onsdag 22. januar 2014

Takk, Anbjørg!

Kjærlighetsgudinnen har lukket øynene og lagt ned pennen. Men hun vil leve videre i mange av oss.

Mange har skrevet og sagt  mye vakkert om Anbjørg Sætre Håtun det siste døgnet.

  Selv har jeg følt sorg og også kjent et stikk av redsel ved hennes bortgang.
Jeg hadde ikke tenkt å skrive om Anbjørgs betydning for meg, men gjør det likevel etter at jeg i dag ble intervjuet av P2s Nyhetslunsj om Anbjørg, kreft og åpenhet.
Intervjuet fikk meg til å reflektere over hva Anbjørg har betydd for meg og for andre.

Du kan høre innslaget her: Fra Nyhetslunsj. Om Anbjørg, kreft og åpenhet

Med sin åpenhet om kreft, utmattelse og smerter har hun bidratt til å synliggjøre alvorlig sykdom.
Hun har gitt de svake og syke en stemme i det offentlige rom.
Samtidig sto hun for skjønnhet, livslyst og håp.
Som VGs kommentator skrev. Hun var mer enn en kjendis med en farlig sykdom.  Hun ble et symbol på vår tids åpenhet om det som tidligere var privat. Slik ble hun også en støtte og inspirasjon for mange andre i krevende og desperate situasjoner.


Jeg har skjønt lenge hvilken vei det gikk med flotte, fargerike og varme Anbjørg. Brystkreft med fjernspredning til andre organer har ingen lykkelig utgang.  Noen helbredende kur finnes ennå ikke. Det er bare snakk om tid.
Noen får mange år. Anbjørg fikk bare et år og to måneder etter tilbakefallet. Så urettferdig rammer kreften. Så vondt og smertefullt. Mine tanker går til hennes elskede Jon, hennes tvillingbror, søster og foreldre.  Anbjørg delte øyeblikkene med sin flotte familie på Instagram og Facebook, og mange føler nok at de kjente Anbjørg.
Jeg har krysset fingre og tær den siste tiden, da jeg forsto at slutten nærmet seg.

Selv snakket hun ikke mye om døden. Selv med sin fryktelige diagnose mistet hun aldri håpet. Hun fokuserte på livet og kjærligheten, og nøt hvert gode øyeblikk. Og fortsatte å  dele øyeblikkene i det offentlige rom.
Ikke bare de gode, men også de smertefulle øyeblikkene delte hun. Men alltid akkopagnert av kloke, vakre ord som fikk oss alle til å reflektere over våre egne liv.
 Hun løftet andre kreftsyke, ga andre håp og tro på gode dager. Med sine varme, velformulerte setninger ga hun mange aha-opplevelser. Selv når det er som mørkest finnes det liv, lys og håp.  Og det kommer alltid gode dager etter de vonde. Uansett. Hold fast på det.
Hennes budskap var; ta vare på kjærligheten, på vennskap, lev her og nå, nyt livet så lenge du har det. Hun sto for tro, håp og kjærlighet.
Eller for å bruke hennes egne ord: "Jeg lever med håp og kjærlighet så lenge jeg har livet."

Selv det å være kreftsyk ga hun et flott ord: chemo-babe kalte hun seg.
Hun brukte humor, og fortalte om service, forpleining og chemococtail når hun var innlagt for å få doser med cellegift.



Da jeg fikk kreftdiagnosen, tok jeg flere runder med meg selv og familien om hvor åpen jeg skulle være.  Jeg valgte åpenhet, inspirert  blant annet av Anbjørg.
Jeg fortalte om kreften første gang her på denne bloggen etter å ha informert mine nærmeste og jobben.
Fra Himmel til helvete
Det har jeg aldri angret på.

Jeg trådte i Anbjørgs fotspor. Med sin åpenhet om vanskelige tema som sykdom var hun en foregangskvinne. Etter henne var det enklere for oss andre å snakke om sykdom og kreft.

 Hun var med på å ufarliggjøre og synliggjøre de kreftsyke allerede  i 2004 da hun  fikk brystkreft første gang. Hun bød på seg selv. Da hun måtte slutte i NRK fordi hun hadde vært for lenge sykmeldt, skapte hun seg sin egen karriere. Hun brukte erfaringen fra å mestre sykdom til å skrive bøker, holde kurs og foredrag. Anbjørg ble om mulig  enda mer kjent etter at NRK-karrieren tok slutt. Det står det stor respekt av. Dama var ikke bare vakker og modig, hun hadde guts og tæl!

Anbjørg tok kontakt med meg da hun fikk tilbakefall av brystkreften i 2012 for å få råd og innspill. Hun kjente meg fra NRK og visste om bloggen min. Første gang hun hadde kreft fikk hun ikke cellegift, så selv om jeg var mindre erfaren som kreftpasient enn henne var hun vitebegjærlig på råd om hvordan hun skulle forberede seg på håravfall og på andre bivirkninger av cellegiften. Hun var begeistret for det jeg delte med henne av erfaringer og tanker. Sammen kunne vi fleipe om bivirkninger og ting vi gjorde for å lette livet på cellegift.
Siden hadde vi regelmessig kontakt.
Hennes varme og omtanke skinte igjennom i dialogen med meg; hun kalte meg alltid ord som  den vakre, du skjønne,  gode, du søte snille. Ord som mange er redde for å bruke om andre. Men hun var også raus med komplimenter.

