!
Jo, jeg hadde noen bokarrangement under kreftbehandlingen. 4 , tror jeg det ble.

Da jeg var på øyhopping med boken på Sørlandet måtte jeg holde godt på parykken for at den ikke skulle bli tatt av vinden.
Nå sitter ihvertfall håret på plass, og det er heller ikke varmt i topplokket.

Det er mer som er spennende i morgen. Holder stemmen min? Jentetur noen dager  sist uke har gitt meg influensa, tett nese, hoste og hes stemme. Det er faktisk første gang på mange år at jeg er blitt sylta. Ikke en gang under kreftbehandlingen ble jeg syk, mens alle andre rundt meg var det. Snodig det.
Men forkjølelsen /influensaen skyldes kanskje at jeg slapper litt mer av nå, og ikke er like forsiktig med smittefare. På jentetur har jeg drukket vin, sittet ute til lunsj hver dag uansett vær, jeg har badet, solt meg og gått i korte skjørt.
Trøsten er at forkjølelsen vil gå fort over.
 For jeg er aldri lenge syk.

Mens jeg har svingt meg på jentetur har det vært omtale av meg og boken på et par blogger og i lokalavisen Asker og Bæringen.

Jeg er på oversikten over lokale forfattere fra Asker og Bærum som journalisten anbefaler. Det er jo gøy!

Jeg håper det kommer noen på bokarrangementet i morgen. Har rent glemt å fortelle venner, naboer og bekjente på Facebook om bokbadet.

 Jenteturen fikk meg til å glemme hele greia.
Men om noen leser dette, foregår bokarrangementet altså på Bekkestua bibliotek, og det begynner klokken 19.00.
Her kan publikum høre den legendariske Nils Nordberg intervjue Kurt Hanssen og meg om våre bøker, vårt forfatterskap, om krimgenren om mye mer!
 Arrangementet er en del av Akershus Litteraturfestival. Jeg vil kanskje til å fortelle bitt-litt om mitt nye bokprosjekt. En ny krim med Christina Fiori Mørk i hovedrollen.



 For jeg har skrevet litt hver dag under behandlingen. Ja, ikke den dagen jeg har fått cellegift eller dagen derpå, men ellers stort sett . Noen dager bare noen setninger, andre dager en hel scene, andre dager har jeg bare skrevet om det jeg skrev dagen før.

Planen er at bok 2 kommer neste år. Men i dag kom nyheten om at Harry Hole likevel ikke er død. Ny bok kommer i juni. Det er bare å skygge banen. Jo Nesbø vil støvsuge lesere fra markedet.
Kanskje lurt å komme  ut med to-ern lenge, lenge etter Nesbøs ti-er.
Men når bok 2 kommer, er ikke så viktig for meg. Bare jeg får det til. Det er min seier over kreften!

Her kan du lese om Christina Fiori :

Slik er hovedpersonen Christina Fiori Mørk


Her er et utdrag av anmeldelsene :

Her er anmeldelsene av På direkten

Og dette sier lesere:

Dette sier lesere om boken min

Poenget er at skrivingen har vært min måte å føle at jeg er en del av det riktige livet, selv om jeg har vært sykmeldt.
Og jeg er i ganske god skriveform nå.
Slik sett blir bokbadet i morgen en test på hvor klar jeg er på å gjøre mer. Er en til to timer på en scene utmattende for meg eller bare en lek? Når vil jeg greie 8-10 timer lange vakter på jobb i NRK hver dag hele uken....uten å være vrak om kvelden.
Mer om den prosessen en annen gang.
Nå er det bokbad i bare nettoen som gjelder!!




Her er bilder av bokbad med parykk fra tidligere i år.

Et år som forfatter

Et år siden jeg kunne kalle meg forfatter for første gang.
Tidligere har jeg skrevet om hvordan det var å debutere som forfatter.
Innttrykkene kan dere lese her:

Slik er det å debutere!

Det var himmelstormende spennende og gøy å komme med bok.
Og her har dere faktisk mulighet til å se noen klipp fra kvelden. Litt usammenhengende klipping kanskje. Første gang jeg har gjort det på iMovie på min nye Mac. Men det kommer seg nok etterhvert.

Hvis dere mot formodning ikke greier å se videoen her, kan dere gå inn på YouTube og søke etter Anne Cecilie Remen og På direkten.

Da jeg lykkelig svevde ut av Store Studio den kvelden for et år siden  med favnen full av blomster og champagne var bare halve jobben gjort. Jeg kunne dagene og ukene etter ikke forsvinne inn i min skrivestue og begynne på ny bok uten å følge opp den første.
 Jobben min var å være fødselshjelper for På direkten på markedet.
For jeg skjønnte fort at mange bokhandlere ikke en gang hadde hørt om boken min. Selvsagt var jeg naiv. Men da jeg forsto hvordan det funker i bokhandlere, at de kjøper stort sett inn det kjedene har bestemt, ja da jeg nesten forbannet, ja, ihvertfall engasjert.

Bokhandlerne gir ikke ukjente debutanter som meg en nubbesjans. I stedet for satser de på utenlandske stornavn, kjendisforfattere og de etablerte navnene..
Det er til å grine av. Bokhandlernes makt er rå, det eneste som teller er jakten på profitt. Og ta inn 10-20 bøker fra en ukjent forfatter kan virke risikabelt.

Første uken etter at boken kom, fikk jeg nesten hetta hvis jeg kom inn i en bokhandel og oppdaget at de ikke hadde boken.Hallo, jeg hadde skrevet en roman jeg var stolt av, og  så fantes den ikke i bokhandlerne!!
Det måtte jeg selvsagt gjøre noe med.


Jeg har jobbet bevisst mot bokhandlere. Har aldri gått forbi en bokhandel uten å titte inn.  Jeg har lett etter boken min, har jeg funnet den, har jeg forlatt bokhandelen glad. Jeg har gått i de store, ikke mast på de som jobber der, men når de har spurt om de kunne hjelpe meg, har jeg smilt og spurt : "Ja, har dere boken min, den kom ut i høst."
Da er alle blitt nysgjerrige. "Hvilken da.?"
Jeg har fortalt om På direkten, de har sjekket lagerbeholdningen på PCen, og nesten uten unntak har de bestilt inn den hvis den ikke har vært i butikken.

Det jeg også har lært dette året, er at det nesten ikke er noen vits at bokhandelen tar inn 1-2 ex av boken. Slike bøker forsvinner i bokhandelen.  De må kjøpe inn 10-20-30 og legge den i en stabel midt i rommet. Bare slik den synes. Hvis en av de ansatte har lest boken og storliker den og skriver en mini-anmeldelse på et magebelte rundt boken, ja så hjelper det masse.
Det er om å gjøre å komme dit.
Viktig å havne i en bunke midt i rommet og ikke en hylle. Hvis boken din skal i en hylle, må den ihvertfall plasseres med fronten ut!

Alt for mange forfattere er beskjedne, tror jeg. Tør ikke oppsøke markedet.
Men jeg tenker at halve jobben vår er å være selgere. Både overfor lesere, bokhandlere  og bibliotekarer. Gjemmer vi oss i skrivehulen, blir ingen kjent med oss.

