tirsdag 22. januar 2013

Det verste med kreftåret




Nå er det et år siden jeg startet med cellegift.
Det er noen datoer som er brent inn i bevisstheten.

For meg er 16 januar en slik dato.
Det var slik vær  den mandagen som nå.



Kaldt, snø på bakken da jeg gikk til sykehuset for å få min første cellegiftkur. Solen tittet frem mellom skyene. Det tegnet til å bli en vakker kald vinterdag



Jeg var spent, nervøs kanskje. For å være ærlig: Grudde meg noe så innihampen.

Nyoperert, 4 dager etter sykehusopphold. På vei til bokarrangement med debutboken min På direkten.Ennå visste jeg ikke hvor omfattende behandling jeg skulle gjennom.






 Jeg hadde spist kvalmereduserende piller på forhånd, som jeg hadde fått utlevert av onkologen min, kreftlegen, noen dager før.
Da jeg kom inn på sykehuset, gikk det slag i slag.
Blodprøver, før blodårene mine ble varmet opp av varmepose (de turkise på bildet), deretter  saltvann inn i årene, før jeg ble pumpet full av de tre giftene som tilsammen utgjør FEC cellegift.  Regnet for å være den tøffeste cellegiften som finnes.
Giften ble ført intravenøst inn gjennom blodårene i hånden eller armen.
Et stativ med stadig nye giftposer.








Den midterste giften er rød. Den tisser du rødt av i et døgn etterpå.  Den må du desinfisere WC-en av. Det tør jeg si nå.
Den er nemlig så jævlig giftig.

Mens jeg satt der i stolen kjente jeg at kroppen ble forgiftet.





Så bar det rett hjem. Rett i seng. Nye piller.

Utslått, svimmel, kvalm. Sov meg gjennom første døgnet.
Siden måtte jeg spise kvalmereduserende flere dager etterpå, flere piller tre ganger om dagen.
Piller som fikk meg til å tåle bedre giften, men piller som gradvis skulle endre utseendet mitt. Det visste jeg heldigvis ikke fra starten av.

Slik beskrev jeg mitt første møte med Chemo, min nye venn. Min livbøye.

Opplevelsen av å bli forgiftet






Cellegift, hva visste jeg egentlig om det på forhånd?
Ingenting.  Annet enn fordommer formidlet gjennom media.
På forhånd grudde jeg meg mest til kvalmen og til å miste håret.
Jeg så for meg selv skallet og stygg, liggende  dagevis  i sengen med nedrullede gardiner mens jeg hele tiden løp til toalettet for å kaste opp. Dessuten regnet jeg med at jeg ville bli utmager og tynn som en halvveis levende.

Slik ble det ikke.

Her er bloggen hvor jeg fortalte om sjokket da kreften var et faktum.


Fra himmel til helvete







Med parykk!




Når jeg nå kan se tilbake på året i et fugleperspektiv, er jeg takknemlig først og fremst.


Slik ser jeg ut i dag et år etter at det hele startet. Gleder meg til sommeren, da når håret  meg kanskje  til skulderen og jeg er kvitt puddel-frisyren... Håret etter cellegift er foreløpig ikke pent,  håret mitt egner seg ikke til å være kort. Men det gror heldigvis fort!


Takknemlig  for at vi har et helsevesen som priorterte å få meg frisk. Uten at jeg betalte for det. Det er ingen selvfølge i mange land.  I mange land er det bare rike med helseforsikring som har råd til å få slik kreftbehandling som jeg har vært gjennom.
Behandlingen av meg har kostet samfunnet rundt 1 million kroner, og da har jeg ikke tatt med sykepenger som NAV har betalt.
Takknemlig for alle de flotte legene og sykepleierne jeg møtte, alle de hvite englene som fikk meg frisk og som ga meg den beste behandling som var å oppdrive for min kreft.
Takknemlig fordi kreften min var mulig å bli kvitt.
Takknemlig for familien som støttet meg og holdt ut med meg, takknemlig for flotte venner, naboer og kolleger.  Året viste meg hvem som er perler rundt meg, og hvem som er gråstein.


Så var det det som ikke var så godt.
Det verste var  ikke å miste håret.
Med parykk, skjerf eller  lue skjulte jeg hårtapet. Fikk til og med komplimenter og blikk fra menn, hvis jeg gikk fort og det var halvmørkt... (Og nei, det er ikke så viktig, men er likevel helt allright!)

