Mitt Afrika

Drømmer bør forfølges,- og ikke forbli i drømmeland.
For et drøyt år siden før kreften, da jeg debuterte som forfatter,  sa jeg til barna at vi skulle dra til Afrika for bokpengene.

Familien skulle få drømmeferie for overskudd av skrivingen min.Det var en fin premie for at de hadde holdt ut med med meg som dobbeltarbeidende journalist og forfattermamma noen år.

Afrika skulle oppleves. Safari og badeferie

Det ble ikke slik. Hele 2012 forsvant i behandling og sykdom. Jeg ble hjemme de gangene mannen min og barna dro på ferie til utlandet.
Legene la ned total reiseforbud. Jeg fikk i høyden reise på hytta og på noen boksigneringer utenbys så lenge jeg var  max en time unna et sykehus.
Å reise til utlandet var utelukket.

Drømmen om turen til Afrika var der hele tiden, men syntes lenge veldig, veldig urealistisk å få gjennomført.
Utover høsten ble jeg sterkere.
Da bestemte vi oss for å reise nå i desember og januar. Droppe julen og storfamilien.
I stedet for å stresse med gaver, julemiddager og brunsjer med storfamilie og venner, bestemte vi oss for å være egoistiske.
Bare være oss 5,-  langt borte.

Flere leger advarte meg mot farene for å reise. Kroppen er kjørt etter aggressiv kreftbehandling. Fremmed bakterieflora, masse livsfarlige sykdommer, malaria.  Jeg kunne bli syk og få problemer.
Men jeg trosset advarslene.

Fire dager før julaften satte vi oss på fly som skulle føre oss til Nairobi i Kenya.
All verdens vaksiner var tatt.
Reisen var lang og slitsom for meg,  24 timer på farta ble det med alle mellomlandingene, men overlevde det.

Jeg har mindre krefter enn før og måtte sove da de andre gikk ut for å spise den første kvelden. Men neste dag var jeg fit for fight da sjåføren og guiden vår  hentet oss på hotellet.
Eventyret startet. Slik så safaribilen vår ut.

Vi kjørte til områdene hvor vi skulle på safari.  I alt var vi i 3 naturreservater-

På landeveien fikk vi sett mye av Kenya, og opplevde et yrende og fargerikt folkeliv langs veiene. Her går mennesker, mengder, flokker av folk beveger seg ute i solen.På vei til jobb, til markedet, for å skaffe seg matvarer, for å selge noe, for å gjete dyrene, eller simpelhen for å flytte på seg.

Det er umulig å gjengi alle inntrykkene fra turen. Ferien var fabelaktig, - noe som bildene kanskje gir et bittlite inntrykk av.

Først altså Nairobi- hektisk millionby med trafikkkaos,  uendelige køer, forurensing, fargerikt bybilde, stolte vakre og glade mennesker tross mye fattigdom. Vi så ikke tiggere slik man opplever i andre storbyer.  Arbeidsledigheten er enorm i landet. Men i stedet for å tigge,  solgte  folk noe langs veiene. Bananer, mais, blader, søtpoteter, en høne eller hva de kunne tjene penger på.

 Vi besøkte  Karen Blixens farm som ligger rett utenfor byen.

Før, da Blixen levde, strakk kaffefarmen seg helt til Nairobi by. Hele området rundt hvor farmen ligger er oppkalt etter henne. Skoler, cafer, boligkompleks, sykehus etc. Hun må ha betydd mye for mange mennesker.
Farmen var et fantastisk sted.  Huset var mindre enn jeg trodde, men det var magisk å være der. Se klærne hennes, spisebordet, soverommet, arbeidsrommet med skrivemaskinen.
Jeg satte meg ned på terrassen hennes, så utover fjellene som hun så vakkert beskriver i boken Out Of Africa, lot ettermiddagssolen kjæle med huden min mens jeg lukket øynene, lyttet til de fremmedartete lydene og luktene av sterke og krydderlignende blomsterdufter
 Kanskje ble jeg litt inspirert... beveget, ikke vet jeg, jo, forresten det vet jeg.



Besøket gjorde inntrykk på meg. Jeg vil se filmen Out of Africa igjen, og barna vil det og. Overrasket ble jeg over å finne filmen i den første plateforretning jeg gikk inn i da vi kom hjem.

Fem dager på safari. En stor opplevelse. Flere magiske øyblikk.
Glemmer aldri de første sjiraffene vi så, spankulerende rett foran oss, eller løveflokken som hvilte seg under et tre, eller løvemammaen som hadde drept en sebra, den tillot at vi stoppet 7-8 meter fra henne og ungene. Heller ikke geparden med to unger som vi fikk lov til å studere en 20 minutters tid, inntil et annet safaribil kom og forstyrret idyllen. Da forsvant hun med ungene, snerrende og krypende. Vi ville ikke plage henne lenger, og så til vår forskrekkelse at den andre bilen forfulgte gepard-flokken.
Argh! Blir sint av slik, sint på uvettige hvite turister som ikke viser respekt for dyrene.
Hver dag sjelsettende opplevelser. Hver dag en påminnelse om hvor priviligerte vi er, Hvor heldig jeg er.

 Vår fantastiske guide kjente utmarken og dyrene. Han visste hvor alle dyrearter kunne gjemme seg. Vi opplevde " the big five" på nær hold, neshorn ( også det sjedne svarte) , elefant, flodhest, løve og gepard.
Vi så mengder med sjiraffer, hyener, aper, merkelige, fargerie fugler. Det er nesten umulig å oppsummere.
Men det var rart. Den første dagen gikk vi i fistel av synet av aper, sjiraffer og sebraer. Men etterhvert ble vi blaserte,- og leet nesten ikke på et øyelokk for sebraer eller aper langs veien. Det er like vanlig som sauer og kyr på landet i Norge...