Allerede to dager etter lanseringen hadde jeg min første boksignering i den lokale Ark bokhandelen i Sandvika. Siden gikk det slag i slag utover hele høsten og frem til jul. Fordi jeg sto på.
Forlaget anbefalte meg egentlig ikke denne strategien. De mente at jeg lett kunne bli deppa, fordi jeg ville sitte i butikklokale alene, uten nysgjerrige lesere foran meg. Men det har jeg aldri opplevd. Har jeg fått sjansen til å presentere meg og boken min, har jeg solgt som bare det!!  Og den store fordelen ved signering er at de ansatte i bokhandelen blir kjent med deg, de leser boken og anbefaler den overfor kjøpere.

Et illustrerende eksempel er nye Norli på Sandvika storsenter. Jeg var innom der rett etter lanseringen. Da hadde jeg jo fått mye medieomtale, og jeg så at butikken bare hadde 2-3 bøker igjen. Jeg kjøpte en bok og  snakket med mannen bak disken, flaks skulle det vise seg, for han var ansvarlig for innkjøpene. En kunde spurte etter boken min, mens jeg sto der, jeg sa da at du må kjøpe inn flere av boken min. Butikkmannen fortalte at de hadde solgt mye, og at han akkurat hadde bestilt flere av  På direkten. Vi snakket litt og det ble til at han skulle høre med butikksjefen om de ville ha meg på boksignering før jul. Det ville de! Jeg signerte bøker der en av lørdagene før jul. Og i denne bokhandelen som er blant landets største var jeg de hektiske månedene før jul, er av de mest solgte bøkene. Jeg var på topp-ti-listen. Dette hadde ikke skjedd uten at flere ansatte her hadde anbefalt den!!
Alt dette hadde ikke skjedd hvis jeg ikke hadde vært tilstede i bokhandelen.

Da jeg fikk kreft, opplevdes det selvsagt som helt urettferdig og for jæv... Endelig hadde jeg realisert drømmen og så ble jeg slått overende av denne sykdommen. Men det ga meg på en måte også energi.

Jeg sto på som bare det månedene før jul. 1. desember ble jeg operert, midt i julehandeltiden.
 Som nyoperert dro jeg ut på bokturer. To dager etter operasjonen var jeg i Asker, fire dager etter på Hamar, så Sandvika, Tvedestrand, Vinstra, Ringebu, Fredrikstad, Lillehammer , masse arrangementer i Oslo  og så videre.
Jeg tror også at Aschehoug synes jeg har stått på for boken min.


Det er ikke enkelt å slå igjennom støymuren i media og i bokhandlere.

Media har forsåvidt vært greit for meg. Jeg har fått masse oppmerksomhet. Den første uken boken kom skrev både VG (dobbeltside) Dagbladet, Aftenposten. Budstikka og Bærumsavisen om boken.
Siden har over 40 oppslag fulgt. Og jeg har vært 5 ganger på radio, to av den i Krimtimen. Masse regional og lokalaviser landet rundt har gitt boken omtale. Det er bare min gamle avis Dagens Næringsliv av de store som har ignorert boken min.


Når jeg har dratt på tur utenbys, har jeg alltid kontaktet lokalavisene. På forhånd har jeg tenkt ut en fin lokal vinkling, noe som knytter meg eller boke  til området. Det hjelper selvsagt at jeg er journalist og kan tenke storyer som selger. Samspillet mellom media og bokarrangement er ihvertfall ikke noeå kimse av.
Da Gudbrandsdølen Dagningen skrev om mine røtter i Ringebu, om min første kjærlighet derfra, solgte den lokale bokhandelen rekordmye av min bok,- det gikk ut 50 bøker på bare en dag fra den lille bokhandelen i Vålebrua. På samme vis tok Gravdahl på Lillehammer og flere andre lokale bokhandlere inn boken min etter dette oppslaget, og jeg ble invitert på boksignering et par uker senere i Mjøsbyen.
Både hardcover og paperback er trykket opp i to opplag. Dette hadde neppe skjedd, tror jeg, uten at jeg hadde stått på.

Det er deprimerende å lese hvor lite en  gjennomsnittsforfatter selger. Jeg har tangert det nivået flere ganger. Men det hadde ikke skjedd uten at jeg hadde engasjert meg.


Året som forfatter har gitt meg masse opplevelser. Masse spennende møter med lesere, andre forfattere, bibliotekarer og bokhandlere Jeg har lært meg å stå på en scene og fortelle kjapt om forfatterskap og boken min, jeg har fått nye venner i mange forfattere og jeg har fått et nytt miljø i forlaget.
Selv om jeg av en annen grunn ikke vil ha dette året tilbake, har det vært et supert år her.
Og det beste er at jeg er i god gang med ny bok. Nesten hver dag under kreftbehandlingen har jeg skrevet. Og jeg ble så hoppende glad, da jeg for noen uker siden fikk en fantastisk tilbakemelding fra min redaktør som da hadde lest starten på den nye boken.
Jeg skal få det til igjen. Og neste gang blir alt så mye lettere.  Både skrivingen og alt det andre viktige.  For nå  kjenner bokhandlere meg, nå vet kulturjournalister om meg, bibliotekarene kjenner meg. Neste gang håper jeg at flere bokhandlere tar inn min bok uten at jeg må jobbe meg ihjel for det!!

Statsministeren, statsbudsjettet og meg

Som fersk korthåret er jeg vant til at folk ikke kjenner meg igjen på gaten.
Ja, for  jeg har jo alltid hatt langt hår med fall/krøller i.
Nå er det kort og stritt, enn så lenge.
I dag dro jeg en tur til Oslo sentrum. Til min hemmelige hudpleier som jeg har unnet meg under hele kreftbehandlingen.  Hadde ikke akkurat dollet meg opp til besøket. Det handler jo om å ligge på en benk og bli herjet med. Hadde ikke planlagt å møte kjentfolk på veien fra bilen til salongen, og var derfor sminkeløs, iført jeans, gamle sko og stor genser.
Men på veien dit møtte jeg flere. Først en en gammel kollega, Elisabeth.  Det var jeg som kjente henne igjen og stoppet. Vi ble stående å prate utenfor en kaffesjappe i Akersgaten. Hun gjør som jeg har gjort for noen år siden, forfølger sine drømmer og flytter til utlandet med mann og barn. Mens jeg bare flyttet til Sør-Frankrike med barna, tar denne familien spranget helt ut og flytter også til et helt annet kontinent, til Afrika. Vi filosoferte litt om å tørre, tenke annerledes, gjøre det man har mest lyst til, ikke følge den konforme vei, da jeg plutselig så et kjent ansikt i en gruppe med mennesker på den andre siden av gaten. Det var vår statminister  på vei fra Stortinget, hvor finansministeren hadde lagt frem neste års statsbudsjett. Stoltenberg travet tilbake til SMKs midlertidige lokaler sammen med rådgivere og livvakter.
Jeg løftet hånden til hilsen og statsministeren smilte og hilste tilbake fra den andre siden av Akersgaten, som dere ser her på bildet. Regnet ikke med at han gjenkjente den kortklipte som NRK-journalist.

 Jeg sa noe om at det er herlig å bo i et land hvor politikere vandrer slik på gaten og fortsatte samtalen med Elisabeth..
Men plutselig sto han der, landets statsminister, rett ved siden av meg.