Her beskrev jeg hvordan hårtapet kjentes:
Slik kjentes det å miste håret



Her er jeg sliten etter 6 måneder på cellegift. Men litt mer øyesminke, et skjerf og smil hjelper, ihvertfall på den overfladiske lykkefølelse!


Det er så mange myter om kreft og cellegift.
Jo, jeg ble hemningsløst kvalm, men kastet aldri opp en dag. Jeg var slått ut noen dager etter kur, men var bare sengeliggende samme dag som jeg fikk kur. Jeg var kvalm, svimmel, uvel og hadde enorme hodesmerter.



 Noe av det verste med cellegiften FEC var selvsagt uvelfølelsen, det var som å kjøre karusell i dagevis, og at ingen mat smakte den første uken etter kur. Metallsmaken i munnen økte for hver kur.
Jeg spiste lett mat, mye grønnsaker, frukt, smoothie og sushi. Stekt mat  og fet mat ga meg vemmelser. Kanskje fordi jeg unngikk tungt fordøyelig mat, så kastet jeg ikke opp.

Etter cellegift nummer to, forsvant håret, og jeg så slik ut da jeg tok håret. Siden forsvant resten. Der og da kjentes det veldig dramatisk.






Familien hadde sommerferie, jeg kom på helgebesøk på hytta. Veldig veldig sliten var jeg..






Sakte men sikkert økte vekten min under kurene. Jeg , som alltid har vært slank, til tider for tynn,  har kunnet spise alt hva jeg har ønsket, ble småblubben. Cellegiften gjør noe med hormonene og stoffskifte.

Men det var også håndterlig.


For meg var det nesten alle verst å  tape  frihet. At jeg ikke lenger var herre over egen tid, over dagsform og krefter.
At jeg ikke kunne planlegge noe. At jeg aldri visste hvordan dagsformen var.


Den første tiden var jeg høy på livet, grådig på å få med meg mest mulig, overbevise meg selv og andre at det gikk an å være midt i livet selv om jeg var under kreftbehandling.

Jeg jobbet litt, skrev på bok,  var på boksigneringer for å selge kriminalromanen min som akkurat var blitt lansert før kreften dukket opp, var på fester og hytteturer, gikk på ski og isbadet, arrangerte burstafester og  dro på venninnetreff.




Levde opp til myten om meg selv som  den turbudama uten stans.

Men turbomotoren streiket en gang i slutten av februar.





Fra kur 3 ble det påtagelig verre. Jeg måtte gå fra selskaper under forretten, jeg fikk ikke kur til fastsatt tid fordi jeg ikke hadde hvite blodlegemer, jeg ble mer sliten, jeg kollapset på shopping med ungene, jeg tålte ikke masse lyder, masse stemmer rundt meg.

Jeg måtte lære meg å si nei. Jeg måtte lære meg å ta hensyn til meg selv. Jeg måtte lære meg at å skuffe andre mennesker er en del av livet.



På denne tiden fikk jeg også beskjed om at kreften var mer aggressiv og nytt lengre behendlingsløp ble lagt.
Det var et kraftig tilbakeslag. En knekk. Uvirkelig vondt og det kunne være lett å bli redd og deppa.
For noe av det verste som rammer deg som kreftpasient er uvisshet og frykt for fremtiden. Mer aggressiv kreft, hva betød egentlig det?
Etter noen dagers fortvilelse bestemte jeg meg.
 Ville ikke fortvile. Ville tenke at jeg var heldig som hadde leger som hadde undersøkt kreften min enda en gang, som hadde målt den påny for verdien KI67, som det heter. At jeg var heldig som fikk ny og tøffere behandling nå, og ikke senere.
Jeg ristet fortvilelen av meg og deppet ikke.
Forsto at dette måtte til for å bli kreftfri.
Bestemte jeg meg for å stole på legene. De sa at jeg ville bli frisk, det tok bare litt lengre tid.
Realiteten var likevel at jeg ville være syk flere måneder lengre enn planlagt. Jeg ville slite med flere bivirkninger lengre etter at behandlingen var avsluttet.
 Jeg mistet  kontroll over enda lenger tid av livet mitt.






