onsdag 16. mai 2012

Når pasienten vet mer enn legen










Cellegift dagen før 17.mai. Ikke ideelt.
Men kreftlegene er opptatt av tidsskjema. At jeg skal få mest mulig gift inn i kroppen på kortest mulig tid.Slik dreper de enhver liten kreftcelle som skulle ha lurt seg et sted i kroppen.
I dag var det altså  tid for tiende cellegiftrunde.
Nå går jeg på autopilot.
Kølapp, stikk i armen, blodprøver, venting, legetime, få rom, finne årer som egner seg, stikk i armen, saltvann, medisiner og cellegift. Sove. Sove lenge.
Jeg er en erfaren pasient. Kan gamet og sjargongen og vet hvilke verdier som er vitale. Hvilke verdier som gjør at jeg kan få cellegift.


Har før skrevet om et utall av leger og sykepleiere som behandler meg, stikk i strid med fagre ord da jeg ble registret som kreftpasient..
I dag opplevde jeg på ny å få enda en ukjent  lege. En lege som ikke ante noe om meg, men som i tillegg virket lettere parkert med hensyn til behandlingen.
En eldre lege.
Fort fikk jeg en følelse av at han var urutinert. Det er slik man merker.
Så spurte jeg om han var ny.
Da fortalte han at han var pensjonert lege og vikar i blant.
Jeg hadde med meg en smørbrødliste over spørsmål om behandlingen fremover.
Noe visste han, annet ikke.
Så spurte jeg ham om verdiene mine etter blodprøvene.
Og fikk et lite hakeslepp.
Han visste ikke hvordan tolke svaret. Han visste ikke hvor grensen for hvor lave verdiene på de hvite blodlegemene kunne være for at man fikk cellegift.
Han smilte avvæpnende og unnskyldte seg.
Jeg kunne selvsagt svaret.
"Grensen er 1.0," sa jeg
"Ja, da går det bra. Du har 1.4."
De hadde falt fra forrige gang.
 Situasjonen var komisk. Jeg fikk plutselig lyst til å le.
Selvsagt kunne jeg blitt sint. Kanskje burde jeg det. Men hva ville jeg ha vunnet på det?
De andre kreftlegene jeg før har fått under cellegiftbehandlingen, var opptatt. Den ene tror jeg var syk.
Da kalte de inn denne pensjonerte legen for å stemple unna. Cellegift er litt samlebånd. Behandlingen følger nasjonale normer. Jeg får dose cellegift basert på krefttypen min, svulstens størrelse, spredning eller ei,  alder og vekt og høyde. Umulig å bomme.
Men poenget er at vi pasientene ikke kan få cellegiften hvis verdiene på alt de måler er for lave.
Jeg ønsker ikke å oute denne legen, det er ikke han som skal henges ut. Han gjorde jobben så godt han kunne.
Den pensjonerte legen ble satt på vakt for å løse en bemanningskrise.

Nok en gang ble jeg ikke imponert over norsk helsevesen.

Men nå må jeg la bekymringene hvile. Praktisk arbeid venter.

Nå må jeg stryke bunadsskjorter, ja først må jeg finne dem da, hvor kan de være? Så lete etter flagg og rydde huset til 17.mai.
Spennende er det også ¨å se om bunadsskoene mine er passe etter cellegiften og om bunaden strammer mer enn i fjor.
 Vi får huset fullt i morgen, som tradisjonen er, eller forhåpentlig hagen full, hvis været tillater det.
 For meg er det viktig å holde på tradisjonene i denne perioden av livet.For barnas skyld.
Så får jeg heller hvile godt etterpå.
God 17. mai! 

4 kommentarer:

  1. Kjente meg litt igjen med det du skrev om legen. Nå har jeg ikke møtt noen pensjonister ennå, men fra jeg begynte på cellegift så har har jeg kun hatt samme legen to ganger og jeg er over halvveis i behandlingen! Jeg sa til legen som jeg var til sist at jeg syntes dette var ett dårlig system, når en får nye leger hver gang. Det er jo ikke noe bra situasjon for legen heller! Har også opplevd at ikke legen kan svare på relevante spørsmål om behandlingen - som gjerne sykepleierne er godt oppdatert på. Har funnet ut at det ofte er like greit å snakke med sykepleierne, det er de som har mest kontakt med pasientene og kan gi gode råd.
    Det var fint bunadsbilde av mor og datter. Ønsker dere en fin 17. mai.
    Kristine

    SvarSlett
  2. Nydelig bilder av dere <3<3
    Ha en herlig 17.mai feiring!
    Du er bare god, utenpå og innvendig ♥

    SvarSlett
  3. Heia til deg du fantastiske kvinne som står på og forteller din historie gjennom denne bloggen. Jeg skal stemme på deg.Det med forskjellige leger for hver behandling hadde jeg egentlig fortrengt, Men når jeg leser din beskrivelse av av den pensjonerte legen får det meg til å tenke tilbake da jeg i 2007 gikk gjennom akkurat det samme som deg. Jeg opplevde at jeg flere ganger måtte fortelle legene om min epikrise, fordi de ikke hadde tid til å sette seg inn i den før de kalte meg inn på kontoret. Husker at en kvinnelig lege spurte meg om hvilket bryst var det du egentlig hadde operert bort. Da var det ikke langt fra sånn passe oppegående til bunnløs fortvilelse. Er jeg ikke mer verd enn som så???
    Tusen takk for at du er så åpen og skriver så fint om det å leve med den djevelske kreften.
    Stor klem fra Britt i Harstad

    SvarSlett
  4. Takk for hyggelige meldinger! Og for at dere deler deres historier også. 17. mai ble fin, men litt strevsom. Merker at jeg ikke har samme krefter som før.

    SvarSlett