 Jens Stoltenberg hadde krysset gaten og gått noen meter tilbake for å si hei. Til meg. Statsministeren smilte bredt, var åpenbart i godt humør, tok meg i hånden og småpratet. Jo, han hadde kjent meg igjen, sa han og ville hilse. Litt forundret ble jeg jo. Og like forundret virket de to livvaktene som kom etter over gaten. De vurderte meg, kom først tett på, men flyttet seg diskret en armlengde eller to unna.
Da gjentok jeg  at det er herlig at vi har et land hvor vi kan risikerer å støte på landets statsminister, finansminister eller skoleminister slik midt i folkerike gater, uten synlig sikkerhetstiltak.
Jeg synes det er herlig befriende, særlig etter at vi som samfunn har lagt 22. juli bak oss.
Hvorfor krysset Stoltenberg gaten og kom for å si hei?
 Si det.
Tror ikke ikke at han gjenkjente meg under den korte luggen.
Tror det heller var en politiker på frierføtter overfor velgere.
Stoltenberg oppfordret Elisabeth som jeg sto sammen med til å ta bilde av oss to sammen der på gaten. Nå burde jeg hatt lipgloss på meg, tenkte jeg blå og frossen som jeg var etter å ha kjent sol noen dager.
Men forfengelighet hører ikke hjemme her.
Etter den lille fotosession  sørget jeg for å fortelle statsministeren at han bare kunne vente at jeg ville plage ham og helseministeren når jeg kommer tilbake til jobb. Med nyervet kunnskap om helse-Norge, om sykehusene, kreftbehandling og NAV er det nok å gripe fatt.

Så hvorfor krysset han gaten og stoppet for å si hei?
En politiker på jobb, selvsagt.
For meg var det uansett en fin opplevelse. Jeg har møtt mange politikere gjennom journalistjobben, noen av dem er så arrogante at det halve er utålelig.  Andre er anonyme. Mange mangler energi.  Noen har ikke utstråling.
Men Stoltenberg har noe. Det er lett å skjønne at personligheten har bidratt til å føre ham dit han er, uansett hva man tenker om politikken.  Han har engasjement, utstråling og folkelighet i møte med mennesker. Selv om det nå virker lenge siden, husker vi alle hvordan han opptrådte dagene etter 22. juli. Den gang vi alle fryktet at samfunnet ville endre seg.
I dag tenkte jeg på bloggene jeg skrev ifjor dagene etter terrorangrepet hvor jeg og mange andre fryktet at landet vårt ville bli så endret.
Her er to av bloggene.

http://paadirekten.blogspot.no/2011/07/nar-virkeligheten-overgar-vare-verste.html

Et uventet besøk av utenriksministerens sønn

Jeg håper vi i fremtiden også kan oppleve å møte våre politikere slik uten horder av bevæpnede vak,-ter slik som er vanlig i andre land.

Stoltenberg er en politiker som virker sympatisk i møte med vanlige folk.
Og i dag på gaten så annerledes, så mye mer levende enn den litt statiske pratemaskinen vi senere så på TV i diverse nyhetssendinger om statsbudsjettet.
Hent mer av deg selv i møte med media, tenker jeg, men det er ikke min rolle å gi statministeren råd.
Hvorfor kom han over? Godt humør etter Statsbudsjettet kanskje?
Fordi han ga brystkreftopererte 100 millioner ekstra til rekonstruering av tapte bryst?
Neppe.
Ikke godt å vite hvorfor en toppolitiker gidder å snakke med vanlige folk på gaten.  Om det er noe å hente på det annet enn at han gir inntrykk av at vi har et varmt og åpent samfunn.

 Er ikke sikker på om han  først husket hvem jeg var, selv om han uoppfordret sa det, og selv om jeg har intervjuet ham noen ganger som journalist, selv om jeg har slått av en prat med ham  i mer uformelle fora som i kø til Sushi-bordet  under årsmiddagen til NHO eller på desken og i korridorene i NRK.  Tror kanskje hans informasjonssjef oppfordret ham til å hilse, ja ikke vet jeg.

Men litt politikk og velgerfrieri var det nok.

To kvinner på gaten, ja det kunne være to stemmer til neste år.
Og  jeg er nok ganske sikker på at Stoltenberg visste at bidet av han og meg ville havne på Facebook i dag.
Og nå kom det også her på bloggen,-  til enda flere lesere.
Slik lar jeg meg kanskje bruke. Men skitt au. Jeg er ikke mer blasert enn at jeg syntes det var gøy.
Tror Stoltenberg har fått en aksje eller to hos mine barn og.
"Kult a mamma," sa mellomste da  han fikk se bildet.

Og det var flere som fikk foto med seg og statsministeren i dag.
For etterpå  måtte jeg ta et av av Elisabeth og ham. Og da Stoltenberg var på vei til  å gå ned mot Akershus,  kom en kvinne ut av en butikk med mobilen i utstrakte hender og som ba om å  få  bilde med seg selv og statsministeren.
Tre kvinner og en statsminister.

Det er ikke rart han blir kalt pikenes Jens.

Skjerp dere, helsejournalister!

Igjen lyste KREFT med fete bokstaver mot meg på Rimi idag.

Jeg er så lei av at media, og særlig tabloidavisene Dagbladet og VG, men kanskje først og frem Dagbladet skriver om kreft som den største skrekken, som den dødelige farsotten.

 Slik er de skjulte symptomene på 15 ulike krefttyper, skriver de i dag. Det er greit nok. Mange av symptomene er tegn på langt fremskreden kreft.

Verre er det at avisen bringer videre alle fordommer om kreft.

Tre fordommer:

1.At vi dør av sykdommen

2.At vi som får kreft har levd usunt, hatt en dårlig livsstil, vært feite og late.

3. At man hangler før kreften.

Så enkelt, så tabloid, så fordreid. Litt det samme som jeg opplevde for noen uker siden da jeg var brettet ut som kreftsyk i VG. Kreft dør vi av, var der også budskapet.

Noen fordommer er det like greit å avlive.

1. DØD: Sannheten er at 2 av 3 overlever en kreftdiagnose . Flere får kreft ja,  men de aller fleste av oss dør ikke av den. Ja, mulig at mange dør av kreft, at eldre mennesker dør med kreft i kroppen. Men de fleste 30,40 og 50 åringer og forsåvidt 60-åringer overlever sykdommen og har mange tiår etterpå som friske og glade mennesker. På grunn av stadig mer avansert kreftbehandling, kan pasienter med uhelbredelig kreft leve et godt liv i flere tiår. 

2. LIVSSTIL. Jeg og alle de jeg nå er blitt kjent med som kreftpasienter har levd sunt. For det store flertall skyldes ikke kreften  livstilen vår! Så lenge tabloide aviser forsetter å presentere sykdommen så enkelt, fortsetter fordommene å florere blant presumtivt oppegående mennesker. "Kreft, å ja, hun er jo skyld i det da." Slutt!!

Dagbladet skriver om hva som forårsaker kreft.

Røyking, dårlig kosthold, fedme, inaktivt liv.

For egen del : Har ikke røkt, annet enn en sigarett i ny og ne til fest. Siden jeg fikk barn nesten aldri.

Spist massevis av frukt og grønt hver dag hele livet, spist ( og baker selv) grovt brød, masse fisk, og har attpåtil vært vegetarianer fra jeg var 18-32 år eller så.