Vår camp, eller det var et hotell, som var laget som en Masai-landsby, lå midt i den enorme nasjonalparken Masai Mara. Området er en enormt, en sjettedel av Norge.
Om kvelden sovnet vi til løvebrøl, helt utrolig, og om morgenen våknet vi til den fantastiske symfoni av fuglesang.
Liten hvile var det disse dagene. Opp klokken 05.30 til frokost og ut med soloppgang for å finne dyrene som var ute på jakt.
Vakkert landskap, endeløse sletter.

Aldri om jeg vil glemme lydene og luktene i Masai Mara.


Så sceneskifte. Late soldager på fantastiske Zanzibar. Vi var heldige og hadde funnet rom /hytter på et nydelig sted på sørspissen langt unna turistmaskinene lenger nord. Vårt hotell lå i utkanten av  en landsby.  Avslappende og ujålete sted ,  helt i min stil...

Vi levde slik at vi kom tett på samfunnet. Vi opplevde barna som badet på stranden om ettermiddagen etter den muslimske skolen, kvinnene som gikk ut for å sanke siv og hente fisk når det var lavvann, fiskerne som kom inn med sine båter.

 Lyder, lukter, lys. Alt så fremmedartet.

Vi svømte med delfiner. Magisk.
Men vi likte ikke at de lokale båtguidene jaget delifinene med båtene sine på delfinsafari... fy!

Vi svettet i varmen, de første dagene. Zanzibar er en tropisk øy med høy luftfuktighet og varme
 For meg var det umulig å ligge i varmen. Fant skyggen under en parasoll av bast, leste og skrev litt også selv...

Tom Kristiansens KORBÆREREN var med på tur, og ble lest av meg, mannen min og eldste barn.

Dette bildet er tatt ved 17-tiden en dag.Tenker at vi har alt for korte dager, for lite sol om vinteren i Norge.

For første gang var barna i et så strengt relgiøst samfunn,  hvor alle kvinner går tildekket med sjal eller burka. Smågutta passet på meg og søsteren deres, at vi gikk med lange nok kjoler og dekket til skuldrene da vi var utenfor hotellet..

Vi besøkte en landsby utenfor allfarvei hvor noen norske venner støtter et prosjekt for å få kvinner til å leve av landbruk i stedet for den helseskadelige tørking av sjøgress.

Jeg blir berørt og inspirert  av å møte mennesker som lever så enkelt, så fattig, men som har slik verdighet og glede.
.

De siste to dagene på øya bodde vi i Stone Town. Vi feiret nyttåraften der. Nok en eventyr magisk opplevelse. På forhånd hadde vi ingen forventninger. Men hotellet vi bodde på hadde noen gamle ruiner i hagen hvor det blant annet var Spa-anlegg og yogarom. I stedet for t vi spiste i restauranten under bambustak, hadde de flyttet alt ut til ruinene. Under åpen himmel, bare opplyst av stjerner og stearinlys spiste vi nyttårsmiddag, mens vi ble bææret av nydelig sang fra et kor som sto gjemt ulike steder i ruinene. Det var rett og slett grøssende vakkert! Umulig å beskrive..

Takket være venner og litt flaks ble vi invitert inn i afrikanske hjem. Vi kom tett på fattigdom, kampen for tilværelsen.

Vi traff stolte, glade mennesker.

Den høyere utdannede Masaien John som hadde flyttet hjem fra storbyen for å leve tradisjonelt som en Masai, i et lite jordhus hvor oppholdsrom er på noen få kvadratmeter, hvor de bor i samme hus som husdyrene, hvor kjøkkenet er et pent ildsted, hvor gulvet er hardtråkket jord, hvor mannen bor i den ene enden av rommet i den største sengen, mens kona og barna deler den minste sengeplassen.

 John jobbet som lærer på den lokal skolen og var stolt av sine røtter og sin stamme. Masaiene er en av 42 stammer i Kenya. De er høye, vakre mennesker, lever i pakt med naturen, dreper ikke villdyr, annet enn når de må forsvare seg. I storbyen brukes masaiene mye som vakter, fordi de er utholdende, tåler lite søvn fordi de i generasjoner har lært seg å sove lett, fordi de alltid må være på vakt for dyr som kn angripe. Noen uker før besøket hadde en løve kommet seg inn  gjennom et av hullene i gjerdet rundt landsbyen. Heldigvis gikk det bra. Villdyret var ikke agressiv mot menneskene og slapp også med skrekken.

Glemmer aldri dette besøket.

Aller størst inntrykk gjorde nok besøket på det lille barnehjemmet for 40 gatebarn. Noen ildsjeler driver det private hjemmet. Vi hadde med to bager hjemmefra fulle av pent brukte barneklær og noe nytt, samt fotballer, kortstokker og andre spill.

Det gjorde inntrykk langt inn i et mammahjerte når barna dine ga bort sine yndlingsklær, når ene sønn ga en av guttene sin fotballdrakt, når vi så småjentene løpe rundt i Ingerids avlagte sommerkjoler.
Heretter sender vi brukte klær dit i stedet for til Fretex.
Barna sang for oss. Vi ble oppfordret til å synge for dem og. Like vakkert lød ikke det!