Noe av det verste var å miste kontroll.
Feilen jeg gjorde var nok å være for ambisiøs på egne vegne.Skulle fortsatt fikse det meste i livet, og ble skuffet og lei meg når jeg ikke fikk det til....


Det nesten aller verste var smertene som kom i kroppen etterhvert. Den nye type cellegiften som jeg fikk etter den tøffe FEC-en, Taxolen, som skulle ta den aggressive kreften, reagerte kroppen min veldig på. Jeg hovnet opp i hele kroppen, fikk masse vann overalt, la på meg i alt 8 kilo.  Jeg fikk vondt under føttene, som å gå på puter. Leddene ble stive, det prikket i negler... Smertene og stivheten jeg fikk, argh ... Det var pyton. Alle bivirkningene skal dere få slippe å lese om. Har en egen blogg for det for de spesielt interesserte.

Den finner dere her:.

Dette gjør cellegiften med meg


Og etterhvert mistet jeg øyebryn og vipper. Det var nesten verre enn hårtapet. Dette håret rundt øynene gir jo ansiktet karakter.
På den annen side mistet jeg alt kroppshår. Det har jo også noen sider, og noen fordeler!



Jeg skal ikke underslå at det kjentes fælt å miste utseendet ditt. For en som har vært vant til å se rimelig grei ut, som til og med levde av utseende som modell i 20-årene en periode, så var det rimelig tøft å møte et monsteransikt i speilet om morgenen. Å se ned på en oppblåst kropp, tykke overarmer, oppsvulne legger.  Forfallet kjentes brutalt.
Men jeg trøstet meg med at dette måtte til for å bli frisk, sminket meg litt ekstra, rullet skjerf rundt hodet og løp ut på tur,- med solbriller!!

Om jeg ble overbehandlet, er ikke godt å vite. Men jeg fikk alle typer behandling, operasjon, cellegift, stråling og medikamenter.
En måned etter behandlingsslutt. Håret gror og jeg trives i solen i Hellas


Ille var det også å kjenne at kreftene ikke kom da behandlingen var over. Det var en nedtur.Alle trodde at da var jeg frisk. Men sannheten var at selv om jeg var kreftfri og ferdig med behandling, var jeg på det sykeste.
Paradoksalt nok følte jeg meg aldri syk mens jeg hadde kreft. Det var behandlingen som fikk meg til å se elendig ut og til å føle meg syk.

Her er beskrivelsen min dagen jeg var ferdigbehandlet.

Slik har jeg overlevd krefthelvete


Først nå  etter nyttår føler jeg at jeg har fått ansiktet mitt  og kroppen min tilbake.



 Måneansikt, hovne øyne alt det der er  omsider historie.
 Det måtte en Afrika-tur til! Litt fleip det, men tror kroppen min hadde godt av solstråler. I sommer tålte den det jo ikke, på grunn av cellegiften
Og siden desember har jeg gått ned tre-fire kilo og er nå nede omtrent der jeg var for et år siden. Boff, de åtte mer-kiloene er borte!
Seier!

Det er ikke bare forfengelighet. Det er god helse å være slank og trent etter en kreftbehandling.
Det er lett å legge på seg av brystkreftbehandlingen. Samtidig vet man at fett på kroppen øker sannsynligheten for brystkreft ( fordi det er mer østrogen i fettceller ) Det å holde seg slank og å trene er beste middel i kampen mot tilbakefall. Å trene bidrar i seg selv til å dempe østrogennivået i kroppen.
Nå skal match-vekt holdes. Trener hver dag. Løper. Push-ups. Yoga.  Er kommet i god form igjen. Har hvilepuls på 60 og maxpuls på 188-190.  Ikke verst etter et tøft cellegiftår. Kondisen kan sikkert fortsatt forbedres.
 For første gang siden jeg var ung mamma, er ambisjonen å gå på treningsstudio igjen.

Hver dag har jeg pisket meg selv ut på tur.



Livet vender  gradvis tilbake.

Kreftåret er snart en parantes. Selvfølgelig vil jeg alltid bære erfaringen med meg videre, men jeg håper den ikke preger meg for mye.

Jeg kaller året mitt helvete. Noen blogglesere har reagert på det. Men for meg har det vært det,  jeg mistet mye dette året. Jobbidentitet, håret mitt, kroppen min, helsen min, mitt sosiale liv.
Det handlet ikke lenger om å leve. Det handlet om å holde ut.