Jeg har drevet med idrett, ballett, ski, sykling, aerobic, pilates, løping etc . Sittestillende liv har aldri vært min vei.

Jeg har alltid vært slank, i perioder overtrent og mager ( ikke nå da, men er ikke så verst trent nå heller)

Har vært forsiktig med alkohol.

Jeg har attpåtil fått tre barn og ammet dem alle tre til de var drøye året, de to minste faktisk enda lenga lengre.

Likevel fikk jeg brystkreft .

Inntil 1. november ifjor en helt surrealistisk tanke,

Og mange andre jeg kjenner som har vært mye sunnere enn meg har fått kreft. Jeg synes nesten det er en regel blant de jeg kjenner at de er slanke, trente og opptatt av kosthold og helse.

Men i media blir kreftpasienter presentert i sterotyper. Oppslag som er egnet til å skape skam blant kreftsyke.

Hører dere: Trente, sunne, friske, glade og aktive mennesker får kreft. 

Hvor mange førstesider på spekulative kreftsaker har Dagbladet kjørt i år? Det er mange, ihvertfall.

3 SYMTOMER: Den tredje fordommeen avisen maser om er alle symtomene. At man hangler, at man blør og  har all verdens fæle symptomer. Gufne symptomer som får folk til å grøsse og frykte.  Men man har ikke mange symptomer når kreften er på et tidlig stadium. Jeg kjenner meg ikke igjen i hele den smørbrødlisten som avisen presenterer på brystkreft.  Jeg hadde ingen av dem, ingen smerter, hudforandringer, puss eller annen ondskap. Bare den ene. En kul på 1,3 centimeter. En liten svulst under huden på brystkassen.

Men det er viktig å kjenne sin egen kropp, lytte til forandringene, til de aller minste. Gå til kontroller, og ikke være redd for å oppsøke legen.  Kreft kan ha tatt bolig i kroppen din uten at du merker det.  Da jeg kjente en liten hard kul på brystkassen, kunne det godt være et ribbein som hadde fått et slag,  tenkte jeg første gang. Men da jeg merket andre gang, etter noen uker, at den fortsatt var der og var litt hardere kanskje, forsto jeg at noe var galt og bestilte legetime med en gang. Jeg nølte ikke, jeg ville vite, selv om jeg var skitredd for å få budskapet jeg fikk.

Hvorfor slår dere helsejournalister inn gamle råtne dører av fordommmer.

Sannheten er at det brukes masse penger på kreftforskning verden over, men likevel vet man fortsatt alt for lite om årsaken.

Man vet at vi i vesten har mer kreft enn i fattige land, man vet at røyking forårsaker noen kreftsykdommer, man vet at høye mennesker ( det er jeg) har høyere risiko for kreft, man vet at feite mennesker også har høyere risiko for noen type kreft, man vet at mye rødt kjøtt kan føre til tarmkreft. Man tror at mange av de miljøgiftene vi omgir oss med kan endre vårt DNA; våre arvestoffer og føre til kreft.
Man vet at noen mennesker er genetisk disponert for kreft. Og en dag deler en celle seg feil, og dermed er celledelingen ute av kontroll.
"Du har hatt uflaks, sier legene til meg. "Du har gjort alt riktig og kan ikke klandre deg selv for kreften. Den har rammet deg tilfeldig, slik den gjør med flertallet av de som får kreft."

Jeg har lært kroppen min enda bedre å kjenne nå. Jeg er kommet fra skrekken med et lite, nesten ikke synlig arr på brystet. Jeg er blitt enda mer bevisst livsstil. Aldri en dag uten trening, aldri en dag uten å spise sunt.

Aldri en dag uten å le og elske, aldri en dag uten å fortelle at man er glad i barna sine, aldri en kveld legge seg sint på dem man er aller mest glad i. 

Livet er her og nå. Livet gir ingen garantier for morgendagen.  Jeg skal ikke bli lammet av frykt for tilbakefall av upresise oppslag i media, av andre skrekkhistorier.  Jeg er sprudlende lykkelig, for  kreften er borte, borte!! Og det skal den bare være alltid!!!! Og jeg slutter å kjøpe VG og Dagbladet når dere har enfoldige helse og kreftoppslag på front. Skjerp dere!!

En super dag på jobben!

I dag har jeg vært på jobben i NRK. Første gang siden 1. mars faktisk.
 Siden den gang har jeg vært kjørt av behandling og prioritert å treffe kolleger på turer i stedet for lunsj i messa.

 I dag skulle jeg både møte sjefen og personal for å planlegge min retur til jobb og jeg skulle samtidig bli intervjuet av Liv Rønneberg i Krimtimen på P1. NRK er et stort hus med mange irrganger. Selv jeg går meg vill her!! Krimtimen ligger i radiohuset, langt unna nyhetsredaksjonen i TV-huset hvor jeg hører til. 

Mens jeg gikk gjennom de lange korridorene i det store huset kjente jeg på en god, god lykkefølelse. En takknemlighet. 

For så heldig jeg er. Både som får sjansen til å bli intervjuet om mitt forfatterskap, som har en jobb å komme tilbake til, og som har supre kolleger!!

Krimtimen brukte sendetid på meg og debutboken min På direkten i oktober ifjor, bare dager før jeg oppdaget kreften. Nå hadde  altså redaksjonen lyst til å intervjue meg igjen. ( De som er interessert kan skru på P1 på søndag  den 23. september klokken 14.03)  Priviligert!! For ordens skyld: Krimtimen tilhører en helt annen del av NRK, og jeg hadde aldri truffet programlederen før jeg ble intervjuet av henne ifjor.

Har siden i sommer tenkt meg på jobb, men så har det væt en tur, en trening, et besøk eller noe annet som har fristet mer.

Treffer jo mine beste kolleger uansett privat .

Men nå er jeg på vei oppover igjen. Tilbake til livet. Snart klar for jobb.

Det var første gang på jobb med mitt nye, helt ekte hår.

Etter møtet og intervjuet ble jeg i mange timer på nyhetsgulvet. TV, radio og nett er samlokalisert på et stort område hvor mange hundre jobber. Ikke alle kjente meg igjen med en gang. Jeg har jo alltid hatt langt hår.

Jeg brukte vel et par timer for å komme meg fra Dagsrevydesken opp til kantinen. Møtte så mange på veien, så mange som ville slå av en prat. Takk supre kolleger for gode samtaler, heiarop, turforslag, reiseforslag, klemmer, komplimenter og smil i dag!!!
Det var så godt å se dere alle. Jeg kjenner at jeg savner dere så, men aller mest å ha en spennende og viktig jobb, jeg gleder meg så til å komme tilbake.

Jeg signaliserte i dag at jeg aller mest  ønsker  å bli reporter igjen når jeg kommer tilbake. Akkurat nå føler jeg ikke at det er tid for å ha lederansvar. I mer enn 10 år har jeg spilt andre gode,  som redaksjonssjef, økonomiredaktør, vaktsjef og frontsjef. Nå er det på tide å bruke kreftene på meg selv, finne frem bølla-AC og bli en tøff, utegående reporter igjen.  Leder kan jeg bli igjen siden. Nå vil jeg aller helst lage de gode reportasjene selv.  Jeg har et hav av motivasjon og gode ideer etter å ha vært på innsiden av norsk helsevesen de siste ti måneder  Bare vent, NAV, helsevesen, politikere.  Løfter versus realitet, pengebruk, byråkrati, meningsløse regler.  Her er det så mye godt stoff å finne.