Selvsagt levde vi i stor kontrast til alle de innfødte vi traff.  Kvalm stor kontrast.
I Nairobi bodde vi på mange stjerners luksushotell med sikkerhetsvakter overalt, (også utenfor rommene)  på savannene og Zanzibar bodde vi i bohem-camper og hotell med svømmebasseng, gourmetmat ,spa og ansatte på enhver finger. Den dårlige samvittigheten for dette ble bøtet ved at jeg tenkte at vi som turister er med på å gi mange familier levebrød... Og vi var nok vel generøse med driksen.
En annen gang reiser vi nok enklere. For det blir en annen gang.

Vi var borte i 15 dager, men det kjentes som 15 uker. Vi opplevde så mye.
Afrika vi kommer tilbake!
Afrika var en eventyrlig drømmeferie.

Og det er ikke utenkelig om det vil finnes spor av Afrika i en fremtidig bok. Kanskje i 3-eren.

Qui vivra, verra!

Bloggen min er på VG.no

Jeg har fått mange nye lesere de siste dagene. Litt overveldende egentlig med tusenvis av nye lesere.
Det skyldes VG. Avisen har lagt ut bloggen min på sine nettsider, VG.no.
Det var det forrige blogginnlegget om mitt år som kreftpasient de mente var så bra at de ville løfte det frem. Jeg fikk en forespørsel fra avisen for noen dager siden med spørsmål om de kunne få legge denne bloggen  ut på VG.no:

Det verste med kreftåret

I tråd med mitt ønske om å avmystifisere kreft, måtte jeg jo si ja. Men satte som forutsetning at de ikke skulle legge ut et skallet-bilde fra bloggen.
De valgte  i stedet et hvor jeg har skjerf rundt hodet. Helt greit, jeg ser ut som en kreftpasient, men ikke det verste bildet, jeg ser ikke dødssyk ut...


Det er selvsagt både gøy og skummelt.  Gøy at landets største avis og nettavis synes bloggen min er såpass bra. Litt skummelt at så mange finner frem til bloggen.
Bloggen var jo egentlig ment som en informasjonskanal overfor venner, kolleger og naboer, men har vokst og fått mange trofaste lesere,- også folk som ikke kjenner meg.

Jeg har hele tiden prøvd å balansere. Være privat i mine skildringer uten å bli for personlig.
Når bloggen min nå har ligget der ute har klikkene kommet opp i femsifrede tall.
Vanligvis er noen hundre innom bloggen min daglig, det hender at klikkene kommer opp i tusen hvis jeg har et ferskt blogginnlegg. Men aldri har så mange vært innom siden min som nå.

Mens kaprerdrama i Algerie har fylt  spaltene de siste dagene har min blogg vært å finne langt ned på VG netts side, sammen med 3-fire andre blogger.

Min blogg har ligget der lengst, siden torsdag.
Det er raust av VG.


Jeg begynte tilfeldig å blogge og har aldri hatt noen ambisjoner med det,- annet enn å spare meg for å fortelle samme historie til mange og å avmystifisere kreften og behandlingen.
Men bloggingen har også brakt meg til avisenes spalter flere ganger. Både Budstikka, Aftenposten og Dagbladet, samt VG og KK har tidligere skrevet om bloggen.

Fra AFTENPOSTEN i sommer

Journalisten.no har lagt ut min blogg hvor jeg hadde tanker om å være intervjuobjekt.
Denne saken Journalist møter seg selv i døren

Tidligere har Budstikka lagt ut bloggen min på sine sider. Jeg kom endatil finalen i en bloggkonurranse avisen  hadde.

Dette viser kanskje at det fortsatt ikke er så vanlig å være åpen om sykdom i landet vårt. At mange holder slikt for seg selv. Noen er skamfulle fordi de er blitt syke, andre er redd for hva folk vil si, at man er mindre verdt på arbeidsmarkedet etter en sykdom, eller at hensyn til familie og barn gjør at man holder sykdom skjult for flest mulig.

For meg har det vært omvendt. Åpenhet har gitt meg oppdrift, kraft og styrke.


Takk alle som har vært innom bloggen min det siste året. Takk til alle dere som har sendt meg private meldinger eller som har lagt igjen hilsner på bloggen min. Det er fint å vite at bloggen har hjulpet andre til å komme seg gjennom kreftbehandling. Det er fint at pårørende lærer noe av å lese bloggen.

Her er klipp fra noen av kommentarene.

"Jeg har vært en fast leser av bloggen din siden jeg selv fikk diagnosen brystkreft i juli ifjor. Den har vært en uvurderlig støtte for meg underveis i min behandling. I innleggene dine har jeg funnet tips og råd - og ikke minst - livslyst og optimisme. Denne kampen skal vi vinne."

"Du har hele tiden vært mitt leksikon, både når det gjelder sykdommen, bivirkninger, behandling og nå tilfriskning. Du kommer ikke til å bli "hun bryskreftdama" for oss som har fått hjelp av deg og bloggen din. I min store familie, betegnes du som Anne Cecilie På direkten. Et sted hvor de kan lese mer enn det de føler at de får ut av meg. "

"Jeg har fulgt deg gjennom det siste året, og det har vært en ære og glede og fulgt deg på din tøffe reise."

"Dette var som å lese min egen historie som kreftsyk! Du har fortalt den på en veldig enkel, men sannferdig måte! "

"Kom tilfeldig over innlegget ditt og jeg må si det traff meg,rørte meg:)Skrevet på en enkel men så utrolig god måte.Jeg kjenner meg så til de grader igjen,tenkte:Jøss det er som høre min egen historie!"

"Jeg fikk samme diagnose som deg i januar i år og har gått igjennom akkurat samme operasjon og behandling. Derfor har jeg hatt stor glede av å lese hvordan du har opplevet sykdommen og behandlingen. For meg har sykdommen blitt litt mindre skummel."