Du tolererer smerte, vondter og ubehag når du vet det er forbigående, at det har en god hensikt...
Samtidig som jeg vil understreke at det er helt håndterbart.  Og jeg hadde selvsagt lykkestunder, gode opplevelser, flotte turer hver dag, gode samtaler med noen få nære.

Jeg leser at noen kjendiser sier at kreft er det beste som har hendt dem.
For meg er det omvendt. Kreften er det verste som har hendt meg..
Men jeg har bestemt meg for at frykt for tilbakefall ikke skal få dominere livet mitt, heller ikke bitterhet eller følelse av å ha bli rammet av stor urettferdighet.
Det å leve i nået har hjulpet meg underveis. Det skal jeg fortsette med.
Jeg fikk kreft, basta. Kreft er noe dritt, basta. Men jeg håndterte det ganske bra, basta.
Nå er jeg kreftfri, basta. Og jeg skal forbli kreftfri, basta!
Skal leve frisk og sprek til jeg er 97,5 år gammel, dobbelt basta!

Fra boklanseringen, 3 uker før kreften ble oppdaget. Stort fall fra enorm lykke til bunnløs fortvilelse månedene etter.


I går snakket jeg med en nabo som også  har hatt kreft. Vi er begge enige om at vi ville vært erfaringen foruten.
"Dessuten er jeg ikke blitt noe klokere, " sa han og smilte. "Snarere dummere."
Det stemmer det.
Kreftpasienter blir dummere. Hvorfor er det ingen som skriver om det i media?
 Men det er forbigående.  Det kalles dizzie brain, på fagspråket, eller chemobrain...
Mentalt stress, kreftens herlinger, og cellegift og stråling går ut over intellektet.  Du blir distre, glemske  og svimete. Fakta. Det er litt som å være i ammetåka. Ammetåka pluss litt til..
Men vi finner veien ut igjen. Ikke sant?

Likevel, det aller verste med kreftåret har vært at jeg en periode ikke kunne være mamma på ordentlig. Var for sliten, hadde ikke immunforsvar.
Når en i familien får kreft, rammer det alle. Brutalt er det.
Det blir et år på vent. Tårer, frykt, smerte, opp og nedturer.
Resten av historien er privat.
Som datteren min sa forrige dagen. "Det har vært hardt, mamma, også for oss."
Hjertet mitt gråter.







<script type="text/javascript" src="http://blogglisten.no/c.js?id=46306"></script>







53 kommentarer:

  1. Du skriver så bra. Jeg har vært en fast leser av bloggen din siden jeg selv fikk diagnosen brystkreft i juli ifjor. Den har vært en uvurderlig støtte for meg underveis i min behandling. I innleggene dine har jeg funnet tips og råd - og ikke minst - livslyst og optimisme. Denne kampen skal vi vinne. Jeg er helt enig med deg at kreft ikke er noe som har beriket ens liv. Det er jo ikke bare en selv som blir rammet, men hele familien blir berørt av at mor eller far blir syk. Ellers vil jeg håpe st du ikke slutter å blogge. Jeg synes det er så utrolig oppløftende å se og lese om at hår/bryn/øyenvipper kommer tilbake, vannet i kroppen forsvinner og ikke minst at formen kommer igjen. Hva med å videre blogge om hvordan du bygger opp kroppen igjen etter en tøff kreftbehandling ? Igjen vil jeg takke deg for at du deler noen av dine tanker med oss lesere.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen taakk for hyggelig melding. Og lykke til videre på din behandling. BIT TENNA SAMMEN, HOLD UT. Snart er det over!

      Slett
  2. Takk for hyggelig hilsen. Det er så godt å lese at blogginegen min har hjulpet andre. JA, det er en vanskelig avveining etterhvert dette med bloggen, har ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre. Har ikke lyst til å være hun brystkreftdama til evig tid, samtidig som jeg ser at jeg har erfaringer som andre kan dra nytte av! Lykke til med behandling og veien tilbake til livet, det ordentlige friske livet!