Det skal bli så gøy!!


PS: Jeg var nok litt overivrig og ble for lenge på jobben. Kjente det etterpå at inntrykkene var mange, og at det er en grunn til at legen fortsatt holder igjen på sykemeldingen.

Sorry, men mye kjedelig på Bokfestival

I helgen har jeg vært på bokfestival i Oslo. Byen var full av bøker, forfattere og stolte forleggere i tre hele dager .

 Å,  denne deilige forventning som lyser ut av alle forfatteres øyne når de forteller om sitt nye bokprosjekt.  Jeg kommer aldri til å glemme den sitrende følelsen jeg hadde for nesten et år siden da jeg holdt min første bok i hånden.

Neste år er jeg der kanskje igjen på scenen foran publikum stolt og ivrig fortellende om min nye roman. Jeg synes det er skikkelig gøy å være med på bokarrangement, elsker å møte lesere, jeg har lært meg  faktisk å like å være på en scene. Har ikke alltid gjort det.  Men jeg har lært meg at det er viktig å være godt forberedt, ha en story, en rød tråd, samtidig som man må ha evnen til å improvisere.
Ikke sjelden endrer jeg litt etter å ha sett ut hvem som sitter i salen. Hvis det bare er veldig godt voksne damer leser jeg for eksempel ikke de mest pirrende sexscenene i boken. Hvis det er mange menn i salen  derimot... satser jeg på rå action!

Men altså Oslo Bokfestival. I helgen har jeg bare vært tilhører. Bokfestivalen er for forfattere som har en rykfersk bok, ikke for fjorårets debutanter.
Jeg skal ikke fortelle om hvordan det var å være ute i den store verden med mitt ultrakorte hår, annet enn at det var mange som ikke kjente meg igjen... uhu... Men det går jo over. Heller ikke at det er andre gang jeg var i sentrum siden påsketider, kreften min er ikke en del av denne bloggposten.

Det er morsomt å høre andre forfattere fortelle om sine bøker, og jeg hadde på forhånd plukket ut seanser som jeg tenkte var matnyttige for egen del eller som jeg bare hadde lyst til å høre på.
Men jeg må si at  mange av disse showene var kjedelige.
Det ble for mye litt av alt.
Tror både forfattere og arrangører hadde hatt mye å hente på å spisse hver seanse tydeligere.
Jeg vil ikke henge ut noen spesielle, men i helgen var jeg på flere seanser hvor tittel på bokshowet ikke sto til innholdet.
Men enda verre. Mange av bokarrangementene var direkte kjedelige. Med lite fremdrift, dårlig fokus, lite spennende fortellinger og lite energi og utstråling fra forfatteren. Det er alt for mange sjenerte og forsiktige forfattere!
Unntak finnes selvsagt. Krimforfatter Trude Teige er tydelig på scenen, hun er proff, hun er journalist og er dreven i å tenke ut en story som fenger på scenen. Hvordan hun hadde fått ide til sin siste krim var direkte spennende å høre på.  Hun ga av seg selv og fortalte hvordan hun ble inspirert til å utvikle plottet. Jeg gikk prompte og kjøpte boken hennes, Svik.
En annen jeg alltid synes det er spennende å høre på er Jan Kjærstad. Han gir av seg selv. forteller om frustrasjoner og usikkerhet, og at det ikke er en strak vei å skrive. Dessuten har en på sin måte ustråling.

Aslak Nore og Øystein Wiiks felles seanse om spioner og røvere var også lyttbar, selv om forhåndsomtalen lovet mer enn showet.  Bøkene deres," En norsk spion" og "Hvit panter" er nok veldig forskjellige, men likevel var seansen vellykket: Den hadde en form for rød tråd fordi forfatterne evnet å spille på hverandre, hverandres bøker og helter,- og bruke humor. Og Wiik, kan jo i likhet med Jo Nesbø, spille på mer en sitt forfatterskap på scenen. Wiik legger nok mer i forberedelsene enn de fleste av oss andre forfattere. Selv om få av oss forfattere kan synge, kunne nok mange av oss snappe opp litt inspirasjon fra hans bok-musikk-show.
Ikke for å kopiere. Det handler mer om at vi forfattere må jobbe med å finne hver vår stil i møte med leserne.


Jeg tenker ihvertfall at det er nyttig å se andre forfattere fortelle, og tar det med meg hjem som inspirasjon. Tenker at det er så viktig å vise energi og utstråling når man forteller om boken sin, være begeistret, holde på den sitrende forventningen. Alt for mange flinke forfattere er for beskjedne på scenen. Forlagene gjør dyktige forfatterne en bjørnetjeneste ved å ikke veilede dem i å fortelle kort, konsist og spennende om bøkene sine.
  Jeg fikk selvsagt ikke med meg alt i helgen, og det var sikkert flere strålende seanser som en kritisk  sjel om meg ikke fanget opp. Og jeg er sikkert for kresen, er bortskjemt gjennom alle årene som journalist. For de fleste publikummere  og bokelskere er det jo stas å se forfattere og kjendiser snakke, og ha mulighet for å møte dem etterpå, kjøpe en bok og få en hilsen i boken.

Jeg tenker likevel  at arrangørene kanskje må være flinkere til å finne gode intervjuere. Spørsmålene blir ofte for slappe, det er dårlig dramaturgi i rekkefølgen på spørsmålene, det er for lite tempo og energi på scenen. Det er ikke alltid at det er forfatterens skyld at showet blir kjedelig.

Om jeg fikk med meg noen triks til mitt nye bokprosjekt? Nei, forfattere flest er nok ikke så rause på å dele sine hemmeligheter.

Og PS: Nå risikerer jeg vel slakt av mine egne bokarrangement. Og bare for å si det. Jeg er ikke dreven eller noe spesielt god, jeg er ikke utlært på dette, men jeg tenker på jobben på scenen som en salgsjobb, du skal selge deg selv som forfatter og - hvor du har få minutters nådetid. Fenger du ikke fra start, er løpet kjørt, og publikum kjeder seg. Jeg får hetta hvis jeg merker at folk kjeder seg.
Kjedelig dette?

Og PS2 : Sist uke er brukt til å lade batterier på hytta. Sove, sove, sove, gå på turer, sove, skrive, bade i havet og sove.

Fest for livet

Jeg er glad i å markere livets høydepunkter. Vi har ofte fest i vårt hus. Heldigvis liker både små og store  det, og vi har en stor omgangskrets. Vi er priviligerte slik.

Da jeg begynte på cellegiften rett etter nyttår hadde jeg fest for venner, gode naboer og kolleger.
Det var min egoistiske måte å samle alle de jeg hadde lyst til å se før jeg vinket ha det til denne verden... ihvertfall med hår og med god helse..
På festen lovet jeg at jeg skulle ha fest i månedsskiftet august -september, etter en god sommer med oppbygging av kroppen. Ville være i form til fest, tenkte meg,  behandlingen skulle jeg jo være ferdig med i mai.
Det jeg ikke visste da var at kreften var tøffere og mer aggressiv og behandlingen skulle vare ut august.  (jeg måtte ha tre måneder ekstra med cellegift.Hele juni, juli og august gikk med.)
 Sommeren forsvant.
Så jeg er akkurat ferdig med behandling. Har ikke akkurat fått hentet meg inn ennå.