Som meg likte hun ikke at folk snakket om å kjempe mot kreften. Det handler ikke om viljestyrke , om egeninnsats. Det handler om at kreften rammer vilkårlig og blindt. Kreft er ikke rettferdig. Kreft ( med få unntak) kan ikke forebygges.
Folk som meg kunne skrive om slike tanker her eller på Facebook, men Anbjørg nøyet seg ikke med det. Hun skrev kommentarartikler i Aftenposten og andre medier .
"Vi vil så gjerne at liv og helse skal være et resultat av vår egen innsats, men så er det en gang slik at mye handler om uflaks og tilfeldige hendelser vi ikke rår over, " sa hun da hun ble syk igjen .

Å vise svakhet er ikke vanlig. Men den som tør, kan bli sterkere.
For det å dele gir også den syke styrke.
Som henne opplevde jeg at det å være åpen om kreften ga meg kraft. Jeg ble løftet frem av andres heia-rop og hilsner.  Jeg brukte bloggen her for å informere mine venner, kolleger og naboer om sykdommen og behandlingsløpet. Jeg eide sannheten om meg selv og unngikk rykter og spekulasjoner. Etterhvert ga bloggingen mening, fordi så mange andre syke fant trøst og råd i mine historier.

Anbjørg var raus. Hun delte mye. Mer enn meg. Blant det sterkeste hun delte var sorgen over å aldri kunne bære frem et barn. I en av hennes kommentarartikler fortalte hun om to spontanaborter rett før hun fikk tilbakefall. Det var sterk lesning.
Hun postet også bildet av seg selv nyoperert, med et bryst. Modigere enn de fleste.

  Jeg glemmer aldri bildet hun la ut på Instagram i sommer. Med et nakent gråtende ansikt etter en nedslående beskjed fra sykehuset. Senere fikk vi vite at kreften hadde spredt seg til hjernen. Også det delte hun etterhvert. Hun fortalte om perioder hvor hun mistet språket.
I perioder delte hun nesten daglig  bilder og betraktninger som var en nytelse å lese. Etterhvert ble oppdateringene sjeldnere, ordene færre. Vi følgere ventet utålmodig på livstegn. Mange av oss ble nesten avhengig av gullkornene  og livsvisdommen hennes. Daglig sjekket vi Instagram for å få et livstegn.
Det siste hun skrev var  1. juledag. " Takk kjære liv.For at du har  skjenket meg en så nydelig familie.... (Her fortsatte mange vakre ord om familien og det fantastiske julemåltidet  de delte)Og til slutt: Dette er et måltid det til og med  vil gå gjetord om i himmelen!"
Som om hun visste at det ble det siste hun skrev.
For det kom ikke flere oppdateringer.
Og nå er det slutt.
Hvil i fred, Anbjørg. Du har betydd så mye for mange, og din livsvisdom vil leve videre i oss.






I Dagsnytt-studio med Kari Ørstavik


6 kommentarer:

  1. Jeg vet ikke hva jeg skal si... Jeg har heldigvis bare erfaring med prøver, tester, venting og FRYKTEN for kreft, men den er reell nok, ille nok, og det er så utrolig flott at flotte damer som du og Anbjørg har delt deres erfaringer med oss...
    Kreft er urettferdig, men det er jo selve livet også! Vi treger påminnelser om å gjøre hver dag til en best mulig dag. Vi vet jo ikke hvor mange vi får.

    Takk for et godt innlegg med fine minner og tøffe erfaringer.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelig hilsen. Og lykke til med dine prøver.Det går som regel bra.Anbjørg hadde maks uflaks som fikk en krefttype med spredning som det ikke finnes helbredende behandling for, bare livsforlengende. Livet hennes ble kort, men innholdsrikt og viktig.

      Slett
  2. Så vakkert du skriver om Anbjørg... Tenk så mye kjærlighet hun hadde i livet..
    Jeg er så glad jeg for jeg er blitt kjent med deg, du nydelige, kloke venn.
    Jeg har alltid vært raus med klemmer og gode ord. Viktig!
    Nyt øyeblikket, det er ditt liv...

    SvarSlett
  3. Vakre og nære ord!

    SvarSlett
  4. Hei kjære deg, jeg har fulgt deg og Annbjørg siden jeg selv fikk brystkreft i 2012. Takk for at du også deler, jeg har funnet mye trøst, støtte og inspirasjon i det dere begge har skrevet. Det har vært så godt å lese at de tanker å følelser jeg hadde var jeg ikke alene om.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for hyggelig hilsen, Charlotte. Håper det går bra med deg!!!

      Slett