I år fikk jeg med meg Litteraturfestivalen på Lillehammer. I år som ifjor var jeg invitert. Forskjellen var at jeg ifjor ikke fikk lov å dra av legen min.I år spurte jeg ikke.
Det er ikke nødvendig lenger.
Det var inspirerende, morsomme og intense dager.
Luksus.
Tenk hvor priviligert jeg er.
Jeg har fått et nytt ben å stå på profesjonelt. Jeg er ikke bare journalist lenger, jeg er også forfatter.
Forfatterskapet har holdt meg oppe det siste halvannet året.
Jeg tenker at mye hadde vært annerledes under kreftåret om jeg ikke hadde hatt oppturen bokdebuten og skrivingen på ny roman har representert.
Forfatterskapet har sørget for at jeg har fått brukt hodet mitt under sykmeldingsperioden. Tror jeg lett kunne ha tørnet uten.
Nå vender livet gradvis tilbake.
Håret gror i ekspressfart. Jeg ser ut som en sau. Men jeg trives ikke med kort hår, derfor lar jeg det gro.
"Du ser gærn ut, mamma, sier barna. Håret krøller seg og gror rett oppover. Jeg dytter det ned med spenner, og gleder meg til det blir langt nok til at tyngekraften virker.
Men hår og et par ekstra cellegiftkilo er bare detaljer.
Jeg er kreftfri. Jeg er såkalt frisk. Såkalt.
Skulle ønske jeg hadde konsentrasjonen og fokus som før. Det er en del av bivirkningnene jeg sliter med.
Etter noen timer på jobb må jeg sove.
Likevel sier flere venninner at jeg har mer energi enn det de har uten at de har vært syke.
Men for en som meg som har gått på turbofart alltid, sikkert et ADH light-tilfelle, er det overgang å kjenne seg sliten. Hvile er no jeg aldri har gjort før. Nå må jeg pause iblant.
Håper at en lang sommer dreper siste rest av cellegiftens effekt.
Jeg tenker at det er for mye halleluja med kreftbehandling. Vi som får cellegift er gjennom en forferdelig reise, og vi , ihvertfall jeg, skjønner først i ettertid hvor dårlig jeg har vært.
Helse er alfa og omega i livet.
Likevel har jeg greid å fullføre førsteutkast til ny roman mens jeg har vært syk. Hver formiddag et par timer med Mac-en på knærne. Det er jeg ganske stolt av.
Men bok 2 er likevel ikke helt i boks.
Har sagt i fra meg lederjobb i NRK. Heretter vil jeg bare ha det gøy, være reporter, grave opp gode historier. Jeg vil heretter bare gjøre det jeg er best til, og det jeg trives best med.
Kreften har lært meg å ikke gå på akkord med meg selv.
Det er slutt på å slite meg ut på å spille andre kolleger gode.
Kreften har lært meg å tenke mer på meg selv.
Slik tenker jeg ihvertfall akkurat nå. Kan hende er alt annerledes om noen måneder.
Kan hende er jeg helt meg selv, kan hende må jeg ha flere utfordrinfer.
Men så gjenstår det å se om NRK virkelig er en inkluderende arbeidsplass...
Hei, jeg har hengt meg litt opp i overskriften din. Fordi jeg stiller meg det samme spørsmålet selv. Men vet at alt som har skjedd meg, og vil skje med meg er nettopp det som gjør meg til meg. Jeg har funnet utrolig mye trøst i Andre Bjerkes 'Amor fati': Si da når din levegledes grønne skog er gjennomvandret, intet vil jeg annerledes, intet ønsker jeg forandret. Kanskje det kan hjelpe deg også? Lykke til med alt annet også. Klem fra en medsøster Helene.
SvarSlettTusen takk for hyggelig hilsen og for kloke ord. Skulle nok gjerne vært kreften foruten, men er heldig som er blitt kreftfri og nesten frisk...
SlettKjekt å lese at det går bra med deg for en som har fulgt deg en stund og som har vært gjennom samme behandling (cellegift++) som deg. Måtte flire litt når du skrev at du så ut som en sau på håret, gjett om jeg kjenner meg igjen der? Har alltid hatt stritt hår og nå er jeg full i krøller som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal håndtere!? Men jeg tar det som en utfordring :-)
SvarSlettOm vi blir som vi en gang var, vet jeg ikke. Utad vil vi nok virke omtrent som vi var, men ballasten fra sykdommen vil vi altid bære med oss. For egen del går det stort sett bra, men så kommer angsten over meg av og til, angsten for tilbakefall og da har jeg det vondt - men det varer heldigvis ikke så lenge. Lykke til med livet videre og ny bok - jeg har (kjøpt og) lest den første og kommer nok til å lese din neste bok også.
Kristine