Men fest  ble det som lovet.
Kan ikke gå fra noe jeg har sagt, selv om mann og flere mente det var galskap.
Men jeg er sta. Dessuten; Hvile kan jeg gjøre etterpå.

Denne gang  var det også av egoisme. Slik prøvde jeg å se alle og takke alle sammen. har ikke krefter til å treffe alle jeg vil ennå.
Jeg samlet et utvalg  av folk som har vært der det siste året til uformell fest i hage og hus. Heldigvis var det sol og varmt, så vi spiste ute.
 Badeengler, turkamerater, nabovenner hyttevenner gode kolleger, flørtepuser, lunsjvenninner, fransk-jenter, barndomsvenner, studievenner,nye venner, chat-venner, forfattervenner, barna og mannen min.
I løpet av kvelden var 70-80 innom. Jeg kunne ha invitert mange flere, men et sted må man sette grensen.
Et par hundre franske pølser, og jeg skal ikke  fortelle hvor mye vin og øl som forsvant.
Men jeg hadde en stor kveld som varte lenge.
Det var mye å ta igjen!

Det å få kreft, er en ensom greie. Du mister utseendet ditt, du mister helsa di, du mister jobbidentitet og du mister også kontroll på livet ditt. Kreftbehandlingen tar fra deg alt. I bytte gir den deg smerte, frykt og ubehag.
Du kjenner deg naken, du ser kjernen i deg selv.

 Jeg har valgt å være åpen om sykdommen. Men smertene har jeg holdt for meg selv. Smerten, frykten, tankene, jeg har ihvertfall ikke delt det med mange. Noen veldig få har fått en liten titt inn til mine innerste tanker, inn i sjelen min.
Det har tro meg vært tunge stunder. Kreft er en jævlig sykdom som gjør deg redd, en  jævlig behandling som volder deg smerter og ubehag.

Det er om å gjøre å ikke miste sjelen din, motet og humøret på veien.
Av og til har jeg lurt på om jeg har orket det.
Men selvsagt har jeg det. Neste time, neste dag har alt sett lysere ut.

Året har lært meg mye.
 Jeg vil bruke livet mitt på det som betyr mest for meg. Ikke vits å gå på akkord med seg selv. Kjærlighet til barna er større enn alt annet.
Jeg har sett hvem som er venner og hvem som bare er bekjente. Men livet byr på herlige overraskelser. Bekjente er blitt venner, og jeg har til og med fått helt nye venner!
Men viktigst: Jeg har bekjempet dritten, jeg har fikset behandlingen, jeg døde ikke av den agressive behandlingen, jeg beholdt vettet og motet med god hjelp av hundrevis av gode støttespillere, familie, venner, naboer, ekser, kolleger.
Så mange gode folk har fulgt meg opp på alle mulige måter. Mailer, telefonsamtaler, chat, turer, gode middager, lunsjer, uventede besøk, isbading, hytteturer, blomster på døren, spa, smågaver, massasje, latter, ærlige samtaler. Gode folk som har vært der for meg hele tiden, ikke bare i starten da kreften hadde nyhetens interesse.
Så mye å feire, så mye å markere.
Denne kvelden kastet jeg parykken for godt, tok på meg  rød kjole og høyhæla sko og var kveldens om ikke dronning, så ihvertfall vertinne med kveldens bredeste smil.

En kveld  med huset fullt av vennlige mennesker, ikke rart jeg bare hadde jeg det supergøy!
 Glad! Takknemlig! Litt hyper.
Selv om det helt sikkert tar meg noen dager å hente inn krefter igjen.
Til uken reiser jeg på hytta for å sove, hvile, gå på turer, svømme i havet og kanskje skrive litt også.
Jeg er begynt på veien tilbake til livet.

Slutt å røyke da, kompis!

Hver dag da jeg gikk fra parkeringsplassen på Radiumhospitalet til hovedinngangen for å få min daglige kreftdøder-dose passerte jeg et leskur. Det luktet vondt allerede før jeg var fremme. Sur røyk.
Dere lesere har sikkert nå forstått hva det var.
Leskuret var et krypinn for røykere.
Der satt de sammenkrøpet med giftpinnen i munnen, kreftpasienter. De sugde nikotin inn i sine plagede kropper. Mange av dem i rullestol, andre så tynne og svake, at det var et under at de hadde klart skrittene til skuret.
Det er ikke mye forskerne vet om årsakene til kreft. Men de vet at røyking øker risikoen for å utvikle sykdommen.
Felles for menneskene i skuret var at de så usunne ut, mer usunne enn meg, følte jeg ihvertfall .
Mange av dem satt endatil med oksygenslange i nesen. Andre med stativ med instravenøs medisin, noen med cellegift.
Når solen skinte var hele plassen foran hovedinngangen full av  røykende kreftpasienter.
Jeg fikk vondt inne i meg.

Kreftbehandlingen koster mye menneskelig, av smerter og lidelse, den koster samfunnet masse, masse, likevel sitter dere der og røyker! Dere vet jo at røyking er en av risikofaktorene for å utvikle kreft. Dere må vite at kullosen motvirker effekten av cellegiften og strålingen?
Ok, jeg forstår sigaretten er vanedannende. men det er sukker og. Jeg var en godtemoms, da jeg fikk kreft , sluttet jeg med sukker. Vet kreften elsker sukker. Enkelt valg for meg.
Hvorfor er det ikke for dere, tenkte jeg.
Jeg sier ikke at jeg er noe bedre eller klokere enn dere, men hvorfor slutter dere ikke med den giften nå når dere er syke?

En dag da jeg satt og ventet på at det ble min tur utenfor stråling 3, overhørte jeg en samtale mellom to andre pasienter, den ene en kvinne rundt 40 som fortalte at hun hadde barn hjemme, den andre var en  eldre mann som akkurat hadde mistet kona si i lungekreft. De snakket om sigarettene de savnet akkurat da.   Kvinnen sa at hun syntes det var pyton å sitte på venteværelse uten å kunne røyke. Jeg så opp da hun sa det, hun var nemlig tilkoblet et cellegiftapparat også.
"Etter behandlingen nå, som jeg gleder meg til å få meg en røyk! Et par timer uten er jo rene torturen."
Jeg hadde lyst til å filleriste kvinnen, men bøyde meg bare over boken min igjen.
Men hallo, hvor var hun? Hadde hun skjønt alvoret? Det er ingen fest å få spredning av kreften.
Det står advarsler på skjemaene vi får om at røyking reduserer effekten av behandlingen.