    SvarSlett
  3. Jeg er enig med anonym og jeg har sagt det før, du har hele tiden vært mitt leksikon, både når det gjelder sykdommen, bivirkninger, behandling og nå tilfriskning. Du kommer ikke til å bli "hun bryskreftdama" for oss som har fått hjelp av deg og bloggen din. I min store familie, betegnes du som Anne Cecilie På direkten. Et sted hvor de kan lese mer enn det de føler at de får ut av meg. Jeg håper at du fortsetter å blogge, men skulle du bestemme deg for å avslutte, så er jeg glad for at jeg fant bloggen din, når jeg trengte den som mest. Du er 6 mnd før meg i løpet, men det er så gledelig å se ditt friske ansikt og håret som gror, og da vet jeg at det skjer for meg snart også. Igjen, tusen tusen takk for at du fortsetter å skrive. Klem fra Tante Maggi

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, så herlig at jeg er Ac på direkten... det er det vennene mine kaller meg og. Jeg blir så glad for å høre at bloggingen har hjulpet andre, det gir alt så mye mer mening!
      Lykke til med fortsatt behandling, hold ut. Snart peker alle piler oppover for deg og!

      Slett
  4. Kjære nydelig du♥

    Jeg har fulgt deg gjennom det siste året, og det har vært en ære og glede og fulgt deg på din tøffe reise.
    Skulle ønske du hadde vært der i 2002...
    Min mann fulgte meg, last og brast, også på alle kontroller i 10 år♥

    Lykke til videdre, Anne Cecilie!

    Klemmer i fleng!

    SvarSlett
  5. Tusen takk for hyggelig og oppmuntrende hilsen, Thile!

    SvarSlett
  6. Bra blogg, Anne Cecilie!

    Det er Magne fra VG her, nå har jeg anbefalt innlegget ditt på forsiden av VG slik at flere kan få gleden av det.

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea _a_ vg.no

    :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for tilliten! Negative sleivete kommentarer sletter jeg bare!

      Slett
  7. Litt skummelt det, men takk for tilliten. Ser at klikk har eksplodert akkurat nå... Velkommen nye lesere. Håper noen blir klokere...

    SvarSlett
  8. Kjenner deg ikke.. Men vanvittig glad på dine vegne for at det gikk så bra! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Amelie, takk for hyggelig hilsen!!

      Slett
    2. Lykke til videre på "veien tilbake" til dagliglivet :)

      Slett
  9. Dette var som å lese min egen historie som kreftsyk! Du har fortalt den på en veldig enkel, men sannferdig måte! Det er første gang jeg leser bloggen din (fant den på VG nett ja!), og det er mulig jeg vil prøve å få med meg flere innlegg av deg!
    Det er så viktig at vi er flere som står fram og forteller vår historie om å være kreftsyk! Og som du skriver: Hvorfor fortelles det ikke mer om det med intelligensen? Utrolig slitsomt å merke at hukommelse og konsentrasjon smuldrer opp. Selv begynte jeg på et masterstudie da jeg skjønte at behandlingen ble å vare ei stund, først for å få tankene på noe annet, men etter hvert skjønte jeg at det faktisk var en viktig måte å opprettholde intelligensen på!
    Ønsker deg all mulig lykke til videre! Og selvfølgelig får du ikke tilbakefall! Vi kan ikke bruke tid og krefter på å bekymre oss om det!
    Vær glad i livet, vær glad i dagen her og nå, elsk familien! Nå er du endelig tilbake uten alle disse ekle bivirkningene som cellegifta gir (forferdelig å tenke på at verken fingrer eller tær er nok til å telle opp alle bivirkningene!)!
    Beste hilsen en frisk medsøster, Ingunn :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelig hilsen, Ingunn. Ja, klart vi må fokusere på det positive, og ikke tenke for mye på alle historiene vi hører om tilbakefall og spredning. Lykke til videre med studier, sikkert lurt!, og jobb!!

      Slett
  10. Takk for innlegget. Min mamma skal begynne på cellegift nå på fredag. Dette innlegget hjalp henne med tanker, og følelser for hva hun skal gjennom. Både gleder og mindre sorger. Tusen takk!!

    SvarSlett
    Svar
    1. tusen takk for hyggelig melding.Så bra å høre at bloggen hjelper andre.LYKKE TIL med moren din, hils henne og si det er verst før man setter i gang med behandlingen. Når man først er i gang blir det som en jobb man bare må holde ut!!