"Jeg har vært igjennom nøyaktig samme kurer, og ble ferdig 14 dager før deg. Det har vært svært nyttig å lese om alle vonde bivirkninger jeg kjente igjen,jeg fikk ingen bekreftelse på at det var "normalt".
For meg har bloggen din vært viktig, du har klart å sette ord på følelser jeg kjente igjen, men som jeg ikke kunne dele med andre. For, ingen kan forstå, som ikke har følt på frykten og fortvilelsen det å få kreft er."


"Jeg har vært gjennom akkurat samme behandling som deg, men lå litt etter. Greit å lese andres/ dine erfaringer om sykdommen og behandlingen. Jeg har også lest boken din og kommer sikkert til å lese din neste bok også. "


Tilfeldig valgte kommentarer fra siste tiden. 
Takk for alle godord! De varmer.

Og takk til alle som har giddet å følge meg, og å  lese paadirekten!

Leserne har gitt bloggingen en større mening enn å bare orientere folk om min behandling og status.
Jeg har lært mye av dette.

Skrive bok,- jeg?

Her bruker jeg et par timer i skyggen på ferien på Zanzibar for å skrive mer på bok 2.

Forrige dagen snakket jeg med en kollega på jobben.
Vi har før diskutert bokdrøm og skriving sammen. Og han har fortalt at han går med en forfatter i magen.
Denne jdagen spurte jeg ham hvordan det gikk med skrivingen, med bokdrømmen.
Jeg har lånt bort en håndbok i skriving til ham, en slik hokus-pokus, how to write a crimemystery....
For noen år siden kjøpte jeg noen slike, for å få tips til det å komme igang.

Kollegaen min lente seg bakover i stolen, smilte til meg, men sa litt beskjemmet at det ikke gikk så bra med skrivingen..
"Jeg sliter med å motivere meg, med å se at det er viktigere å skrive enn å gjøre alt annet som livet byr på."
"Nettopp," sa jeg. "Det er det som avgjør om du blir forfatter ellere om det bare forblir en drøm.
Du må ville det, fremfor veldig mye annet i livet."

Og det er slik.
For sannheten er at det ikke er noe hokus-pokus.

Skriving er hardt arbeid. Skrivingen blir en livsstil.  For å få til et bokprosjekt må man forsake mye. Må bestemme seg for at skriving er viktigere enn mye annet.
Slik er ihvertfall hverdagen for de av oss som ikke er forfattere på heltid.
Første bok tok år av mitt liv. To og et halvt år minst. Jeg skrev før jobb, på turnusfrie dager, i helgene, alle ferier,  i svømmehaller mens barna trente, på tog, på fly. Overalt, bestandig.  I vesken hadde jeg alltid med en notatbok hvor jeg noterte flyveideer jeg fikk underveis, ting jeg hørte eller så, gode formuleringer eller uttrykk.
Jeg veiet sosiale aktiviteter opp mot skrivingen. Sa nei til mye. Prioriterte hardt, jobb, familie, eller famile, jobb, skriving og venner. I den rekkfølgen. Mange hytteturer ble prioritert ned,  kinoturer likeså, og jeg lot gjerne mannen min gå søndagturen med barna hvis jeg var veldig inspirert. Dro jeg på hytteturer eller jenteturer, stjal jeg skrivetid om morgenen, etter tur, før middag etc.

Ja, så skrivingen gjør deg nok mindre sosial, kanskje oppfattes du som sær!

Nå, det siste året mens jeg har vært syk har jeg også skrevet. Ikke hver dag, ikke når cellegiften herjet for mye med kroppen min, ikke i sommer og høst da jeg var på det mest slitne, men ellers har jeg prøvd å skrive hver dag.

Den vanskelige bok nummer 2

Det er både enklere og vanskeligere å skrive bok 2.
Enklere fordi du har gjort det før. Du har lært hva du ikke skal gjøre, er blitt mer bevisst og kjenner de største fallgruvene.

 Jeg har også et persongalleri jeg bygger videre på. Det er vanskeligere, fordi du ikke kan gjenta deg, du må finne på nye skumle scener, helt nytt plott, nye steder å sende hovedpersonene til, og dessuten tror jeg at både forlag og kritikere forventer mer av en forfatter som allerede er ute med en roman.
Debutantens begynnerfeil sees ikke  lenger gjennom fingrene med.
Det er kitt skummelt!

Som forrige gang fikk jeg en ide til starten og utviklet plott og manus derfra. Første gang i På direkten blir en programleder drept under et direktesendt  nyhetsprogram.
Ideen til denne fikk jeg etter egne erfaringer med å sitte som kommentar og ekspert i Dagsrevyens studio.

I bok 2 har jeg en ganske så oppsiktsvekkende, og veldig creepy start.  Tror leseren vil huske disse scenene etter at  de har lagt fra seg boken.
Ideen til dette kan jeg ikke tilbakeføre til en enkelt situasjon. Det er mer inspirert av ting jeg har observert i et visst miljø, sier ikke hvilket...

Med På direkten var jeg så utålmodig etter å komme i gang med manus, at jeg bare begynte på storyen. Jeg visste start og slutten, alt mellom var blankt og utviklet seg mens jeg skrev.

Denne gangen, med bok 2, tenkte jeg ut plottet før jeg begynte å skrive, også sidehistoriene. Men mye av handlingen utvikler seg selvsagt undreveis, mens jeg beskriver personene og scenen. Slik blir romanen til mens jeg skriver. Eller det er vel riktigere å si, slik blir manus til mens jeg skriver.