Men nå kommer jeg egentlig til det jeg ville fortelle, om møte med  kompisen som tittelen lovet. Eller kompiser er vi vel ikke, men gamle kolleger i mange år. Jeg vil ikke røpe mer.
Men altså; En dag jeg småløp innover korridorene for å rekke stråletimen min, møtte jeg  ham, en gammel god bekjent. En jeg har jobbet med i mange år.
Han satt og ventet utenfor et undersøkelserom.  Først kjente jeg ham ikke igjen. Han så annerledes ut. Blekere. Tynnere. Mindre selvsikker.  Redd.  Jeg stoppet og sa navnet hans, litt usikker på om det virkelig var ham. Men det var det.
Han reiste seg også litt usikker, men så kjente han meg igjen, til tross for  sixpence og kort hår.
Fordi det var åpenbart at vi var der i samme ærend, og jeg fortalte for å bryte isen at jeg hadde hatt kreft.Da fortalte han  jo det var jo derfor han var der. Hvordan kreft har du fått da? spurte jeg. Men jeg visste allerede svaret. Han var jo en storrøyker.  Og jo, han hadde fått lungekreft. Og han sa lakonisk at det tok noen tiår med røyking før han fikk sykdommen..
Vi utvekslet noen erfaringer, eller det var kanskje mest jeg som gjorde det, men så måtte jeg løpe videre.
Da jeg lå under strålemaskinen, tenkte jeg : "Søren hvorfor sa jeg ikke til han: " Slutt å røyke nå da! Behandlingen virker bedre hvis du lar være."
Tror han hadde fikset at jeg sa det.
Men jeg så ham ikke etterpå da jeg var ferdig. Heller ikke noen av de andre dagene på Radium .
Men hvis du leser dette, tenk over det da, kjære du gamle kollega, selv om det er deg og du har alltid røkt, det går an å la være?
Behandlingen virker bedre om du ikke røyker, og i fremtiden er det heller ikke lurt å røyke om du er redd for tilbakefall, eller?
Vi har livet kjærere enn en sigarettpakke eller en sjokolade, har vi ikke?
Og slapp av, jeg forteller ingen at jeg møtte deg der, ja jeg røper ikke hvem du er.

Om "case"-enes tyranni i media

I dag løp-gikk jeg en lang tur alene med bikkja. Kjente jeg var møkk sliten i hodet etter det siste døgnet.  Skulle egentlig reist på hytta og hadde gledet meg til duggfriske bad i havet, lange turer, sove til jeg våknet av meg selv og stillhet  Men jeg utsetter turen til Sørlandet.
I dag fikk jeg ikke ro.

I morges våknet jeg av at det lå meldinger fra Journalistens redaktør  (fagbladet til oss journalister) på telefonen.  Fagbladet ville gjerne legge ut bloggen min fra i går på nettstedet Journalisten.no.  Bloggen   om at det er sunt for journalister å oppleve selv å bli intervjuobjekter. Skrev den etter at jeg var  brettet ut over to sider i søndagens VG. Jeg visste selvsagt at  reportasjen kom, hadde blitt intervjuet tidlig juli en gang. Likevel fikk både det bærende bildet, ingress, og totalpakka  meg til å skvette.  Det var dette jeg formidlet på bloggen igår. Om medias makt. Noen tanker om at ikke alle, og ihvertfall ikke jeg selv, alltid er hundre prosent bevisst den enorme makten vi utøver, hvordan det vi skriver, vinklingen vår, hva vi utelater kan påvirke enkeltmennesker og deres pårørende.


Det kunne  ikke skade om Journalisten gjenga bloggen, tenkte jeg.  Uansett ville det bli en liten sak  langt ned på siden eller i sidespalten. Kanskje det ville bidra til at en eller to journalister til reflekterte over hvilken makt vi journalister egentlig besitter.

http://journalisten.no/node/38132

Og plutselig raste det  inn med støttemeldinger  på mail, sms, twitter og via Face.  For blogginnholdet mitt endte som toppsak på Journalisten.no.  Formuleringen min "Flere journalister skulle selv prøve å bli objekter.Da ville de kanskje bli litt mer ydmyke. "  ble  retweetet av mange på Twitter, og jeg fikk mange flere følgere. Mange mediefolk, redaktører.
Jeg fikk litt klump i halsen. Tenkte at dette også kunne oppleves voldsomt av VGs journalister. Min blogg blir lest av mange, i dag fikk den endatil nye lesere. Bloggen min kan oppleves urettferdig for reportasjeteamet.  Jeg har på den måten også litt makt som blogger,- jeg prøver å være bevisst den.

Før turen fant jeg frem gårsdagens VG som fortsatt lå i bilen,  bladde opp til sidene og så igjen på det fæle bildet av meg og på settingen, og grøsset. Det er ikke meg. Jeg er ikke dødssyk. Skal ikke dø av kreft, ihvertfall ikke nå midt i livet.
Mønstreet igjen bildet av meg med de tømmerstokk-bena. Kan ikke en gang huske at jeg noengang har sett så ille ut. Det er utrolig hva man holder ut, når man må, tenkte jeg. Og utrolig hvor fort man glemmer hvor fælt alt er. Hvor fæle bivirkningene av cellegiften er.
Et bilde av en kreftpasient er ferskvare. I sommer da bildet ble tatt  syntes jeg ikke at jeg så helt jævlig ut. Men det synes jeg nå.
Men det er jo mer enn bildet som ikke rimer. Tenkte på det mens jeg gikk tur. Hvorfor denne reportasjen var annerledes enn andre reportasjer hvor jeg før var intervjuet.
Det handlet om mer enn at kreften er personlig, og at jeg er redd for barnas reaksjon. .Alt det jeg var sitert på i reportasjen stemte. Problemet var alt rundt. Alt det dystre. Kreft dør man av, var hovedbudskapet til artikkelen.

Jeg tenkte på alle de gangen jeg er intervjuet. Om jobbskifter, om kontroversielle saker, om omtale av millionsøksmål mot journalisten Anne Cecilie, ( ble frifunnet) om drapstrusler jeg har fått som journalist, om det å skrive bok, til og med om kreften, om puppekø, om bokhandlerenes makt, om stenging av Facebook for brystaksjonen.
Jeg har vært intervjuet på radio om drapstrusler, vært i alle store aviser med boken min og med kreften og jeg er blitt vekket av en Se og Hør reporter en lørdag morgen en gang om en sak hvor en kjendis hadde sterke oppfatninger om meg og min journalistikk.
Alle disse sakene har handlet om kalde eller myke fakta, noe med meg har vært fokus for artikkelen eller innslaget..

Plutselig  midt i en bakketopp i skogen forsto jeg hvorfor det denne gangen  var annerledes. Det handlet om mer enn at artikkelen var personlig, om liv og død.

Alle de andre gangene jeg før er blitt intervjuet har jeg vært en ressursperson, en aktør,  journalist, leder, forfatter, forfatter som fikk livet snudd på hodet av kreft. Den store forskjellen denne gangen var at jeg i søndagens VG var det vi på journalistspråk kaller et "case".  Et skarve case. Et eksempel avisen brukte for å illustrere og fortelle om en trend.   En som passer inn i historien, og ikke en person historien handler om.  Vi bruker case til helsestoff, til forbrukerstoff, til økonomisaker, you name it. Case skaper nærhet og identifikasjon, gjør artikkelen mer forståelig for leseren.