      Slett
  11. Stå på,- ønsker deg alt det beste for tiden fremover.Du skriver så bra. Håper du fortsetter å blogge!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! Blogge fortsetter jeg nok med, men vil nok tone ned kreftstoff etterhvert

      Slett
  12. Gratulerer som kom deg levende igjennom. Har hatt tanter som har falt som fluer de siste årene og ei nå som ligger på sykehus og det virker ikke lovende :'( Godt å se at noen kommer levende igjennom den driten der! Det gir et lite håp i mørket....

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for hilsen. Så leit at du har mistet mange i kreft. Hvis du har mange kvinner i slekten med brystkreft, ville jeg anbefale deg å tenke gjennom du vil gentestes. Hvis du er bærer av et gen som kan gi arvelig brystkreft, vil du følges spesielt godt opp. Lykke til med slektningen din som er syk... Og godt at jeg kan gi håp til andre!

      Slett
  13. Hei

    Fant akkurat denne siden din på VG, har faktisk aldri lest noen særlig blogger før.( ikke kommentert heller)Men dette du skrev, der syntes jeg du har beskrevet sykdommene din og din opplevelse kjempebra, og jeg lærte masse som jeg håper jeg aldri får bruk for ;-)
    Lykke til med fremtiden din!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelige ord, takk, takk. Så godt å høre at bloggen kan være nyttig for andre som ikke er kreftsyke!

      Slett
  14. Lykke til. Du skriver bra. Husker pennen din fra spaltene i Dagens Næringsliv. Får lyst til å lese boka di.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hilsen og oppmuntring. Ønsker deg spennende lesestunder hvis du leser boken min!

      Slett
  15. Tøff lesing du har vært flink, kom hjem i dag etter utredning på radiumen fikk først beskjed om at jeg skulle ha samme cellegift behandling som deg.men i går etter at de hadde gått over alle prøver og bilder var det ikke så galt alikevel det var " bare "kul i brystet ikke spredning til noe. De trakk giften men jeg må opperere og ha stråling.Heldig jeg kansje som ikke andre får samme oppmuntrende oplysninger. Tenker på hvor mye du har slitt og kommet så langt. Ha en god sommer i år det får vi :) Hilsen fra Vestfold

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelig hilsen! Heldig er du som slipper cellegift. Det utgjør nok den store forskjellen. lykke til med operasjon og med sråling. Husk å smøre huden din godt i forkant og underveis! med kremer uten parfyme og parabener..

      Slett
  16. Takk for fantastisk lesning! Et spørsmål til dere som har hatt brystkreft. Bør man ta mamografi eller ultralyd av brystene? Hva anbefales? Ønsker dere alle alt godt for 2013!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for at du likte denne bloggposten. For deg som ikke har hatt brystkreft er mammografi tilfredsstillende. Ser de noe på mammogrfi som de ikke liker, tar de ultralyd av brystene for å få bedre oversikt. Min kreftsvulst lå så høyt i brystkassen at verken mammografi eller ultralyd ville ha fanget opp kulen. Men det gjorde egen-undersøkelse....

      Slett
  17. Kom tilfeldig over innlegget ditt og jeg må si det traff meg,rørte meg:)Skrevet på en enkel men så utrolig god måte.Jeg kjenner meg så til de grader igjen,tenkte:Jøss det er som høre min egen historie!Jeg er halveis i min behandling,opplevde selv en kraftig nedtur etter kur 3,har også lagt på meg og føler at jeg har"mistet" meg selv(hår,bryn,vipper,kropp,ja jeg er ikke den jeg var før cellegiftkuren)Jeg også gjør et tappert forsøk for å gjøre meg "freshere",tørkle(er ikke så komfortabel med parykken ennå)luer,sminke og smiler,smiler.Når det er som tøffest tenker jeg på positive opplevelser jeg har hatt,gode ting,mennesker som gjør meg glad!De gode dagene,bruker jeg til positive ting:ut på tur,kjenne frisk,kald herlig luft,møte venner og være sosial,være en mamma for mine to jenter(det er tungt å tenke på at man ikke er den samme mammaen som før,har ikke overskudd til de samme aktivitetene)og være en kjæreste for min Jørgen:)Å ja det er et helvete!Det sier jeg til venner og kjente også.Når noen sier jammen du ser jo så bra ut,mulig det.Mulig jeg ser nogenlunde ut på utsiden,men innvendig er det som om alt er mos-kjørd jænnom ei kjøttkværn....Sier til meg selv at nå kan jeg begynne med nedtelling ifh til kurene,men jeg vet og det har jeg fortalt til venner,familie og kollegaer at selvom jeg er ferdig med kurene så tar det tid å komme seg.Det er ikke vips så er jeg helt i 100 på noen dager.jeg gleder meg til jeg den dagen jeg orker og kroppen har overskudd til å begynne å trene igjen,imellomtiden går jeg turer så ofte jeg kan.Tusen takk for et flott innlegg,det gjør så utrolig godt å lese om andre som har vært igjennom det samme som en selv,og at man kjenner seg igjen i historien.Du er en motivatør og inspirator!TAKK

