Blogg, bok og kreft. Aftenpostens aftenutgave ga meg i går en helside. Jeg har vært priviligert. Har fått mye media på boken min og så på paradoks med kreft og bokdebut i løpet av noen uker.
Ja, jeg har gitt mye av meg selv, men det meste beholder jeg helt for meg selv.
Tro det eller ei.
De færreste vet og forstår hvilken tøff og smertefull kamp dette er.
Jeg snakker med få eller ingen om de verste bivirkningene.
De fleste mener jeg virker kjempesprek og ikke ser syk ut. Bare litt hoven og rar i ansiktet.
Men nå merker jeg at det butter. Fem måneder på cellegift tar på både kropp og sinn.
Jeg blir fort sliten. Lei. Flat.
Likevel kan jeg ikke gjøre noe annet enn å stå i det.
Jeg vant ikke bloggkonkurransen til Budstikka. Det visste jeg jo. Bloggen min har mange tekniske mangler blant annet. Den er sær. Men det var gøy å bli vurdert som såpass potent at jeg kom til finalen!
I dag har jeg gått på tur Brønnøya rundt med en venninne jeg har kjent nesten hele livet. Kinnene er røde etter den nesten to timer lange turen langs sjøen. I dag gikk jeg med skjerf surret rundt pannen bare. Både sol og vind røsket tak i mitt tynne hår på bakhodet. Ikke vakkert syn håret mitt nå, men det fikk de forbipasserende tåle. Smiler jeg litt ekstra blidt, så legger ingen merke til håret, tenker jeg.
"My smile is my make-up," står det på et kjede jeg har fått av en god venn. Det trøster jeg meg med...
Lurer jo veldig på hvordan det nye håret blir. Hvor fort det vil vokse.
Får jeg slikt hår igjen? Vilt og rufsete slik det var sommeren før kreften invaderte kroppen og livet mitt.
Eller slik det fortsatt var fem dager etter kreftoperasjonen. Litt mer ryddig, men fortsatt mye hår.
Så mye håret gjør med uttrykket. Jeg hater parykken min. Går mindre og mindre med den. Føler at den er et fremmedelement på hodet mitt.
Men bruker den når jeg skal være fin, som når jeg er i selskap eller på jentekveld eller på shopping med barna.
Jeg tar meg i å mønstre kvinner med piggkort hår som jeg ser på gaten eller i butikken. Har de også akkurat gått gjennom cellegiftkur?
Jeg lever i en cellegiftboble, men begynner mer og mer å bli utålmodig etter å få tilbake både kreftene mine, livet mitt og mitt gamle utseende.
Når går den forbannete hevelsen ned i kropp og ansikt? Må innrømme at jeg er veldig lei av å se ut som et Mumietroll. Cellegiften Taxol binder vann i kroppen, pølsefingre, oppblåst ansikt og hovne bein er noe av det jeg synes er tøffest.
Det er nesten verre enn å miste håret.
Jeg har alltid vært slank. Nå føler jeg meg blubbete.
Men det er nå prisen jeg betaler for å bekjempe kreften.
Kreftlegen min mener jeg må tåle dette. At jeg er blitt forskånet for mange bivirkninger.
Jeg lurer også på når jeg får tilbake min gamle energi. For en som alltid har hatt mer energi enn de fleste, er det tøff å kjenne seg sliten etter en helt vanlig og ganske slapp dag.
Etter 20 minutter på Sandvika Storsenter i dag med mine to minste barn, var jeg helt kake. Flate batterier.
Uansett, nå må jeg mobilisere krefter. I helgen skal vi fylle stuene med 40 gjester.
Resten av dagen i dag og i morgen skal brukes til å rydde hus, pynte., forberede tale og lage billedshow for husets fjortis som konfirmerer seg på lørdag. Ingen perfekt timing med slik stor fest midt oppe i cellegiftkuren.
Men livet går videre også selv om man er midt i kreftbehandling.
Snart er min cellegifttid over.
Litt over tre uker igjen.
Som jeg gleder meg. Da har jeg virkelig blogget meg ut av kreften!!