Denne gangen utspiller ikke hovedhandlingen seg i et mediemiljø, men i helt andre omgivelser. Likevel er journalisten Runa Jæger fortsatt med som en bærende person, mens etterforsker Christina Fiori Mørk er hovedpersonen.
Jeg har heldigvis fått mye ros for min hovedperson, Christina Fiori av bokanmeldere og lesere.
Det er jeg takknemlig for. Uten en spennende og kompleks hovedperson kan man aldri fange leseren, uansett hvor mange skumle scener du har, uansett hvor god fremdrift og action det er i boken.

SLIK ER CHRISTINA FIORI MØRK

Samspillet mellom media og politi i kriminalsaker er også viktig i  denne storyen.


Rutinen min nå mens har vært syk, er  at når barna har gått på skolen, har jeg benket med med stor kaffekopp og frokost og Mac-en.  Tente stearinlys på bordet. Logger meg av Facebook og mail.
Slik har jeg sittet i sofaen et par timer, uten mas eller stress, og skrevet og levd meg inn i Christinas verden.
Etter skriveøkten har jeg gått ut av huset. Trent, gått på tur eller gjort andre ting som gir meg energi.
Kanskje har jeg skrevet litt om kvelden også, når huset har falt til ro.

Ideelt for meg at jeg hadde skrivingen da jeg ble syk. Tror det har bidratt til å holde humøret mitt oppe.
Nå har jeg skrevet 260 sider eller så. Mange bekker små, litt hver dag, ja, da blir det til slutt en historie, et bokmanus.
Det krever arbeid, arbeid. Fokus, fokus.

Jeg tenker bok også når jeg ikke skriver. Jeg rapper rått og brutalt ting fra eget liv, fra andres liv, fra ting jeg leser og hører om. Jeg isbader fordi Christina gjør det. Jeg skriver ikke en scene fra et sted uten å ha vært der selv. Har jeg en scene fra obduksjonssalen eller fra glattcella, ber jeg om å få komme dit for bedre å forstå, for bere å beskrive.
Jeg bruker fantasien min, forstørrer og vrir på følelser og stemninger.
Når jeg er i god skrivemodus, er jeg i Christina Fiori Mørks hode eller i en drapsmanns ødelagte sinn.
Det er så gøy og så herlig når man er der, når stemningen i bokmanus gir deg energi og fremdrift til nye scener. Når stemningen i fortellingen klinger i deg, går skrivingen av seg selv. Da kommer den ene scenen etter den andre.
Men for å komme dit, må ihvertfall jeg være i siget, være godt i gang med å skrive.
Det verste er å begynne historien.


Jeg har før delt noen skriveråd her på bloggen. Ikke det at jeg er noen ekspert.

Noen skriveråd

Skriveråd fra en fersking


Selvsagt kjennes det overveldende å starte med blanke ark. Av og til er det kjempetung å skrive. Selv da tvinger jeg meg til å rable ned ord og setninger. Hvis jeg ikke er kreativ til å skrive nye scener, går jeg gjennom det jeg skrev dagen før, forrige uke, eller ser over starten.
Slik skrives et bokmanus om tusen ganger.  Språket polereres, setninger forkortes, forlenges, avsnitt flyttes. Nye personer dukker opp i hodet mitt..

Hardt arbeid. Og det nytter ikke å vente på at inspirasjonen kommer dalende som tryllestøv.
Inspirasjonen må man jobbe for!

Det beste rådet jeg kan gi er å skrive hver dag, uansett!
Det nest beste er å alltid lese bøker. Lære av andres feil, lære av andres storhet, bli glad over andres flotte formuleringer og bli redd av andres skrekkscener.
Skriv, skriv, les, les!
Så kjære kollega. Stå på. Ikke gi deg. Skriv hver dag, og les mye!

Enda en god nyhet!

I dag var jeg på min siste kontroll på noen måneder på Radiumhospitalet.
Både mammografi og nå i dag manuelle undersøkelser viser at brystene og lymfene er kreftfrie.
Og i dag fikk jeg enda en nyhet. Om et tema som jeg ikke har fortalt om før her på bloggen eller til venner flest.
Om et tema som ville være for  sårt og personlig til å dele,-  om jeg var bærer.
Om jeg var bærer  av et gen som gir brystkreft.

Da jeg ble overført til Radiumhospitalet fra Vestre Viken helseforetak, ville legene der plutselig  genteste meg.
Mens jeg var til behandling i Vestre Viken hadde det ikke vært et tema. Der mente de at krefttilfellene i slekten min var for langt unna til å ha betydning.
Kreft kan være arvelig.
Når man får kreft, spør legene samtidig om forekomsten av kreft i familien. Og svaret jeg ga var  foreldrene mine ikke hadde hatt det, men at mors søster hadde hatt brystkreft med dødelig utfall, min kusine fikk brystkreft, og er frisk, og min mormor døde av nyrekreft.

Legen på Radium, syntes min mormors kreft var interessant. Tre kvinner i tre generasjoner med kreft.

Han mistenkte at min mormor som døde da jeg var liten hadde hatt brystkreft som spredte seg til nyrene, slik det kan gjøre. Den gang hadde de ikke samme mulighet som i dag for å finne primærkreften.

Legen stirret på arket med min families krefthistorie, løftet hodet og så på meg med alvorlige øyne. Så sa han: "Vi vil gjerne tilby deg en gentest. Det kan hende at du er bærer av et gen som fører til arvelig brystkreft."
Stein i magen. Tårer i øyene. Forsto alvoret.