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelig hilsen. Så bra å høre at andre kreftpasienter kjenner seg igjen. Ja, det er et tøft, et umenneskelig løp vi er gjennom. Det er bra vi ikke vet hvor jævlig det er på forhånd... Du gjør rett i å fylle dagene med positive opplevelser. det var jeg opptatt av også!! LYKKE TIL MED KURER OG BEHANDLING!!

      Slett
  18. For et flott og ærlig innlegg om noe de fleste frykter. Tusen takk for at du deler dette med oss og jeg ER så glad for at du er frisk fra det nå:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for at du likte bloggposten, og takk for oppmuntrende ord! Og ja, frisk er jeg og skal forbli det.

      Slett
  19. Virkelig fint innlegg. Lærte også noen nye ting jeg ikke visste fra før. Ønsker deg alt godt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk!! Blir så glad når jeg hører at andre lærer litt eller har nytte av mine skriverier!

      Slett
  20. Himmel og hav for en historie. takk for at du deler dette med andre. Det verste mange ganger er alle de som ser at noen er syke, men som IKKE tar kontakt eller bryr seg. Elsk meg eller hat meg, men ikke vær LIKEGYLDIG!!! Er selv pårørende til en med lungekreft, og har meget god erfaring med sykehuset og de ansatte. De er noen engler. Men ofte systemsvikt når ting skal settes igjen. Må selv bestille time hos CT og Røngten så ta kontakt med Pol-klinikken som finner time til legesamtale og cellegift. Dette burde gått på skinner. Har tatt opp flere ganger med legene at dersom de får inn nye pasienter SKAL pasienten ha en pårørende med seg til konsultasjonen etc. Det er så mye informasjon som kommer som pasienten ikke klarer å fordøye. Ofte snakker legene også sitt medisinske språk uten å sjekke ut at vi andre "henger" med. Jeg er med på hvert eneste møte min mor har med helsevesenet, og vet dessverre av erfaring at noe kan gå galt i infomasjonsflyten. Men de ansatte er noen engler, flere av legene også. Veldig bra at vi har et så flott helsevesen i Norge at vi har muligheter til å kunne bli frisk, evt få litt lengre tid med livsforlengende medisiner. Stå på alle som er rammet av denne lumske sykdommen. Det er mange rundt om i Norges land. :-)Ha en fin fin helg :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelig tilbakemelding, og tusen takk for at du deler din erfaring med meg og andre blogglesere! Ja, det er mye systemsvikt, jeg har også noen erfaringer som jeg ikke har delt fullt ut av hensyn til identifisering... Noen av legene er lette å identifisere. Jeg har opplevd arroganse og jeg har opplevd merkelige ting, maskiner som svikter, prøver som ikke tas med en gang etc... Likevel er hovedinntrykket mitt av norsk helsevesen positivt. Lykke til med din mor!

      Slett
    2. takk for det :-)

      Slett
  21. Jeg vil at du skal vite om en side som heter cancertutor.com

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for tipset. Skal sjekke opp siden!

      Slett
  22. Takk for at du deler med oss. Er selv kreftsyk og må leve med ondartet svulst i hjernen så lenge jeg lever, men er heldig og får oppfølging av leger og sykepleiere som er spesialiserte på kreftpasienter. Ha et flott år i 2013.
    mvh Egil B

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelig hilsen ,Egil. Så bra at du føler deg godt ivaretatt! Lykke til med livet og kreftbehandlingen.