Jeg kjenner meg igjen, både som reporter og som leder. Har du et godt case, er saken reddet. Uten case, ingen sak.
I NRK bruker mange reportere som kanskje ikke har stort kontaktnett fellesmailen på huset til å spørre kolleger etter case til ditt og datt.(Akkurat det er veldig irriterende, og jeg lurer på om journalister ikke har nettverk)  Journalister bruker som regel vanlige folk som caser. Folk som ofte ikke kan mediespillet. Det er det enkleste.
For VGs journalister var jeg et case, men de visste jo at jeg var erfaren journalist og kunne spillet.
Men jeg var likevel litt amatør her, fordi jeg ikke forsto rekkevidden av det jeg stilte opp på.
Problemet med mitt case var at jeg egentlig ikke sto til sakens fokus. Jeg overlevde kreften, mens artikkelen påsto at  kreft er en sykdom vi kommer til å dø av.  Jeg var anti-historien i reportasjen. Ellre lyspunktet i den dystre reportasjen, om du vil. I Tv er det aldri en god måte å lage reportasje på,  Å komme med et negativt case, det blir forvirrende.
.
Det er derfor også at det oppleves så skremmende. Bilde av ugjenkjennelige oppblåste jeg i en reportasje som handler om hvilke sykdommer vi skal dø av. Jeg vil ikke og skal ikke dø av kreft nå ihvertfall, ikke før om minst 40 år!

Journalist møter seg selv i døren

I dag skvatt jeg skikkelig. Visste at reportasjen kom i VG denne søndag. Men jeg skvatt av flere ting. Først av det gamle bildet, tatt for nesten to måneder siden, rett etter seks måneder på cellegift., før strålingen og før jeg fikk hår. Med parykk og blubbete, oppblåst kropp ( masse vann av cellegift) går jeg  i landets største avis langs stranden i Sandvika.
Reportasjen skulle egentlig stå på trykk i juli, men ble utsatt. Slikt skjer.
Men jeg og mine omgivelser kan se at bildet er gammelt, mens jeg ennå var syltet skikkelig på cellegift og alle medisinene jeg måtte spise for å tåle giften. Jeg er ganske ugjenkjennelig og ser ut som en kjempe.  Jeg tilbød avisen denne uken å få tatt et nytt bilde av meg. Jeg ser jo ganske annerledes ut nå enn jeg gjorde tidlig i sommer. Men de ville ikke det, eller trengte ikke det.

I dag ser jeg litt sunnere ut, håper jeg, selv om jeg ikke er der jeg var for ti måneder siden. Jeg er fortsatt preget av cellegiften, men jeg er slankere og ser vel nesten normal ut, med unntak av håret da.

Jeg skvatt også av vinklingen på artikkelen. Jeg trodde fokuset mer var "Før døde man av kreft, nå overlever de fleste. " I stedet var altså fokus: "Stadig flere dør av kreft , men Anne Cecilie var heldig."
Avisen tok kontakt med meg tidlig i sommer og jeg forsto altså at de ønsket å lage noe på hvordan det var å overleve en sykdom som før var dødelig, i tillegg til endring i sykdomsmønster i befolkningen. Jo da, de sa at de også ville skrive at mange dør av kreft.
 Har ikke turt å vise artikkelen til mine tre barn enda. Frykter deres reaksjoner. De er ikke lenger så redde for kreften. De vet jeg har bekjempet dritten.  Men det er voldsomt å se sin egen mor over to sider i avisen, med fokus på sykdom og død. Vil ikke at de skal bli urolige igjen for fremtiden.


Jeg fikk en varsel på mail om artikkelen fra Retriever i morges på telefonen ( forlaget Aschehoug abonnerer på en slik tjeneste for alle forfatterne sine) og jeg dro bort til nærmeste bensinstasjon for å kjøpe VG og Dagbladet. Jeg leste artikkelen  i bilen og gjemte avisen.
Som barn av sin tid leser også mine unger mest nettaviser heldigvis, og artikkelen finnes bare på papir. Kanskje naivt, men jeg håper de slipper å se oppslaget.

For jeg skal ikke dø nå, jeg skal ikke dø av kreft. Og det står også i artikkelen. Det er bare at hovedinntrykket til artikkelen sier at man dør av kreft før ellers siden.
Jeg leste selvsagt sitatene mine på forhånd. Kan ikke klandre journalisten.  Men jeg ante jo ikke tittel , fokus og at man kjørte meg opp i ingress.Det har jeg heller ikke krav på å vite. Bare sammenhengen jeg brukes i.
Ja, ja.
Og igjen ser jeg hvor godt det er å bli minnet på hvor stor makt man har som journalist. Jeg har vært det i hele mitt yrkesarktive liv, men har nok ikke hele tiden vært så bevisst det.  Jeg har hatt fantastisk spennende jobber i landets største redaksjoner.  Aftenposten, Dagens Næringsliv,  NRK og Dagsrevyen før jeg ble frontsjef for NRK.no. Bølla-Remen kalte gutta meg i Dagens Næringsliv hvor jeg jobbet i mange år, fordi jeg var så tøff og pågående som journalist, med massevis av førstesideoppslag.  Av og til har jeg møtt folk i private sammenhenger som er blitt intervjuet av meg og som husker det godt og da får jeg ofte høre hvor nervøse de var for intervjuet, for mine motiver og for vinklingen.
Noen av dem med god grunn.
Flere journalister skulle selv prøve å bli objekter, Da ville de kanskje bli litt mere ydmyke for makten vi besitter.(  Parantes bemerket : Dette beskrev jeg jo i krimboken min, På direkten. Hva skjer med journalister som selv blir forfulgt av pressekolleger, som kommer på topp i TV-sendinger og på førstesiden i avisene?  I min bokverden ble det drap av slikt)
Jeg har opp gjennom årene blitt intervjuet mange ganger.  Gjennom jobben som journalist flere ganger, og særlig årene da jeg var  økonomiredaktør i NRK. Og selvfølgelig mye med bokdebuten min i fjor før kreften, men de gangene var det bare gøy,  en lek. .Det er først nå med kreften at det blir så personlig. Jeg har valgt å være åpen også i media. Målet mitt har hele tiden vært å ufarliggjøre kreften. På tross av at VG skriver noe annet, så overlever de fleste av oss kreften.  Kreftbehandlingen blir bedre og mer målrettet.. Såvidt jeg husker ligger overlevelsesprosenten på  hele 70-80 prosent for kreft generelt, og på nærmere 90 prosent på brystkreft.

Ellers fryder jeg meg over at håret gror, og kjente , til tross for VG-oppslaget, på lykkefølelsen i dag da jeg kjørte min gamle Saab  cabriolet og merket hvordan vinden tok tak i håret. Formen svinger, humøret likeså.  Det er lett å overdrive i iver etter å leve normalt.  Hver dag blir jeg slik sett en erfaring rikere.


Og PS mandag formiddag: Journalisten har nå gjengitt bloggen min. Jeg ønsket ikke å ta journalisten bak reportasjen. Hun var søt og hyggelig. Men dette handler om at vi journalister ikke alltid ser hvordan nyansene kan virke store for de som blir intervjuet, og ikke minst deres pårørende. Flere venner skvatt også da de så bildet i gårsdagens VG.
Dessuten; det var akkurat dette som var budskapet mitt i kriminalromanen På direkten. Jeg ønsket å skrive om hva som skjer når journalister selv blir jaktet på, selv ender på førstesidene og på topp i Tv-nyhetene. Slikt blir det mord av, i min boks verden!


Og PS2. . Her er jeg omtrent samtidig, en uke før, men etter siste cellegiftkur i samme tunika som  bildet først her fra VG..Jeg så ikke ut på samme måte som et et oppblåst mumietroll. Fotografens bruk av vidvinkel og måten det er tatt nedenfra og opp gjorde meg til et unødvendig monster...