Jeg fikk valget selv om jeg ville genteste meg.
Selvsagt måtte jeg. Måtte vite for mine barns skyld.
 Det var veldig fort gjort. Bare en blodprøve.
Men nå har jeg ventet et halvt år på svaret. Det tar lang tid å analysere blodet for dette. Tror prøvene sendes til USA.
Omtrent fem prosent av brystkreft er arvelig. Det er to gener som kan gi denne arvelige kreften. Ved et gen for brystkreft som kalles BRCA 1, vil mer enn 80- 90 % av kvinnene utvikle brystkreft. 
De siste månedene er jeg blitt kjent med kvinner som har denne genfeilen. Alle har fått kreft i brystene sine, men jeg har også truffet kvinner som har dettte genet og som har fjernet bryst for å unngå å få kreft.


Jeg har prøvd å fortrenge tankene på mulig genfeil,  men det har likevel kommet opp i bevisstheten iblant.  I det siste i større grad. Og den siste uken og dagene med tiltakende styrke.
Latteren min har kanskje vært enda mer støyende på julefester og julebord i det siste enn til vanlig, men de som kjenner meg har sett at jeg har vært litt sliten. Det tar på all venting og usikkerhet.
 Gleden ved å få friskmeldt brystene mine for et par uker siden, har ikke vært himmelstormende. Mer forbeholden. Jeg har ennå ikke trodd 100 prosent på at lykken har stått meg bi.


For jeg visste at jeg mandag 17. desember ville  jeg få svar.
Et svar som ikke bare ville ha konsekvenser for meg, men også for barna mine.
Var jeg bærer, hadde jeg forhøyet risiko for å få kreft igjen. Jeg ville få tilbud om å fjerne begge brystene, og jeg kunne og få tilbud om fjerne eggstokkene for å redusere østrogennivået i kroppen. Et voldsomt tiltak. Og jeg hadde ikke tenkt helt igjennom om jeg ville gjøre det. En ting er å ta brystene, det ville jeg leve helt greit med ( ville trolig fått meg nye ganske fort) , men å fjerne eggstokkene og?
Men må man, så må man jo nettopp det. Livet er kjærere enn alt annet.
Var jeg bærer, kunne også barna mine være det. Datteren min min kunne ha det og ha stor sannsynlighet for brystkreft, og sønnene mine kunne være bærere og gi det videre til sine barn en gang.

Alt dette har surret rundt i hodet mitt i økende grad.Nå i helgen har jeg nok vært litt utenfor meg selv. Emosjonell. Tatt til tårene. I  skjul. Ville ikke at folk skulle vite om disse undersøkelsene mens jeg ventet på svar.

 Bare mannen min og et fåtall andre mennesker har vist om testen.
Da mannen min og jeg kjørte til Radiumhospitalet i dag, var jeg spent. Og rørt.
På grunn av NSB-kollaps var det kaos på veiene  i morges, og jeg måtte ringe og si at vi ble forsinket. Jeg var visst ikke den eneste, heldigvis.
Da jeg ble vist inn til legen var jeg selvsagt spent, men fattet. Er blitt flink til å mobilisere krefter og mot når det gjelder.
Men den mørke vakre legen smilte. Faren er over. Jeg fikk enda en god nyhet i dag.
Legen på Radiumhospitalet sa ."Gentesten er negativ!"

Jeg er ikke bærer, jeg har ikke forhøyet risiko for å få tilbakefall. Men det aller beste er, jeg har ikke gitt barna mine et arvelig kreftgen!!!!
Når jeg ikke er bærer, kan ikke de være det heller.


Enda en bekymring mindre, enda mer ned med skuldrene.

Og enda en liten glede fikk jeg. Denne er kanskje litt overfladisk. Og ja alle brystkreftpasienter, jeg vet jeg har vært uforskammet heldig. Og for alle dere som kommer etter meg, er det kanskje greit å vite, brytkreft trenger ikke å gjøre puppene dine stygge.
Hør bare:
Legen undersøkte brystene mine, studerte dem og utbrøt. "Det synes jo ikke, alt du har vært gjennom. Kirurgen din har vært svært dyktig. Og det vil heller ikke synes at du er strålt på huden, det er bare såvidt man aner at pigmentet er bittlitt mørkere under armen, om kort tid er det og borte."
Jeg tar det til meg. Kroppen min er stort sett som før.
Heldige jeg. Overfladisk glede, men opp i alt kjennes det OK at jeg fortsatt ser fin ut i bare nettoen. Hadde fikset et annet resultat, men er takknemlig likevel.

Men viktigst:

Jeg er kreftfri, jeg er ikke bærer av noe brystkreftgen.
Året 2012, mitt bratteste år noensinne, slutter så bra!
2012 året hvor livet har vært på vent.
Nå er det 2 uker igjen av annus horribilis.
Livet kan begynne!

men akkurat i dag, nå i ettermiddag har jeg en liten utladning. Etter Radium og treningstur var batteriene flate. Hadde  tenkt meg på jobb, men orket ikke. Opp i sofaen, med stearinlys og peiskos og Mac på knærne. Å skrive av meg opplevelsene gjør meg faktisk godt. Nå venter bokmanus! Og hvile. Jeg hviler mens jeg skriver!

Hva pokker gjør jeg med bloggen?

Mitt jævlige år er snart slutt.
Annus horribilis er over nå ved årsskiftet.
Neste år blir mitt annus mirabilis. Mitt vidunderlige, fantastiske år!!
Kreftbloggen slutter med året.

 Dette begynte som en bokblogg.

 Her er det første jeg skrev:

Bokblogg- en dagbok om veien frem til bok!