      Slett
  23. Enig med dem som likte denne artikkelen, som jeg kaller slikt. Opplagt en inspirasjon for mange som er like uheldige. Håper du holder deg frisk i fortsettelsen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for hyggelig hilsen. Ja, frisk håper jeg at jeg forblir!

      Slett
  24. Hei! flott at du deler din historie, den er med på å hjelpe andre i samme situasjon. Jeg har en datter på 20 år som har fått kreft, det ble oppdaget rett før jul, og hun har fått første cellegiftkur nå. Det kom som et sjokk på hele familien. Hun skal gjennom ett år med cellegiftbehandling. Det blir en tøff tid for henne, men hun er sterk. Det verste er å se når barnet har det vondt og man ikke kan gjøre noe, bare være der for henne. Må samtidig få lov å si at legene på Radiumhospitalet er helt fantastiske! Hilsen en fortvilet mor

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei mor. Takk for hilsen. Det må være det verst mareritt å oppleve at barnet ditt får kreft eller får en annen kritisk sykdom. Forstår så godt fortvilelsen din. Anbefaler et kurs på Radiumhospitalet som heter Livslyst når det røyner, Det er Kreftforeningen som står bak og det arrangeres på Vardesenteret. Det er for kreftrammede og pårørende. Veldig fint å møte andre i samme situasjon. Lykke til med datteren din, hun er ung og sterk og kommer seg gjennom dette!

      Slett
  25. Jeg skjønner ikke hvordan noen kan reagere på at du beskriver det som ett helvete. Så klart det er ett helvete! Det er jævlig, urettferdig og så skal man påtvinges muntre ord om at man sikkert lærer noe av situasjonen? Nei du, vær sint for det som skjedde med deg, for det er vondt og urettferdig. Men snart er du tilbake fit for fight! Stå på!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hilsen, Støvkorn. Ja, det har vært mitt helvete, fordi det har påvirket meg så sterkt og det har påvirket barna. Jeg kaller det for mitt helvete, selv om jeg forstår at andre med livsfarlig spredning kanskje mener at jeg har vært heldig.Livet blir aldri det samme igjen, det har kommet en sårbarhet i det. Jeg er ikke sint, jeg tenker ikke så mye at det er urettferdig, jeg er mer trist og skulle ønskre jeg kunne bli så glad igjen som før, så glad og bekymringsløs. Men jeg er også fylt med takknemlighet, for det ser ut til å ha godt bra! Jeg lever!!

      Slett
  26. Interessant lesning. Og modig og flott av deg å dele dine erfaringer rundt sykdommen kreft. Ha en fin dag :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelig hilsen.Ha en fortsatt fin dag du og.

      Slett
  27. Hei, takk for at du deler med oss.Jeg er selv brystkreft surviver. Oppdaget ved selvundersokelse og ble operert September 2011.Ferdig med cellegift og straaling Mai 2012.Gaar paa anti ostrogen tabletter, Femara, da min kreft type er hormonfolsom.Alle kontroller hittil tyder paa at jeg er frisk........har god prognose, men som du sier: Livet blir aldri det samme igjen, det har kommet en sårbarhet i det, selv om jeg samtidig har faatt livet i gave paa nytt! Jeg er glad , men ogsaa redd for tilbakefall, og saa er jeg blitt veldig eksentrisk med min chemo brain.....det er ikke saa kjekt aa bli oppfatta som halv senil, jeg sliter med aa finne ordene....og glemmer avtaler, dato, klokkeslett etc..... Er tilbake i jobb som sykepleier.....skulle onske jeg kunne jobbe med kreft pasienter men jeg klarer ikke det ennaa.Bedriftshelsetjeneste er enklere, forelobiG; Klem til deg og alle her paa bloggen din,staa paa og slaass mot kreften,oppfordre veninner til aa gjore selvundersokelse og mammografi.ta vare paa dere selv .hilsen ase

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelig hilsen og at du deler dine erfaringer. Kreft er tøft, men vi kommer oss gjennom det. Har i det siste lest noen kjendiser si at kreft er det beste som har skjedd dem, og at de er takknemlige for kreften.Det skjønner jeg ikke. Kreften er det verste som har skjedd meg, jeg er blitt forandret og preget,men livet går videre likevel. Og jeg er takknemlig for at jeg lever!!

      Slett