Jeg ønsket å dele erfaringer og tanker rundt det å debutere som forfatter. Det var så mange jeg kjente, og særlig journalistkolleger, som lurte på hvordan jeg gikk frem, hvordan jeg fikk tid til skriving opp i 3 unger, full vaktsjefjobb og travelt liv, hvordan jeg fikk ideer , hvordan jeg startet skrivingen etc.


I flere måneder delte jeg mine erfaringer og skrev om forventningene før bokdebuten.



http://paadirekten.blogspot.no/2012/05/fra-blogg-om-bokdrm-til-kreftblogg.html

http://paadirekten.blogspot.no/2011/05/noen-skriverad-fra-en-fersking.html


Så kom kreften. Og jeg brukte bloggen til å informere mange om at jeg var blitt syk.

Dette blogginnlegget kostet det mye å skrive. Veldig, veldig skummelt var det.

http://paadirekten.blogspot.no/2011/11/fra-himmel-til-helvete.html



http://paadirekten.blogspot.no/2011/12/bokblogg-som-ble-en-kreftblogg.html


Gjennom å styre informasjonen via bloggen eide jeg historien om min kreft, om min helsetilstand. Slik unngikk jeg rykter om meg selv. Slik fikk alle den samme informasjonen samtidig.
 Jeg sparte meg selv for å måtte gjenta mye, SMS-e folk, svare på samme spørsmål 20-30 ganger om dagen. Jeg skjermet meg også litt for folks nysgjerrige blikk og for folks reaksjoner.

Prisen jeg betalte var kanskje at min kreft ble for offentlig. Jeg ble kanskje for utleverende opp i cellegifttåken, selv om jeg hele tiden tenkte at jeg skulle balansere.

Mange flere enn jeg tenkte var interessert i å lese bloggen min.
Jeg fikk nye lesere. Mange kreftsyke og pårørende har lest bloggen,
Samtidig som det har vært litt skremmende at ukjente har lest mine tanker, har det også gikk litt mening og motivasjon. Fordi jeg har fått så mye tilbakemeldinger på at jeg har gitt kreftsyke oppmuntring,  håp og mange har sagt at bloggen har gitt nyttig informasjon om behandlingen og det å være så syk.

Nå er jeg frisk. Jeg har ikke behov for å informere folk om ståa. Jeg er i ferd med å bli som folk flest. En travel, sunn kvinne midt i livet, med tidsklemma, unger, mann, bikkje, jobb, trening og skriving.
En helt ordinær kvinne,- med en liten ballast riktignok, med et vanlig knadd A4-liv.
Dette er ikke interessant for andre enn meg selv og mine nærmeste.

Jeg har flere ting fra kreftåret som jeg kunne skrive om. Mitt møte med NAV-monsteret, hvordan det egentlig har vært å bli behandlet på tre sykehus, skrekkhistorier fra noen legeerfaringer... jo da og mye mer.
Men egentlig er alt dette over.Og dessuten jeg vil spare kruttet til NRKs sendinger og plattformer..

Jeg kan ikke fortsette denne bloggen stort lenger. Noen grep må i såfall gjøres.

Så spørsmålet er: 

Skal jeg slutte å blogge?

Skal jeg legge ned bloggen, slette det som er her? Alt er jo likevel over for meg nå. Jeg vet ikke om jeg liker at bloggen blir liggende ute. Så jeg vurderer sterkt å slette flere av de mest personlige bloggpostene, kanskje hele bloggen.
Eller skal jeg la den stå slik den er uten å gjøre noe mer med den? Slik at andre kreftpasienter som er blitt syke etter meg kan lese og lære litt om behandlingsløpet.

Skal jeg gjøre den om til en bokblogg igjen? Jeg skriver jo tross alt på ny bok!

Eller  skal jeg fortsette med å skrive om helse og livstil?

Jeg vil gjerne ha innspill. Vil i hvertfall ikke skrive for døve ører, unnskyld blinde øyne!

Har laget en liten meningsmåling her. Mener du noe , trykk på et av alternativene og stem.
Eller legg igjen en kommentar her.

Til uken skal jeg på min siste kontroll på Radiumhospitalet i denne omgang etter kreften.
Jeg har fremdeles kort børstehår, litt vondter etter behandling, fortsatt hevelser i beina etter giften og et par kilo for mye etter behandlingen. Men alt er under bedring, snart er jeg og kroppen der jeg var for et drøyt år siden.

Snart er kreftåret 2012 over, og et nytt år er her.
Et friskt herlig år, med jobb, ferier, ski, glede, kanskje bokutgivelse til og med. Annus mirabilis. Vidunderlig, mitt vidunderlige liv!
Heldig er jeg.

Og takk for følget!

En frisk pupp!

 I

Jeg har grudd meg veldig til kontrollen på  Radiumhospitalet. Den siste uken har vært ille.
Har sett for meg alle scenarier. Mulige og umulige.

Jeg har vært taus, alvorlig, irritabel og sikkert ikke til å leve i hus med.

Vet at det er ganske normalt, egentlig. Alle de jeg har snakket med som har hatt kreft har hatt det på samme måten. Den første undersøkelsen etter ferdig behandling er jævlig.
Man hører jo så mange historier, om kreft som blusser opp igjen fort. Og sannsynligheten for å få kreft igjen er størst de to  første årene etter endt behandling.
Derfor har jeg mentalt rustet meg til at jeg kunne få en forferdelig beskjed. Slik er jeg. Det er bedre å være forberedt på det verste, og så heller blir glad og lettet , enn å være uforberedt på verdens største sjokk.
Hva gjør jeg om jeg har fått tilbakefall, har jeg tenkt. Orker jeg en ny runde med behandling?
Egentlig ikke.
Men selvsagt ville jeg gjøre det, hvis det var den eneste løsningen.
Likevel; Tanken på mer cellegift gjør meg  ubeskrivelig kvalm.

Da jeg igår troppet opp på Radiumhosiptalet var jeg ganske persilleblad. I tåka hadde jeg glemt lommebok, og nesten meg selv. Hadde ikke kort eller penger til å betale for meg på Radiumhospitalets parkering.
Møtte mannen min der i adgangsområde, (med lommebok) ved kiosken og cafeen i første etasje på kreftsykehuset.  Der hvor alle de syke sitter og drikker kaffe med pårørende, mange skallet, andre med grått cellegift-hår, noen med skaut, og ja, alle ser så syke ut.  Her har jeg hastet forbi så mange ganger på vei til behandling, også da syntes jeg alle andre så mer syke ut enn meg selv. Det gjorde de sikkert ikke.
Nå følte jeg meg både fremmed og kjent her. Utenfor meg selv, men samtidig veldig tilstede.

Både stedet og de ventende undersøkelsene skapte dårlige minner.
Vi tok heisen ned til kjeller 2, hvor mammografien lå.
Fylte ut nok et skjema, med samme informasjon som sykehuset har på meg fra før... Jeg sier det igjen: sykehus-Norge er full av unødvendig dobbeltarbeid. Hvorfor finnes ikke et datasystem hvor all denne informasjonen ligger? Hvorfor skulle det være nødvendig for meg å skrive nå hvor kulen i brystet mitt var, om noen i slekten min har hatt brystkreft og når jeg tok mammografi sist? Alt dette har de jo i journalen min?!!

 Og der på venterommet satt flere andre kvinner. Ingen av dem hadde med følge. Kanskje de ville gå alene. Det kunne ikke jeg. Måtte ha noen jeg kunne klype i hånden på venteværelset, en skulder å lene hodet mot.  Slik sett er jeg heldig, som har en mann som blir med meg. Flere venninner har tilbudt seg det og, hvis det hadde vært krise.
Men derfra,   inn til undersøkelser og  mammografien gikk jeg alene. Det skal mannen min slippe å være med på.
Mammografi er ikke morsomme saker. Etter at man har vært gjennom alt det jeg har, er det ennå mindre festlig. Og veldig vondt i operasjonssåret gjør det når radiologen presset sammen puppen min. AU!

Jeg fokuserte på å puste med magen og stenge smerten ute.  Slik som jeg er blitt flink til etter all isbading.  Dessuten bort med alle vonde tanker, stenge minnene ute om forrige gang da de fant kreften min, og ikke tenke på alle de smertefulle prøvene som så fulgte. Må jeg så må jeg. 

Fem Bilder, fem posisjoner. Vondt, vondtere, vondest. Men likefullt helt håndterlig. 

 Jeg pekte på strekene på mammografibildet og spurte. "Det er ikke kalk da ( det kan være tegn på begynnende kreft, har jeg lært) , det  der er ikke en svulst da." Radiologen smilte og svarte høftlig. Legene skulle se på bildene. Jeg ville få svar. 

Så var det ut å vente. Jeg var forberedt på å måtte ta flere prøver. Jeg har tett brystvev, og kreft kan derfor være vanskelig å oppdage. Mens vi ventet, spurte en pleier en av de andre kvinnene hvem hun var. Hun sa navnet sitt. 

"Men det er ikke registrert at du er kommet. Du må gå opp og registrere deg," sa den sykehus-ansatte.

"Men dere ser jo at jeg er her," sa pasienten. 

Den andre ristet på hodet. " Nei, vi ser det ikke i systemet, du må opp i skranken for å gjøre det."

 Jeg så at den andre pasienten var sliten og på gråten. "Må jeg virkelig opp, vesken min er så tung å bære," sa hun.

 Da bøyde jeg meg frem. Irritert på et lite pasientvennlig system.

 "Vi kan passe vesken din, eller mannen min kan ihvertfall gjøre det," sa jeg til den andre pasienten.

Så gjorde vi.

Jeg sier bare, det er mye tungvint administrasjon i sykehus-Norge. Dette er bare et lite rart eksempel på rare regler. 

Har sett så mye eksempler på det. Gleder meg til å bore i dette som journalist på jobben i NRK.

Rett etter kom radiologen ut. Sa navnet mitt, og hadde smil i øynene. "Legene har sett på bildene dine. Bildene var fine, du trenger ikke ta mer prøver eller ultralyd."

Jeg reiste meg. Hjertet dundret. "Så det betyr at det ikke er mer kreft der?"

Hun nikket. "Du kan bare gå nå."

Jeg har brukt litt tid til å fordøyde dette. Jeg skal til Radiumhospitalet senere i måneden, noen flere undersøkelser venter. Kreften min var  mer agressiv enn de trodde på forhånd og jeg har mange spørsmål til kreftlegene.

Men jeg regner med at jeg er helt kreftfri. Må jo tro det. Må tro på bildene, må tro på legene.

Kreften er borte fra brystene mine!! På bildet over ser dere en kreftoperert, men helt frisk pupp! Da er det lov til å være himmelstormende lykkelig og takknemlig. 

Jeg har stått den av. Jeg har beseiret kreften. Prisen har vært høy. Fortsatt har jeg smerter. Fortsatt er jeg sliten etter ti måneder med rhotenolbehandling, som mannen min kaller det. Nå må jeg bare fortsette å trene meg opp til å tåle et hektisk liv med jobb i NRK og travel tre-barnsmorsliv uten å møte veggen.